Vi, de døende

Halvparten av alle yrker vil forsvinne innen 2030, ifølge SSB. Jeg har snakket med de døende for å finne ut hva vi mister, hvis vi mister dem.

– Vi som er skomakere har vært dødsdømt så lenge. Det er laget visesanger om at vi skal dø ut. Og de sangene døde ut før oss. Overlevelsesinnstinktet er der fremdeles og jeg elsker jobben min. Jeg er min egen sjef, jobber når jeg vil og fikser skoene jeg vil fikse. Det er kult å tenke på hvor mange sko som tråkker rundt i denne byen, som jeg har lappet sammen. Tusenvis av såler som klapser mot brosteinen, som har mine fingeravtrykk. Alle sko kan repareres. En sko er som en bil. Nye deler kan erstatte gamle. Det er synd at mange ikke forstår det. Men kanskje de unge forstår. De er jo miljøbevisste. Kanskje de redder meg fra døden.

– Det er jo en tidig tanke at postbudet erstattes av dronefly. Jeg ser for meg himmelen med hundrevis av sånne fykende hit og dit. Eller torget fullt av mange masse sånne støvsugerlignende roboter. Likevel tror jeg byen blir kjedelige uten oss. En ser endel ensomhet når man går med posten. Eldre folk venter på oss hele formiddagen. En gammel mann spør meg alltid om jeg har brev til ham. Det har jeg sjeldent, han smiler likevel og gir meg en karamell. Han vil savne meg om jeg forsvinner.

– Alt må måles. Skuldre, mage, lår og knær. Absolutt alt. Hvis klærne skal sitte perfekt, så må man studere alle kroppsdeler på forhånd. Jeg elsker å sy, men jeg er snart en gammel mann og skuldrene mine verker. Døtrene mine vil ikke overta forretningen. I 2022 fyller jeg 67. Da stenger jeg dørene for godt.

– Mange går rett forbi. De vi ha et torg, men de legger ikke igjen penger her. Det hender jeg tenker at slitet er forgjeves. Det er tøft å være torghandler. Arbeidsdagen starter tidlig. Jeg kjører rundt og finner den fineste frukten, så står jeg her til det mørkner. Noen ganger stanser heldigvis folk og skryter av fruktdisken. Da gir slitet mening.

– Jeg er blant fire, fem brukthandlere som er igjen i byen. Vi var tretten. Nå selger de som har sluttet svart på nettet. Nettet truer bransjen. Kunder klager over prisene til vi som fortsatt har butikker, men de glemmer at vi har husleie. Dessuten er det sikrere å handle hos meg. Jeg har snakket med folk som har fått tilsendt tomme gitarkasser fra nettbrukthandlere. Brukthandlere burde forresten vært finansiert av staten. Vi driver jo med miljøvern, vi sørger for gjenbruk. Butikken min er også en turistattraksjon. Tyskere og japanere ramler inn døra. Problemet er at de sjeldent kjøper noe. Jeg burde kanskje starte å kreve inngangspenger.

– Du tar på deg et alvor når du tar på deg den svarte dommerkappen. Du skal fatte beslutninger som endrer liv. Det krever at du er skjerpet. At du lytter og tenker klart. Dette er også grunnen til at jeg er sikker på at yrket vårt vil bestå. Lyttingen krever empati og tenkningen kreativitet. Disse egenskapene har bare mennesker. Folk vil dessuten dømmes av folk. Et automatisert rettsvesen vil ikke ha noen legitimitet i befolkningen. Slik er det. Og slik vil det nok fortsatt være. Det er min dom over dødsdommen.

–Det er ikke noe problem om modellyrket forsvinner. Forandringer tvinger oss til å tenke annerledes, og jeg kan tenke meg en annen karriere både som skuespiller og komponist. Kan jeg forresten ta noen armhevinger før du tar bilde av meg?

(...)

Jeg skammer meg ikke over å være forfengelig. Eller over å si høyt at jeg er fornøyd med utseendet mitt. Utseendet har gitt meg en unik karriere og jeg har stått modell for verdenskjente merker.  Fortsatt har jeg mange mål. Jeg har lyst til å være modell for Lorainte og Yamomotu. Jeg rekker det før yrket forsvinner.

– Ingen store endringer skjer uten at noe går tapt på veien. Hvis bibliotekarene forsvinner, så tror jeg vi mister en verdifull del av folkeopplysningen. Google har ført til at færre stiller spørsmål om bøker, men vi hjelper jo de som spør. Informasjonen vi gir dem er sikrere enn den de får på nett. Bibliotekaryrket har også forandret seg mye i løpet av min yrkeskarriere. En moderne bibliotekar må være utadvendt. Folkeopplysningen vi i dag tilbyr består i det meste fra språkopplæring til å hjelpe innvandrere å skrive jobbsøknader. Jeg mener vi har en viktig funksjon, selv om funksjonen endrer seg. Men hvis vi forsvinner, så forsvinner vi. Det er vel kanskje en del av naturens gang. Folk forsvinner. Yrker forsvinner. Ideer forsvinner. Kanskje til og med den teorien om at vi skal forsvinne, vil forsvinne. Jeg leste et sted at en vitenskapelig sannhet har en gjennomsnittlig levetid på 20 år.