Denne saken sto på trykk i Minerva.

Derfor brenner det i California 

 En av grunnene er feilslåtte miljøreguleringer. 

 Solen har vært oransje i flere dager. Det er tåke, men ikke en sky på himmelen. Noen ganger snør det, selv om det er midt i august. Asken som faller på bilrutene, misfarger solen og tåkelegger Golden Gate Bridge, stammer fra skogbrannene nordpå.  

 De kom tidlig i år. Slik de også gjorde i fjor, og året før det igjen.

 Hittil har den såkalt Dixie-brannen vært verst. Den blusset opp for 40 dager siden og strekker seg over 3000 kvadratkilometer, et område seks ganger større enn Oslo kommune. Over 5000 brannfolk er i sving for å temme flammene og 25 000 er evakuert fra hjemmene sine. Mange av dem vil aldri vende hjem igjen.

 Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva disse folkene gjennomgår, men for tre år siden var kjæresten min og jeg i nærkontakt med det som fortonet seg som en livstruende brann. Vi var på vei hjem fra festivalen Burning Man (no pun intended), da et røykteppe reiste seg bak trekronene langs veien. På et bilde hun tok av meg den dagen, er fjeset mitt ildrødt og forskremt, badet i gjenskinnet fra flammene som krøp nærmere. Der jeg satt bak rattet i en planetbrenner på fire hjul, tenkte jeg samtidig at det var rett og rimelig at vi to skulle bli den globale oppvarmingens neste ofre. Vi hadde flyttet til et land som ikke trengte oss, inn i en region som ikke trengte flere folk, langt mindre flere bilister. Vi hadde reist til helvete på første klasse, eller rettere sagt i en Honda Odyssey fra 2001. Foran oss på veien tok den ene bilen etter den ande en u-sving på den enveiskjørte veien. Folk hang ut av vinduene og skreik ut alarmistiske brannoppdateringer. Av en eller annen grunn, fortsatte vi likevel sørover, kanskje fordi vi tenkte at vi ikke kunne unnslippe vår egen karma. Det ble også verre før det ble bedre, varmere før det ble kaldere, men på en bakketopp klarnet det og jeg tråkket ned gassen. Flammeinfernoet forsvant i sladrespeilet og kysten viste seg i det fjerne. Da vi noen timer senere feiret vår egen overlevelse på en burgerrestaurant, ble jeg skuffet over å oppdage at brannen knapt var nevnt i lokalpressen. At et hundretalls biler nesten gikk opp i flammer, er ikke nyhetsverdig i California. 

Vi må lære oss å leve med brannene, blir det stadig oftere sagt. Da jeg første gang hørte det, tenkte jeg at det var uttrykk for en slags kjølig shit happens-holding. Siden har jeg skjønt at branner ikke bare er et problem i California, men også endel av løsningen. En av grunnene til at brannene har vært så fatale i California de siste årene, er nemlig at enkelte branner ikke har fått bre om seg. Det er her snakk om småbranner, som svir vekk underskogen og sparer de store trærne.

 – Vi har helt klart slukket for mange branner i California i en lang periode, sier Scott Stephens, som er brannforsker på UC Berkeley. 

 Stephens er stadig på ekskursjoner i brannutsatte områder og har nettopp returnert fra en reise i delstatens nordvestlige hjørne, der en av de største brannene i statens historie, August Complex-brannen, gikk av stabelen i 2020. Jeg snakker med ham fra forskningslaben, Stephens lab, som nesten utelukkende forsker på brannsituasjonen i California. Stephens bemerker at småbrannene, som bidrar til uttynning av skogene, er nødvendige for skogshelsen og en naturlig del av økosystemet.

 – Brannene som raser akkurat nå, bør ikke brenne fritt. Ting kan fort komme ut av kontroll med tørken og varmen vi har nå. Men når det igjen går mot vinter, og man vet at regn eller snø snart vil komme, bør man absolutt la ting brenne, særlig i utkantstrøk langt fra boliger. Småbrannene på høsten fjerner ikke bare underskog, men også visne kvister og døde røtter på skogbunnen. 

Tettheten av trær er flere steder fire, fem ganger høyere enn ønskelig i California. At man har havnet i denne situasjonen, skyldes også feilslåtte miljøvern-restriksjoner som gjelder blant annet felling av trær, samt sviktende skogsforvaltning på både delstat- og føderalt nivå, men før vi dykker ned i dette, la en ting være klart: Jada, klimaendringer har sin del av skylden. En forskingsrapport fra i fjor slår fast at temperaturen i delstaten har steget med om lag 1 celsius siden begynnelsen av 1900-tallet. Med dette intensiveres fordampingen og skogen blir tørrere, altså enda mer antennelig. En enslig celsius på gradestokken, eller 2 fahrenheit som er rapportens benevnelse, bidrar også til at mer av nedbøren i fjellpartiene faller som regn. Dette er ikke ubetydelig, ettersom snø har lenger «holdbarhet. Ved en gradvis nedsmelting kan snøen forsyne de tørstende trærne med væske til et godt stykke utpå den ellers brannfarlige sommeren. 

At det bor stadig flere folk i California, har også noe å si. Grovt sett kan man si at det er to branntyper i delstaten: Kystbranner, eventuelt vindrevne branner, som stort sett svir vekk buskas, og innlandsbranner, som utraderer trær. Mens innlandsbrannene gjerne igangsettes av lynnedslag, så anstiftes kystbrannene nesten utelukkende av en eller annen form for menneskelig aktivitet, ifølge forskerne Jon E. Keeley og Alexandra D. Syphard. Det dreier seg her om alt fra dårlig vedlikeholdte strømlinjer til leirbål som kommer ut av kontroll. Flere folk i California betyr dermed flere branner. I tillegg bidrar befolkningsvekstentil at stadig flere bosetter seg i brannutsatte områder langs kysten, hvilket igjen øker skadeomfanget når brannene først raser.

Til tross for klimaendringer og befolkningsvekst, kunne likevel mye vært bedre, særlig med tanke på innlandsbrannene, som næres av fortetning av trær og opphopningen av dødt treavfall på skogbunnen. Brannforsker Stephens påpeker også at det finnes flere skogsområder i verden, som er både varmere og tørrere enn California - uten at de nødvendigvis plages av like mange ukontrollerte branner. 

– Delstater som Florida og Georgia gjør en mye bedre jobb enn oss når det gjelder skogforvaltning. Det har de også gjort i mer enn 100 år. For å vedlikeholde skogshelsen, bør en hogge ned en viss andel trær, trimme trær og rake skogbunnen. Noen ganger bør man også slippe løs bulldosere.  Eller beitedyr, for den saks skyld.

Dessuten er det ifølge Stephens nødvendig med kontrollerte branner, der man rett og slett setter fyr på skogen med vilje, for å tynne den ut og fjerne underskog. Dette er det tradisjon for i California, men skogbruksetaten har det siste århundret sovet i timen. 

– Urbefolkningen i California drev i århundrer på med slike foreskrevne branner, men dette ble det slutt på da Forest Service ble etablert i 1905. Mange av de som ble ansatt i Forest Service hadde utdannelsen sin fra Europa, primært Tyskland. De mente at man problemfritt kunne øke antallet trær per hektar, ettersom man hadde god bruk for tømmer. De ignorerte at trærne i California er større enn de man gjerne har i sentral-Europa. Dessuten anså de nok de foreskrevne brannene som primitive og uvitenskapelige. Det viste seg at de tok grundig feil. Urbefolkningens erfaring med å brenne skog var sofistikert og erfaringsbasert, både med tanke på matproduksjon og brannforebygging. 

Mens deler av venstresiden i California etter hvert har blitt fortrolige med dette narrativet, som eksemplifiserer både nybyggerignoranse og eurosentrisme, så er høyresiden tilsvarende takknemlige for å snakke om miljøverneres kontraproduktive innsats for skogshelsen i California. Den konservative tenketanken California Policy Center har i en serie artikler skrevet om hvordan miljøvernlobbyen stakk kjepper i hjulene for både beiting og trehogst i California, som etter sigende kunne etterlatt California-skogene i en bedre forfatning i dag. 

Også Scott Stephens medgir at enkelte miljøvernreguleringer har virket mot sin hensikt. 

– Flere dyre- og fuglearter har blitt desimert det siste århundret i California. Mange miljøvernere har blant annet engstet seg for at flekkuglebestanden skal bli utryddet. Løsningen de kjempet fram, var å beskytte enkelte områder for skogsrestaurering ved å erklære dem som fuglereservatet. Man kan jo skjønne denne impulsen, men resultatet var at skogene ble langt mer brannfarlige og at flere av fuglereservatene gikk opp i flammer. Dette var en lærepenge. Du kan ikke bare slå ring rundt et område og kalle det et fuglereservat. Det forrykker balansen i hele økosystemet.

I lys av dette, samt Californias tradisjonelle restriksjoner mot kontrollerte branner, kan man for så vidt konkludere med at Donald Trump hadde et poeng, da han i 2020 havnet i en twitter-batalje med California-guvernør Gavin Newsom, der førstnevnte ba sistnevnte om å rake skogsbunnen i California. Men som flere ganger før, tok Trump også feil, selv da han hadde rett. Så mye som 50 prosent av skogen i California vokser nemlig på føderalt land og forvaltningen her faller dermed innunder presidentens ansvarsområde. 

Ifølge Stephens har delstaten også lært av tidligere feil og han påpeker at guvernør Newsom har bevilget penger til kontrollerte branner. 

– Delstaten utsteder nå mange stipender for organisasjoner som vil foreta kontrollerte branner. Det er vel i øyeblikket snakk om over 250 millioner dollar årlig. Man har også myket opp regelverket for hvem som kan foreta disse kontrollerte brannene og hvilke konsekvenser de involverte møter dersom noe går galt. Problemet er at disse tiltakene ikke gir særlig resultater på kort sikt. Det tar tid å trene folk i disse brannmetodene. I Florida, som er landsledende når det gjelder kontrollerte branner, brenner de årlig 1.2 millioner acres (48 000 kvadratkilometer). Andre delstater som Georgia og Alabama har lignende numre. I California brenner de derimot 60 000 acres. Vi er altså langt fra der vi bør være. Min spådom er at det vil ta minst en generasjon før vi er oppe på det nivået som Florida er. Men viljen er der. Delstaten er, som sagt, inne på et bedre spor nå. Jeg ønsker nå flere og bedre initiativ fra det føderale systemet. Det føderale systemet har gjort en god jobb i sørstatene, men ikke i California. 

Stephens sier at det er håp for en bedre framtid i California, selv om temperaturene vil fortsette å stige, men at det krever en skjerpet innsats, særlig fra føderalt hold.

– Jeg så at Biden-administrasjonen nylig var ute med en erklæring om hva de ville gjøre med de føderale skogene, men den var lite detaljert og ikke offensiv nok. De bør ta lærdom av delstaten, som ikke bare lanserer konkrete tiltak, men også finansierer dem. 

I Stephens øyne innebærer ikke det å leve med branner bare at man innser at branner er en naturlig del av økosystemet i California, men også at californiere blir mer vant til å være i en form for beredskap. Ifølge forskeren ville skadeomfanget i mange tilfeller vært mindre, hvis man hadde skikkelige evakueringsplaner. 

 – I brannutsatte områder av Australia legger man detaljerte planer for hvordan man skal evakuere byer hvis en brann inntreffer. Folk som er dårlig til beins, har for eksempel avtalt skyss med naboer. Man har et kommunikasjonssystem og rømningplaner. I California og andre steder i USA, legge folk først en plan når brannen er 20 minutter unna husene deres. Det er for seint. Man bør være bevisst brannfaren 12 måneder i året. Hvis man er det, vil man kanskje også bli bedre til å fjerne død vegetasjon rundt huset og gjøre annet forebyggende arbeid.