Babyleker

Det livsfarlige ritualet i Castrillo de Murcia ser ut til å forlenge liv.

Gata høres ut som en blanding av en fotballpub og en fødeavdeling. Mellom husveggene, der vinduspostene er omgjort til tribuneplasser, løper gulkledde menn mot madrasser dekket av skrikende babyer.

Ritualet er 400 år gammelt. Ifølge landsbyfolkloren skal babyene renses for arvesynd. Nelida lener seg over datteren, som spreller rundt på madrassen. Hendene låser seg som fotlenker om babyanklene og hun skubber dem ned i madrassen. Datteren spytter ut smukken. Skriker mot himmelen.

Den første mannen, som med sin gule habitt representerer djevelen, glir lett over babymadrassen.Den andre er seigere til beins. Ansiktet vrenger seg i en forpint mine idet han tar sats. Armene flakser, som om han gjør opp for underskuddet av spenst i beina. Det er som om alt går i saktefilm. Skyggen forflytter seg over babyenes tær, knær, skuldre og hode. Publikumsgyset stiger mens den gule djevelen synker mot bakken.

Omsider lander han. På asfalt. Med minst mulig margin.

Han gjør et vrinskende kast med hodet og retter blikket fremover. Madrassen var bare den første langs gatestumpen. Snart venter en ny en. Og så enda en.

Nelida løfter datteren og trykker henne mot brystet. Hun sier ingen babyer noensinne har blitt skadd under babyhoppingen.  

Alvoret har likevel truffet meg som en stampende fot i magen. Allerede da jeg gikk gjennom byporten om morgen, spant skrekkscenarioene i loop gjennom hodet. Jeg så for meg at en av djevlene fikk krampe på oppløpssida. At han ble distrahert av et tilrop eller ble blenda av sola. At han snubla i madrasskanten. Ingen av scenene virket utenkelige, alle ville vært fatale.

Pave Benedikt den XVI dagdrømte kanskje på lignende vis. Under sin tid i Vatikanet anmodet han de de lokale prestene om å ta avstand fra tradisjonen. Prestene og brorskapet Santisimo Sacramento de Minerva, som arrangerer babyhoppingfestivalen, trosset imidlertid anmodningen. Når jeg spør om grunnen, presiserer de at det var en anmodning, ikke et forbud.

En eldre kvinne, som jeg møter på et gatehjørne, sier festivalen var mer ekstrem da hun var liten. Hun forteller at den pågikk i dagesvis og at djevlene brøt seg inn i hus midt på natta for å skremme barn. Renselse av arvesynd bryr ingen seg om lenger, det er pur underholdning, sier hun. Hun håper fremtidige generasjoner bringer festivalen viderer. Og så kommer begrunnelsen, som jeg senere skal høre talløse ganger: “Det er en tradisjon.»

Tradisjoner, ja. Det finnes også tradisjoner for kjønnslemlestelser og kannibalisme. Å rettferdiggjøre tradisjoner med at de er tradisjoner, fortoner seg ikke bare som en slett  sirkelslutning, men også som en higen etter å rettferdiggjøre andrenalinpumpende lyster. Eller, eventuelt, et ønske om om å tiltrekke seg turister.

Det siste er i hvert fall ikke tilfelle i Castrillo de Murcia. Her finnes det ikke hoteller. Restaurantmenyene er kun på spansk og det selges ikke miniatyrutgaver av de gule djevlene på gatehjørnene. Pressefotografer behandles som kasteløse og skubbes vekk om de blokker utsikten til de lokale.  Festivalen arrangeres for de fastboende i landsbyen, ikke for de tilreisende.

Tidlig på dagen, lenge før babyhoppingen, ser du den svartkledde presteordenen marsjere gjennom gatene. Djevlene løper foran og ungdommene tirrer dem til å svinge pisken. Voksne åpner vinduer og dører ut mot gata. Naboer drikker av hverandres vinkarafler og bestemødre kaster kronblader fra balkongene ned på babyene.

Gatefesten har et aldersspenn man bare ser i familiesammenkomster i Norge. Og Norge, som bare ligger noen timers flytur unna, der all offentlig aktivitet er gjennomregulert og man ses stygt på om man lar tenåringsbarna sine sykle uten hjelm, føles brått langt unna. Der oppe vil de nok si at folkeoppbudet ikke har noe med babyhoppingen å gjøre, at man kunne gjenskapt ekstasen og samtidig avviklet et arrangement i henhold til HMS-regler, men jeg har sett potetløpene og sekkeløpene, der foreldre knapt titter opp fra iPhone-skjermen mens barna passerer mållinja, alle lengter de tilbake til netflixkontoene og videospillene, som illuderer en verden der ting faktisk står på spill.

Det er som om noen vrir om på en lydbryter idet djevlene nærmer seg den andre madrassen. Og der jeg står, i midten av folkevrimmelen, virker et forbud mot denne galskapen som en annen for galskap. Foruten om prestene og den innfødte kvinnen, har jeg også snakket med en amerikansk innflytter. Hun har fortalt meg at babyhoppingen styrker samholdet i landsbyen, at man får en særegen tillit naboen når han har hoppet over barnet ditt. Jeg har nikket til argumentet, men det er de ordløse argumentene  som overbeviser meg

De tørste øynene, de nervøse smilene. De unge glemmer smartelefonen. De gamle glemmer ryggsmertene.

Djevelen tar sats. Stiger og synker som en spenningskurve.

(En annen versjon av denne historien sto på trykk i Vårt Land juli 2014.)