Denne saken sto på trykk i Minerva.

– Black Lives Matter-bevegelsen utkjemper fortidens slag

Shelby Steele har på 30 år gått fra å være prisbelønt forfatter til kansellert filmskaper. Stanford-professoren mener Black Lives Matter-bevegelsen hemmer unge afroamerikaneres utvikling.

Allerede i åpningssekvensen av What Killed Michael Brown introduserer Shelby Steele et begrepspar, som siden skal gå som to røde tråder gjennom resten av dokumentaren: objektive- og poetiske sannheter. 

Poetiske sannheter er ifølge Steele opplysninger som ikke overlever faktaettergåelse, men som likevel kan være effektive om en ønsker å fortelle en medrivende historie. 

– En poetisk sannhet er en versjon av en hendelse, som folk forteller for å tilrive seg makt. Det er for eksempel en poetisk sannhet at Michael Brown var en uskyldig svart tenåringsgutt som ble drept av en rasistisk politimann, sier Steele om skyteepisoden i Ferguson i 2014, som langt på vei transformerte internett-emneknaggen Black Lives Matter til en nasjonal bevegelse. 

Den objektive sannheten er ifølge Steele en ganske annen, og desto mer underkommunisert: 

– Realiteten er at Michael Brown ikke adlød ordre og angrep politimannen. Han slo politimannen i hodet og det oppsto en brytekamp om politivåpenet. Deretter løp han av gårde, og da politimannen fant han igjen, nektet han igjen å adlyde ordre og sprang mot politimannen, hvilket naturlig nok trigget en reaksjon, da politimannen hadde all grunn til å tro at Brown igjen ville forsøke å ta tjenestevåpenet hans og drepe ham. Politimannen ventet til det siste med å skyte. 

Steele understreker at de tekniske bevisene har støttet politimannens forklaring.

– Men demokratene, media og Black Lives Matter er ikke interesserte i de objektive sannhetene. De er interesserte i de poetiske sannhetene som de kan bruke som pressmiddel for å få gjennom forandringene de ønsker, sier Steele. 

Videre i filmen, som Steele har laget sammen med sønnen Eli (Steele), beskylder han også Obama-administasjonen for å ha fyrt oppunder politirasisme-narrativet, før fakta var på bordet. Han mener Obama kastet politimannen Darren Wilson under bussen ved å si at opptøyene i kjølvannet "var forståelige", og at Eric Holder satte et rasismestempel på hendelsen ved å understreke at han ikke bare besøkte Ferguson som USAs justisminister, men også som en svart mann.

Pressen får også passet sitt påskrevet i Steeles film og han mener de dysset ned de faktiske forholdene, selv etter de tekniske bevisene forelå, hvilket innebærer at mange afroamerikanere i Ferguson den dag i dag sitter igjen med inntrykket av at Michael Brown var offer for et rasistisk politidrap. 

– Da jeg var i Ferguson i forbindelse med filminnspillingen opplevde jeg at de fleste afroamerikanerne jeg møtte var av den oppfatning at Michael Brown ble drept i kaldt blod. Denne feiloppfatningen skyldes flere forhold, men en avgjørende faktor er at de har blitt foret med poetiske sannheter. 

Steeles revisjonistiske oppgjør med Black Lives Matter-bevegelsen kanskje viktigste milepælshendelse, ble muligens for kraftig kost for Amazon, som i oktober offentliggjorde at de likevel ikke ville gjøre filmen tilgjengelig på sine plattformer.

Avgjørelsen fikk den afroamerikanske kommentatoren Jason L.Riley til å rykke ut til Steeles forsvar og etter en aldri så liten mediestorm, gjorde Amazon likevel filmen tilgjengelig for strømming. 

– Jeg er veldig glad for at Wall Street Journal ga spalteplass til Rileys innlegg. Plutselig var det ikke lenger David mot Goliat, men Goliat mot Goliat, og det var helt klart utslagsgivende for at Amazon snudde. Mottakelsen har siden vært strålende og inntjeningen god, så kontroversen var helt sikkert ikke en ulempe kommersielt sett. Samtidig må jeg si at det var utrolig kjedelig å få en slik behandling...ja, det sårer på et rent menneskelig plan. 

– I 1990 vant du Emmy for dokumentaren Seven Days In Bensomhurst, og du ble belønnet med National Book Critics Circle Award for essaysamlingen The Content Of Our Character. Så, 30 år senere, vil ikke strømmetjenesten til Amazon vite av deg. Er det du, eller tiden vi lever i, som har forandret seg mest?

– Synspunktene mine har ikke flyttet seg en tomme. Jeg mener det samme nå som jeg mente da. Den største forskjellen jeg ser er at hvit skyldfølelse har blitt mer utbredt. For mange hvite amerikanere er det i dag svært vanskelig å forsone seg med at forfedrene deres undertrykte svarte i over 400 år. 

– Men er ikke det på sin plass?

– Når jeg snakker om hvit skyldfølelse, så snakker jeg ikke om reel skyldfølelse, men snarere om et tap av moralsk autoritet, som hvite hungrer etter å gjenerobre. Store selskaper er villige til å gjøre nærmest hva som helst for å fremstå som uskyldsrene. Botsøvelsen de bedriver handler ikke om svartes ve og vel. Den handler om dem selv. De vil kjøpe seg uskyld, og svarte selger det til dem. Du ser det innenfor mangfoldstreningsinsustrien, men også innenfor media, akademia og mange andre sektorer. Hvit skyldfølelse, har blitt svart makt. Kanskje den eneste makten unge afroamerikanere våger å håpe at de kan få. Det er hjerteskjærende å se på. I stedet for å fokusere på sin egen utvikling og utdanning, fokuserer de på offerstatusen sin. I stedet for å gå fremover, går de bakover. Black Lives Matter-bevegelsen vil utkjempe fortidens slag om igjen. 

Steele er opprinnelig fra Chicago og vokste opp med borgerrettighetskamp. Foreldrene var med i Congress Of Racial Equity og var inspirert av Ghandis pasifistiske frihetskamp. De marsjerte, for å bruke Steeles egne ord, "fredfullt med verdighet", en tilnærming Steele mener er langt mer virkningsfull enn hva han ser i dag. 

– Jeg vokste opp med segregering. Da jeg gikk på college fortalte læreren min at han ikke syntes svarte gutter som meg skulle gå på college, men til tross for at vi møtte motstand på alle plan, halte vi innpå hvite studenter. Nå sakker svarte studenter igjen akterut og forskjellen er på mange områder større enn for førti år siden. Skyldes dette at det er mer rasisme nå enn da? Selvfølgelig ikke. En slik påstand er latterlig. Forskjellen er at unge svarte villedes av usunne lederskikkelser og organisasjoner. I dag ser jeg unge mennesker som kan gjøre hva de vil, og bli hva de vil, men i stedet for å ta det neste steget, som er å tilegne seg den samme utdannelsen som andre grupper, fokuserer de på offerstatusen sin og anekdotiske mediehendelser, som ofte er sterkt fordreid av media. Det er en destruktiv tankegang og det holder unge folk tilbake. Ingen undertrykkere, ikke engang slaveeierne, har indoktrinert svarte med en mer ufruktbar og ødeleggende ideologi enn Black Lives Matter.

– Men noen av tingene Black Lives Matter har vært med på å aktualisere har vel vært nødvendige? Jeg tenker blant annet på behovet for fengsels- og politireformer. For å ta det siste, så er det nokså åpenbart for meg som europeer i USA at politiet her er dårlig trent. I hjemlandet mitt har de fleste betjentene minst tre års utdannelse, og de ser ut som atleter. Her har de ofte bare noen måneders utdannelse, og de ser som regel ut som pølseselgere. Tror du ikke vi hadde sett færre politidrap om betjentene fikk bedre trening og var i bedre form, slik at de oftere kunne pågripe lovbrytere i stedet for å skyte dem? 

– Det største problemet med politiet i USA, er at ingen vil bli politi og Black Lives Matter har definitivt ikke gjort yrket mer attraktivt. Generelt sett er jeg enig i at politiet kunne vært tjent med bedre trening, slik jeg sikkert ville vært enig i at det er samfunnstjenelig om hjernekirurger og tannleger også fikk bedre utdannelse, men dette er uansett en avsporing. Igjen er vi tilbake til de poetiske sannhetene. Det er en poetisk sannhet at politifolk gjør livet til unge svarte folk utrygt. I Ferguson gikk kriminaliteten i været etter at politiet dempet tilstedeværelsen etter Michael Brown-hendelsen. Det samme har siden skjedd i Minneapolis etter George Floyd, og det er langt mer utrygt der nå enn før. I fødebyen min Chicago dreper 500 afroamerikanere hverandre i et vanlig år. Tenk på det, 500 i en enkelt by! På landsbasis drepes mellom ti og 20 ubevæpnede svarte menn av politiet i året, og årsaken er nesten alltid at de har angrepet politiet eller motsatt seg arrest. Finnes det rasistiske politimenn? Helt sikkert. Men bør det være et fokuspunkt, hvis man ønsker å gjøre livet til unge afroamerikanere tryggere? Aldri i verden. 

Mot slutten av What Killed Michael Brown? besvarer Steele filmtittelens spørsmål. Ifølge Steele var det ikke systematisk rasisme som drepte Michael Brown, men snarere en blanding av hvit skyldfølelse og svart ansvarsfraskrivelse. 

– Vi la skjebnen vår i hendene til hvite på 60- og 70-tallet. Vi gjorde oss avhengig av "schoolbussing", matkuponger og alskens velferdsprogrammer. Vi ba hvite om å fikse ting, i stedet for å fikse dem selv. Alt for mange av oss har blitt sosialklienter og vi har latt familieinstitusjonen råtne på rot. Svarte kvinner gifter seg halvparten så ofte som hvite, og skiller seg dobbelt så ofte. Dette preger unges oppvekstvilkår, og vi må igjen våge å fortelle svarte fedre at de må ta mer ansvar for sønnene sine.

– Men noe av dette sosiale uføret du her beskriver har jo sammenheng med sosioøkonomiske faktorer, som igjen har sammenheng med historisk akkumulasjon av penger. Det er vel ikke noen tvil om at slaveriet og segregeringen gjorde at afroamerikanere hadde et vanskeligere økonomisk utgangspunkt enn hvite? Om ikke du tror at rasisme er et reelt hinder i dag, så må du vel være enig i at ettervirkningene fortsatt lever med oss? 

– Du kan ikke bare unnslippe 400 år med undertrykkelse uten skrammer. Ting må gjenoppbygges, og det er ingen andre enn oss selv som kan gjøre det. Jeg har vært gift med en jødisk kvinne i 54 år. En gang diskuterte vi hvilken gruppe som har vært utsatt for mest urett av jøder og afroamerikanere. Jeg vet ikke svaret, og amerikanske jøder og afroamerikanere har en ulik historie, men til forskjell fra oss, la jødene aldri skjebnen sin i overgripernes hender og det er trolig en av grunnene til at de gjør det så skarpt i USA i dag. Vi, som afroamerikanere, kan også få til ting. Vi må bare innse at offerstatusen ikke gir oss ikke superkrefter. Den befester snarer underlegenhetsfølelsen vi ble påført i utgangspunktet. 

– Hvilke andre poetiske sannheter ser du i det amerikanske samfunnet i dag? 

– De er overalt hvor folk vil erverve seg makt. Vedrørende rase, som jeg skriver mye om, så er det ingen konkret informasjon som tilsier at George Floyd ble drept på grunn av rasisme. Det er en poetisk sannhet, som pressen og Black Lives Matter har promotert det siste året. Det er åpenbart også en poetisk sannhet at det som skjedde med George Floyd, er en slags norm for politiarbeid i USA.