Den digitale distinksjonen

Middelklassen er iferd med å gjøre digitalt måtehold til en dyd. Bør vi frykte det digitale klasseskillet?

Frykten for et digitalt klasseskille er gammel. Men den har nylig endret karakter.

Før engstet man seg for at barn fra lavinntektsfamilier ville bli akademisk akterutseilt fordi de hadde begrenset tilgang på digitale verktøy. Nå uroer man seg heller for at overkonsum av skjermer forderver konsentrasjonsevnen deres og kan bli en snublestein for dem i utdanningsløpet. En undersøkelse fra Common Sense Media viser at amerikanske barn fra lavinntektsfamilier tilbringer halvannen time lenger foran skjermer enn barn fra rike familier. Funnet var omdreiningspunkt for en artikkelserie i New York Times sist høst.

Selv var jeg ikke overrasket da jeg så tallene, da jeg det siste året har tilbrakt mye tid i Silicon Valley og dalstrøkene innenfor. I dalstrøkene innenfor – det vil si Central Valley, der tre av USAs ti fattigste byer ligger – har jeg lagt merke til at barna ofte lever under slakke digitale regimer. Inne på hurtigmatrestaurantene sitter voksne og barn gjerne side om side med hver sin smarttelefon. Burgerspising og Fortnite-gaming er en stueren kombo.

I Silicon Valley og San Francisco derimot, der hurtigmatrestaurantene er fåtallige etter flere tiår med gentrifisering, samler foreldrene gjerne inn telefonene før måltidet starter. Å gi tiåringen digital frihet er like utelukket som å sende toåringen i barnehagen med Red Bull i tåteflaska.

Når man nå ser gryende vilje i Norge til å regulere skjermer og sosiale medier, så ser man også at at det digitale måteholdet gjerne forfektes av folk som står med begge beina godt plantet innenfor gjerdet på hovedstadens hagefester. Skuespiller Ane Dahl Torp var nylig ute og foreslo et forbud mot sosiale medier for barn under 13 år. Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn tok på nyåret til orde for en 16 års aldersgrense på smarttelefoner. Sist uke var også komponist Eivind Buene ute i Minerva og fortalte om sitt digitalt asketiske liv.

Utspillene er anekdotiske, men kanskje likevel symptomatiske. Velutdannede og velbergede middelklasseborgere, i USA såvel som Norge, har etterhvert stiftet bekjentskap med Tristan Harris og hans varsku etter flere år i Google. Gjennom TED-foredrag har de fått insiderhistoriene om at SoMe-algoritmene er klekket ut av de samme ingeniørene som tidligere laget spilleautomater. De har kanskje lest Jaron Laniers Laniers Ti argumenter til å slette sosiale medier nå! og pønsket ut et par argumenter på egenhånd. Og, ikke minst, de har blitt foret med forskningen, som setter veksten i ungdomsdepresjoner i sammenheng med SoMe.

Den kanskje mest bejublede forskeren på dette området er Jean Twenge, som fikk mye oppmerksomhet for sin bok iGen i 2017. Her hevder hun at generasjonen født etter 1995, som knapt husker en tid uten Facebook og har vokst opp med smarttelefonen som en naturlig forlengelse av kroppen, gikk glipp av nødvendig livserfaring i blåskinnet fra skjermene. I stedet for å være ute i den virkelige verden, vokste de opp på telefonen, hevder hun. Hun viser til at de statistisk sett debuterer senere seksuelt enn tidligere årskull og at de utsetter “voksne ting” som å ta førerkortet og flytte hjemmefra. De er simpelthen umodne og uskikket til å bære livets åk.

Twenge viser også til The Monotoring Future Study, som stadfester at ungdom som sitter mye med telefonen oftere er deprimert. Her kan man spørre seg om det var miseren eller mobilbruken som kom først. Eller om fenomenene i det hele tatt er forbundet. Men dette tripper Twenge lettbeint rundt. I stedet minner hun om at selvmordsraten skjøt i været i 2012, hvilket var det første året som mer enn halvparten av USAs befolkning eide en egen smarttelefon. Tidslinjene sammenfaller! Tilfeldig? Neppe.

I kjølvannet av teknologialarmismen har det blitt etablert SoMe-avrusningklinikker. I rikmannsstrøkene rundt de amerikanske teknologibyene popper det jevnlig opp foreldregrupper som vil skjermenes forbannelse til livs og voksne tar også grep på egne vegne. Så snart helgen kommer, vil ikke lenger teknologiarbeiderne i Silicon Valley være tilkoblet, men frakoblet, gjerne i lotusstilling med en rennende bekk i nærheten. Twitter-grunnlegger Jack Dorsey dro for noen år siden på ti dagers skjermfri meditasjonsretreat i Myanmar. Andre har fulgt etter. Cal Newport, som tidligere i år utga boka Digital Minimalism, har spådd at evnen til å jobbe konsentrert over lengre tid vil bli den mest ettertraktede ferdigheten på arbeidsmarkedet i fremtiden. For å komme dit må man angivelig lære seg å motstå digitale fristelser. Helst tidlig i livet. Men det er aldri for sent.

Amerikanske tilstander er ikke alltid norske tilstander. Meg bekjent finnes det heller ikke noe studie som slår fast at man har et digitalt klasseskille i kongeriket. Mye tyder likevel på at vi vil få det, hvis ikke vi har det allerede. I takt med at dyre ting blir billigere og tilgjengelige for alle, blir det også gjerne deklassifisert, særlig når det har rykte på seg for å være helseskadelig.

Skjermbruk betegnes allerede som junk food for hjernen og det vil derfor overraske meg om ikke den norske middelklassen kaster seg over den digital minimalismen som om det var en matkasse med økologiske grønnsaker. Komponist og forfatter Einar Buene er allerede i gang. I intervjuet med Minerva viser han til den tilårskomne Nokiaen som om det var en relikvie fra en ubesudlet tidsalder. Mange journalister mener vel jeg er en landsbyidiot, sier han. Vel, i mine ører høres han mer ut som en middelklassekarikatur. En sånn en som leser Tenke, fort og langsomt og lager pastaen sin fra bunnen av.

Klassetilhørigheten ugyldiggjør på ingen som helst måte poengene han og de andre teknologialarmistene bringer til torgs. Hvis skjermer og sosiale medier er skadelige, så er det fortsatt all grunn til å engste seg for skadevirkningene og kanskje særlig hvordan barns kognitive utvikling rammes. At den digitale avholdsbevegelsen først og fremst brer om seg i den kultiverte middelklassen, forteller oss også at vi bør være spesielt engstelige for de som ikke har velutdannede SoMe-burvoktere i hjemmet, de som ikke oppdras med digital askese som en hellig dyd og kommer til skolen uten digitale måteholdsreflekser drillet inn i swipetomlene.

I dette perspektivet kan flere av argumentene for gratis skolemat brukes for mobilfrie skoler: Det vil gjøre barn sunnere, mer mottakelige for læring og utjevne sosiale forskjelller. Bra for alle, men best for de som trenger det mest. I motsetning til skolemat, koster heller ikke tiltaket en krone.

Samtidig har det kommet studier det siste halvåret, som tyder på at teknologialarmistene ikke har vært så flinke til å tenke fort og langsomt. En gruppe forskere fra Oxford, som brukte forskningsdata fra mer enn 300 000 britiske og nordamerikanske barn, publiserte tidligere i år et studie i Nature, der de foreslo at skjermtid hadde liten eller ingen innvirkning på unges mentalhelse. De konkluderte faktisk med at det var omtrent like skadelig som å spise poteter.

Forskerne har senere fått kritikk fordi de brukte utdatert data - fra 2011, før Instagram tok av - men også andre studier, blant annet fra Norge, tyder på at skjermer generelt, og sosiale medier spesielt, påvirker unges trivsel mindre enn fryktet.

Hva så med intelligensen til de unge? Har SoMe og skjermer dysset dem ned i en slags åndssløv SOMA-rus, som i Aldous Huxleys Vidunderlige Nye Verden? 60 Minutes rapporterte i desember om de tidlige funnene fra det ambisiøse A.B.C.D-studiet - et studie til 300 millioner dollar, igangsatt av det amerikanske folkehelseinstituttet, som undersøker hvordan barns kognitive utvikling er påvirket av en rekke fenomen, deriblant skjermbruk. I 60 Minutes-programmet rapporteres det at det er “en sammenheng” mellom skjermbruk og svake resultater på kunnskapstester såvel som uttynning av hjernebarken. Mange var tidlig ute etter programmet og advarte mot overfortolkning av det hjernebarkfunnet. Når det gjelder det sammenhengen mellom skjermbruk og testresultatene, så er det, som nevnt, også “en sammenheng” mellom skjermbruk og sosial klasse. Kanskje skyldes tiåringens testresultater derfor vel så mye at han eller hun ikke har velutdannede foreldre, som hjelpe til med leksene. Mye skjer samtidig og whatdunnit-gåten er ikke løst fordi to ting sameksister. Tidligere studier med tilsvarende fokusområde har ikke målt det de skal måle.

Når det gjelder smartelefonenes innvirkning på elevenes konsentrasjonsnivået i klasserommet, så viser imidlertid de fleste studiene en nokså entydig negativ trend. Et studie utført på University of Chicago med over 500 testpersoner slo blant annet fast at studenter som hadde smartelefonen i lomma under en kunnskapsprøve presterte dårligere enn de uten smarttelefon, selv når telefonene avslått, men det negative utslaget var ikke veldig stort.

Det er med andre ord greit å være påpasselig for skjermenes påvirkning, men også greit å være påpasselig for en moralsk panikk. Kanskje er den digitale frykten i ferd med å bli vår tids rock' n' roll ødelegger de unge.

Det er mulig at vi nå konturene av et digitalt klasseskille, som ikke gjør så mye fra eller til. Slik det ikke gjør så mye fra eller til at noen hører på ACDC og andre på kammermusikken til landsbyidioten Eivind Buene.

(Denne saken sto på trykk i Minerva juni 2019.)