Trange tider

Den amerikanske boligdrømmen får snart bare plass i vaner og konteinere.

Clarence Risher kom til San Francisco i en van. Han landet en jobb i linkedin, men prisene i techbyen var så høye at han valgte å bo på gata. Der møtte han andre "van dwellers" og de ble enige om å leie seg en parkeringsplass. 

– Vi var vi lei av å løpe på bensinstasjon hver gang vi måtte på do. Dette er en oppgradering, sier Risher og åpner porten til Buspatch, et kollektiv under åpen himmel, der rommene er byttet med vaner og minibusser. 

Inne på den inngjerda tomta står kjøretøyene i en diamantformasjon med klessnorer og ledninger mellom seg. En portapotty lener seg mot en trailer med innlagt dusj. Oppå et busstak blinker en dominorekke av solcellepaneler. Inni nabobussen er det fellesstue og instrumentrom. Beboerne deler tilsynelatende alt, bortsett fra noen politisk ideologi. 

– Folk bor her fordi de må. De har vanlige jobber, men kan ikke betale 4000 dollar i måneden for en leilighet.

#Vanlife

Parallelt med Buspatchs tilblivelse, så har  #vanlife blitt en millionduplisert emneknagg blant unge voksne, som rømmer fra livet i byen til det enkle livet på veien, rullende mellom surfespots og solnedganger. Ifølge Risher står imidlertid de urbane “van dwellerne” lavere i kurs enn landeveisnomadene.

– De er eventyrere. Vi har tradisjonelt blitt sett på som hjemløse, men det er i endring. Vi har blitt så mange nå.

I en gammel rutebuss inne på tomta står Victoria Dobbs og hakker opp løk. Dobbs har det administrative ansvaret for Buspatch mens Risher fungerer som en slags altmuligmann. De to er også kjærester og deler van. 

– Det var ikke noen “dealbreaker" for henne at jeg bodde i van. Jeg nevner også alltid på jobbintervjuer at jeg driver et busskollektiv. Samtidig skal det nevnes at jeg har råd til å leie en leilighet. Jeg gjør dette fordi jeg vil teste ut alternative boformer, sier Risher.  

Wheel estate

Et aggregat har kollapset utenfor. Risher går ut og bistår med gjenopplivningen. Kondensatoren skiftes og børster renses. Smått om senn får den harkende boksen jevnt åndedrett og de ni beboerne fortsetter de daglige gjøremålene. 

På et whiteboard står de uløste oppgavene tusjet opp og øverst troner i internett i feite blokkbokstaver. Risher medgir at alt er mer tungvint når man bor på en parkeringsplass, men er fornøyd med Macgyver-riket han har skapt av håndrevne pumper og fornybare fiksfakserier. 

– Jeg liker å mekke på ting, så dette passer meg bra, men jeg ser ikke for meg at jeg bor i van om fem år. Kanskje jeg bor ombord på et cruiseskip. Det er billigere enn å leie i San Francisco.

Risher tror mange i hans generasjon snart vil bo alternativt. 

– Du har vel selv sett grafene? Minstelønnen har stagnert og vi betaler mye, mye mer for utdanning enn foreldrene våre. Mange av oss vil aldri eie egne boliger. 

The Shape of water

4500 dollar. 

Det er hva det koster å leie en gjennomsnittlig bopel i San Francisco.

Masseinvasjonen av techarbeidere har fyrt opp et allerede brennhett boligmarked og byen lider under sine geografiske begrensninger, da bukta i øst og verdenshavet i vest umuliggjør byekspansjon. Eiendomsutviklerne vil opp i høyden, men reguleringsplaner holder dem trygt nede på landjorda. Resultatet er at techbyen i dag har et underskudd på flere hundretusen boliger.  Boligmangelen fortsterker ikke bare det økonomiske gapet mellom kvalifiserte og ukvalifiserte, men også mellom unge og gamle. 

Knappe en av fem  millenials (røft regna de mellom 18 og 35) eier egne boliger. En av tre bor hos foreldrene sine. 

DIY-nabolag 

– Det er sprøtt dette med boliger. Jeg tror nesten det er det eneste vi omgir oss med, som ikke har blitt bedre de siste 50 årene, sier Luke Iseman.

Iseman leier ut Buspatchtomta til Risher & co. I tillegg bygger han sitt eget DIY-nabolag med skipskonteinere som byggeklosser. 

– Tenk på det, vi har gått fra telegraf til å bli forbanna om vi ikke kan videochatte i Himmalaya i sanntid. Men når det kommer til boliger, så bor vi dårligere enn besteforeldrene våre. Det får meg til å tenke at jeg må gjøre noe. Skipskonteinere er et godt utgangspunkt. 

Isemans konteinerliv startet med at han og kjæresten for fire år siden var lei av å leie for 2200 dollar i måneden. De kjøpte seg isteden en konteiner for 2300 dollar på Ebay og omgjorde den til en mikrobolig. Senere startet startet de Boxouse. Selskapet har til dags dato konvertert 23 konteinere til småhus. 

Forholdet varte imidlertid ikke lenge i konteineren og Isemann innrømmer det var lite albuerom for to. Men kjærligheten for stålboksene, den lever videre.

– Konteinere er billige å bygge om.  De kan også stables oppå hverandre. I tillegg liker jeg at de kan transporteres vekk. At man kan skape seg et hjem i en by og ta det med til en annen. 

Naboklager

Iseman står regelmessig i fare for å bli tvangsflytta. 

– Politiet har vært her noen ganger, ja. Det er mange byggeforeskrifter som skal følges og jeg ber heller om tilgivelse enn tillatelse. Og hvis jeg ikke får tillatelse, så klager jeg. Slik får man endra kjipe lover i USA.  

Punkerluggen har grodd siden han gikk på Ivy League skolen Wharton, forøvrig samme skole som Donald Trump ofte skryter av å ha gått på.

– Sist nå for noen dager siden krevde politiet at Buspatch-tomta skulle bli rydda innen 60 dager. De argumenterer med at det ikke er lov å parkere på et sted lenger en 72 timer, men slik jeg leser lovteksten gjelder det parkering på gata. 

Ifølge Iseman kom politet etter at noen naboer klaget. Det klagebaserte systemet har han bestemt seg for å bruke til egen fordel.

– Noen hackerkompiser søkte opp alle i området som eier mer enn ti tomter. Vi går nå gjennom google maps bildene og finner uregelmessigheter. Vi skal oversvømme  politiet med klager, så de ikke har tid til å kaste vanlige folk ut av biler og konteinere.

Generasjonskonflikt
Iseman er ikke alene om å tøye lovverket for å bo. I Silicon Valleys gjennomfartsåre står bobilene tettere enn bilene og på craigslist kan du leie teltplass i bakgårder og på balkonger. For noen år siden innlosjerte en mann seg i en hjemmesnekra treboks i kompisens leilighet i for 500 dollar måneden.

Boligdesperasjonen har også samlet unge voksne under parolen Yes, In My Backyard. YIMBY-bevegelsen, som den kalles, vil deregulere regulerinsplanene, og ja, tillate at nybygg spretter opp i bakgårder, så unge voksne igjen kan kjøpe seg egne boliger.  De unge libertarianerne har vunnet seter i lokalpolitikken og inngått et oppsiktsvekkende partnerskap med profitthungige utbyggere.

– I San Fransisco tar de gamle rotta på de unge. De motsetter seg alle nye boligprosjekt, så boligmangelen forverres og husene deres stiger i verdi, sier Patrick Kennedy. 

Eiendomsutvikleren mener forskriftene om bevaring av gamle bygg misbrukes. 

– Nylig ble et boligprosjekt stanset fordi en borgerrettighetsgruppe visstnok hadde hatt noen møter på et vaskeri på tomta. Naboene hevdet vaskeriet hadde historisk verdi. Man må jo bare le av det.

Ultralett urbanisme

Selv vil han bygge seg ut av krisen og firmaet hans, Panoramic Interest, som tidligere bygde konvensjonelle leiligheter, har de siste årene spesialisert seg på ferdigmodellerte boenheter på konteinerstørrelse. De såkalte Micropadsene lages på fabrikk i Kina og sendes med skip til USA.

– Vi kan masseprodusere 15 000 enheter av gangen og det eneste vi trenger å gjøre på amerikansk jord er å stable dem oppå hverandre. Fagforeningene misliker selvsagt at vi bruker kinesisisk arbeidskraft, men dette er snart den eneste kostnadseffektive måten å bygge boliger. Det er for dyrt å hyre inn håndverkere. De har ikke råd til å bo her lenger, 

Andre kritiske røster uroer seg for bokvaliteten. 

–  Jeg er tilhenger av ultralett urbanisme og vi jobber  mye med å få leilighetene til å virke romslige. Vi utstyrer dem med rikelig med speil og glassflater. 

Urbane einstøinger

 Det finnes sparsomt  med seriøs forskning om hva små boenheter gjør med mentalhelsen, men da firmaet Starcity nylig bestemte seg for å bygge hybelkollektiver for unge yrkesaktive, intervjuet de 2000 personer mellom 25 og 65 år om hvordan de ville bo for en billig penge. 

– Kollektivene vi nå bygger er basert samtalene og vi samler fortsatt inn brukerefaringer fra beboerne, som vi bruker til kontinuerlig justere kollektivene. På sikt ønsker vi å bli et teknologiselskap like mye som et utbyggerfirma, sier grunnleggeren John Dishotsky.   

Starcitys visjon er å tilby et kollektivt boalternativ for de som ikke har råd til å bo i leiligheter. Under datainnsamlingen fant de samtidig ut at mange ville bo mer kollektivt. 

– Vi oppdaget at urban ensomhet er et stort problem. Mange rapporterte  at de savnet mer tilgjengelige sosiale arenaer.

Starcity har hittil bygget tre hybelkollektiv i San Francisco. Ytterligere ti er under utvikling og 8000 personer står på venteliste. Gjennomsnittsalderen for beboerne er 33 år og de fleste har normale middelklassejobber. 

– Det er denne gruppen som skvises ut av byen og vi prøver å gi dem en håndsrekning. Vi trenger et mangfold av folk i byen. Vi vil at lærerne skal bo i bydelene de underviser. At det er snekkere og musikere her. Ikke bare techfolk.

Hjemløs arkitektur

Utbyggerne og boligaktivistene i San Francisco Bay Area anklages ofte  for å glemme byens hjemløse, men i en bakgård i Oakland står en mann som definitivt gjør sitt. 

Gregory Kloehn var lei av å lage kunst for rikfolk og bestemte seg for å bruke verktøyene og materialkunnskapentil å bygge boliger for hjemløse. I mange år hadde han vært fascinert av hvordan de skaffet seg husly med begrenset tid og ressurser

– Hvis du stopper opp og ser, så er boligbyggingen til de hjemløse  like fascinerende som når inuitter lager igloer. De finner en gammel parabolantenne her og en kjøleskapsdør der. Teiper det sammen og vips! så har de tak over hodet 

Foran føttene til Kloehn ligger et partert fussballbord han fant i veikanten. Snurrestengene skal bli bærebjelker i et nytt hjem. Tidligere har han laget totalt 90 småhus av alskens krimskrams.

– Jeg føler vi har ting å lære av hvordan de hjemløse gjenbruker tingene våre. De ser potensiale i ting vi har gitt opp. Ingen har mindre karbonavtrykk enn dem. 

Kloehn mener vi har gjort boligbygging vanskeligere enn det trenger å være.

– Flere folk bør plukke opp hammeren og bare begynne å bygge. Det er latterlig å snakke om boligforskrifter før alle faktisk har en bolig.

Han tror også San Francisco snart blir åsted for enda mer eksperimentell boligbygging. 

– Det mangler boliger, men ikke kreative hoder. I tillegg har vi tradisjoner for både delingsøkonomi og innovasjon.

(Denne saken sto også på trykk i Dagens Næringsliv, D2, oktober 2018.)