Denne saken sto på trykk i D2.

 På sporet av den tapte tid

Detroits forfall har forfalt. Nå flytter ruinturismen seg til andre rustbeltebyer. 

Sponplater er spikret foran kirkevinduene og duer flakser under taket. Det er lenge siden noen har påkalt Gud her inne, men idet sjåføren på turistbussen snubler i dørstokken settes ting i bevegelse. 

– Thank you lord, detter det ut av ham. 

En kaskade av murklumper har løsnet fra veggen og deist ned bak ryggen hans. Han tørker svetten fra panna og titter ned kirkeskipet. Foran orgelet, som noen har veltet ned fra galleriet, står en mann og vatrer et kamerastativ. Like bortenfor, ved skrifteboksen, knipser en dame bilder av en soppklase. Bak prekestolen svinger kjæresten hennes på en gimbal og ræpper inn i mobilkameraet. 

Betongjungelen

Turguiden Jesse Welter venter utenfor og leder oss videre innover den krattvokste betongjungelen. 

Iført inkognitogrå hettegenser og solbriller ser han ut som en midtvestensk Jo Nesbø. Siden 2011 har han livernært seg på å arrangere ruinekskursjoner i Detroit. Hvis en bygning står brakk, så kjenner han bakdøra og hvor man får tak i adgangstillatelser.  

– Ikke spark i treplatene. Det er hull under dem og du risikerer å falle gjennom gulvet, sier han mens vi tråkker opp skoletrappa og inn gangen. 

Glasskår knaser under sålene. Alt som engang var av metaller er ribbet fra vegger og tak. 

Vi ender opp i et klasserom. Krittet henger fortsatt igjen på tavla etter siste skoletime 8. november 1983. Instruksjonene læreren har ritet opp, tyder på at elevene hadde en diktatøvelse på skrivemaskin. 

Siden tasteknatringen fylte klasserommet den høstdagen for 36 år siden, har naturen banket på vinduet. Et tre lener seg gjennom det knuste glasset og har drysset bladene sine over arkene på gulvet. En av ruinturistene plukker opp et av arkene og spør sidemannen om han tror eleven som skrev setningene i dag bruker touchmetoden i jobben sin. Før sidemannnen rekker å svare, bryter  en ny kakafoni av fokuspip og lukkersmell ut.

Forfallet forfaller

Detroit har lenge vært USAs ruinhovedstad.

Tidligere var det verdens bilhovedstad, Paris of the Midwest og Motown. Rasespenninger førte til at hvite rømte til forstedene på sekstitallet og bilprodusentene slet samtidig med å holde tritt med konkurrenten fra Japan og Europa. Arbeidsledigheten steg og hus ble stående tomme. Vondt ble til verre med finanskrisen. 

Siden bobla sprakk har fotografer kommet hit for å krydre instagramprofilene sine med urban misere. En stund var  tilstrømmingen så stor at detroiterne diskuterte om de skulle la skyskraperne i sentrum bli stående som et moderne Akropolis og lage en zombie–fornøyelsespark i et av de gamle industriområdene. 

Vi ruller videre over den urbane prærien i Welters turistbuss. Stanser ved et fasadeløst fabrikkbygg. Welters ber oss bli sittende og sier at vi kan ta bilder gjennom bussvinduet. 

– De pusser opp. De pusser opp overalt nå. 

Forslagene om å bevare forfallet ble nemlig nedstemt. Detroits mest monumentale ruinbygg er allerede revet eller renovert. Ansiktsløftningen har bidratt til befolkningsvekst de siste årene. 

– Det er bra for byen, men ikke for meg, sier Welter etter at ruinekskursjoner er over. –  Forretningen min dør. Tidligere hadde jeg turer hver eneste dag. Nå har jeg bare to i uka. 

Åtte år som ruinprofitør har samtidig lært han at folks appetitt for ruiner ikke er stedsbunden og det er rust langs hele rustbeltet, altså fra Buffalo i New York til Milwaukee i Wisconsin, industribyene som engang skapte «den nye verden».

Welters er allerede igang med å sondere nye turistmarkeder.

Dragningen mot det døde 

Hva er det vi finner så dragende med det forlatte og falleferdige? Liker vi å kjæle med  det tapte? Minner ruinene oss om døden og at vi alle er forgjengelige? Gir de oss en bittersøt påminnelse om at livsverkene våre tilintetgjøres av moder jord og at naturen overlever oss? 

Bildelingsplattformene på internett flommer over av bygninger i ulike stadier av forfall. I finpikselert svarthvitt svøper spindelvev seg rundt sengen der noen sov. Løvetann spirer opp mellom gulvplankene i gymsaler. Fabrikkhaller åpner seg med knuste glassflater og rustne maskiner.   

De visuelle endeliktsfortellingene hinter så iherdig om et sørgelig forspill at mange har avskrevet fotosjangeren som kitsch. 

Insidere og outsidere

Kunstprofessor Dora Apel, som underviser ved Wayne State University i Detroit, har lenge vært fascinert over folks fascinasjon for ruiner. For noen år siden skrev hun boka Beautiful Terrible Ruins. 

Under arbeidet med boka snakket hun med flere lokale som ble støtt av ruinturisttilstrømningen til Detroit. De følte seg stakkarsliggjort av drive by fotografene, som knipset seg et postkort fra helvete og forsvant igjen. 

Apel beskriver gnissningen som en klassisk konflikt mellom insidere og outsidere, der insidere  mener at man må ha kjent problemene på kroppen før man er berettiget til å dokumentere dem.

– Men hvor lenge må man ha bodd her før man er en insider? Fem år? Tjue? Må man ha mistet jobben på fabrikken? Jeg snakket med en detroiter som sa noe interessant. Hun sa at hun hadde vokst opp mellom ruiner og aldri tenkt noe særlig på dem. Når fotografene kom ble hun konfrontert med deres blikk. Det var sårt. Samtidig åpnet det øynene hennes.

Ruinkartet og terrenget 

Gary i Indiana  er mest kjent for å være Michael Jacksons fødeby, men siden Jackson Five klatret til topps av hitlistene har det meste gått nedover i stålbyen. 

Også her har det vært white flight og høy arbeidsledighet etter at stålindustrien ble restrukturert og utfordret av utenlandske produsenter på 60-tallet. Donald Trump lovet på 90-tallet å blåse liv i byens økonomi med to casinobåter langs bredden av Lake Michigan. Casinoene gikk konkurs. 

We will be back står det på skiltet til hurtigmatrestauranten Popeyes i sentrum, men parkeringsplassen er forvandlet til en ugresstomt og de joggedresskledde mennene som trasker nedover Broadwaystripa ser ikke opp mot de værbitte bokstavene for oppdateringer. Foruten en parykkforretning og en filial som tilbyr hurtiglån, ligger sentrumsbutikkene mørke.  

Jesse Welter venter utenfor det gamle postkontoret. Detroitinnsideren som nå er i ferd med å bli outsider, har ingen betenkeligheter ved å brødfø seg på andres ruiner.  

– Det er ikke sånn at jeg skubber byen nærmere stupet. Kanskje tvert imot. Bildene jeg og andre tok i Detroit økte bevisstheten om byens skjebne. Jeg tror ansiktsløftningen delvis er et resultat av det. Hvem vet, kanskje kan jeg få til noe lignende her i Gary. 

Årsaken til at han har valgt Gary er at byen ligger like ved storbyen Chicago. I tillegg har ingen andre ruinturoperatorer etablert seg her. 

Til tross for at han allerede har  arrangert ruinekskursjoner i Gary er ikke ruinkartet perfeksjonert og adgangsavtalene med lokalmyndighetene foreløpig ikke i boks.

– Dere så ikke det  "ingen adgang-skiltet", sier han idet vi tråkler oss mellom to anleggsgjerder. – Spill dum hvis politiet dukker opp. Så lenge dere ikke utfordrer egoet deres går det greit. 

Det tilfeldige drivhuset

Posthallen ser mer ut som et drivhus enn en posthall. Et tre har slått rot på gulvet og strekker greinene sine mot den knuste glasskuppelen. Salagmitter henger fra takbjelkene og det plopper vann i alle krinker og kroker. 

– Dette er sånn Detroit var for femten år siden, sier Welter. – Dette stedet her er ikke engang plyndret for metaller. Naturen har uforstyrret tatt grep.

Veggene er riktignok tagga ned og på gulvet ligger levninger etter husokkupanter, men lysarmaturen har fått henge i fred. 

Welter forsvinner inn i safen, der han leser inn en promovideo til facebooksiden sin. Når han kommer tilbake viser han oss veien til Gary Memorial Auditorium, der Jackson Five vant sin første talentkonkurranse i 1967.

Derfra hopper vi inn i bilen og krysser togskinnene. Krattvokste, grå hus flimrer forbi bilvinduet som mosegrodde gravstøtter. 

Akopalypse nå! 

Dora Apel skriver i Beautiuful Terrible Ruins at ruinvoeyeurisme er et gammelt fenomen. 

Faktisk var det en nokså utbredt fritidssyssel etter annen verdenskrig. Halvannet århundre tidligere fikk Marie Antoinette også bygget et falleferdig stabbur til seg i Versailles, slik at hun kunne unnslippe sin priviligerte slotttilværelse for en stakket stund og vandre rundt i den harde virkeligheten til landets gjetepiker. 

Likevel mener Apel at dragningnen mot ruiner har blitt sterkere.

– På starten av det 20 århundret handlet mange av de store historiene om utopier. Nå handler de om dystopier. Se rundt deg i kulturen, det er postakopalypser overalt. The Walking Dead er en av de mest populære seriene på tv og flere andre serier handler også om tiden etter en menneskeutryddelse. Med økende bevissthet om global oppvarming virker det som om mange tenker at menneskeheten uvegerlig er på vei ned en dødsspiral. 

Hun tror også ruinbildene appellerer spesielt til unge amerikanere, som er langt mer mistroiske til kapitalismen enn foreldrene.

–  Ruinbildene viser stedene kapitalismen har forlatt. 

$entimentalitet

Vi ankommer skruefabrikken, som engang sysselsatte tusenvis av Garys borgere. Etter stengningen ble fabrikken brukt til klesdepot i forbindelse med en veldedighetsaksjon, men klærne nådde aldri fram til de trengende og i hjørnet av klesdynga finner Welter de gamle arbeidsuniformene til fabrikkarbeiderne. 

– Alt dette her for ingenting, sier han og flipper et fabrikkemblem rundt i hånda. – Man lurer jo på hvor det ble av disse folkene. Hva de gjorde etter at de stemplet ut for siste gang?   

Vi følger sporene til en vaskebjørn inn til maskinrommet. Welter trommer fingrene mot de rustne smelteovnene han passerer. Malingen har løsnet fra overflatene og flakene flyter rundt i sennepsgule søledammer. 

Han forteller at han flere ganger har opplevd at deltagerne har begynt å gråte under ruinturene. Han vet ikke hvorfor, men han tror ulike folk blir rørt av ulike ting. En ting går kanskje likevel igjen.

– Jeg tror det er noe dypt menneskelig ved å bli dratt mot ting som er ødelagt. Vi vil strekke ut hånden og hjelpe. 

Selv sier han at han ikke er så sentimental av seg. 

–  Når jeg ser ruiner, så ser jeg potensial. Jeg ser muligheten til inntjening.