Rust In Peace

Hvis skjønnhet er et løfte om lykke, hva er det den forlatte og falleferdige arkitekturen lover oss?

Sommeren 2015, da jeg kjørte gjennom et av Detroits spøkelseshusnabolag, veltet en visuell vellyst opp i meg.

Langs den krattvokste gata lå en viktoriansk villa som  hadde levd lenge uten mennesker.  Takspirene hadde en vindskjev positur og murstein hadde løsnet fra ytterveggene. Sponplater var spikret foran vinduene og forseglet husets framtidsutsikter. Mens blikket mitt gled over den nedslitte tristessen, oppdaget jeg også et badebasseng i forhagen. 

Jeg tenkte at bassenget lignet en gravsjakt, som villaen omsider ville falle nedi. Liggende overkulls i sjakten som en likkiste, ville maur og mark innvadere villaen, og så, litt etter litt, bryte den ned ned ned til den ikke lenger hevet seg over omgivelsene.

Jeg sakket farten, stanset ved porten. Jeg så et piano inne i husmørket. Jeg så også et neonkrusifiks. Jeg ville så gjerne inn dit, men et ord holdt meg tilbake: ruinporno.

En bekjent hadde uttalt ordet fra passasjersetet og holdt et foredrag om hvordan fotografer fra hele verden nå reiste til Detroit for å dokumentere motorbyens død. Han namedroppet noen franske fotografer og mer enn antydet at jeg var en av etterdilterne, som tjuvlånte andres elendighet. Dette grålige bylandskapet var jo ikke mitt. Jeg kom fra en by der boligmarkedet blomstret og kulturbygg skjøt opp fra gamle industritomter. Oslo, kranbyen, der du ikke kunne snu deg uten å se en gul, rød eller turkis heisekran løfte betong og glass. Jeg var på ferie i forfallet, inntrenger i en urban begravelse, så uinnvidd med elendigheten at jeg ville kjenne det på kroppen.

Jeg ville gi han en neve i fjeset, men tråkket i stedet ned gassen. Kjørte over den urbane prærien.  Forbi fotografer, som tok bilder av forfallet. Forbi fotografer, som tok bilder av livet som skjøt opp fra forfallet. Mitt eget kamera ble liggende i sekken. Jeg kjørte vekk fra alt sammen. Tilbake til der jeg kom fra.

Noen år senere besøkte jeg Dødehavet.Jeg var alene og ikke bundet av den samme skamfølelsen, da jeg så en forlatt vannpark kneise opp bak et rustrødt gjerde. Kratt og buskas holdt meg ikke tilbake, jeg svingte kamerastativet og hogget meg fram, graviterte mot ruinene som en kåt tenåring mot et pornoblad gjemt i skogen. I mellomtiden hadde jeg pønsket en hel del på hvorfor jeg fant ruiner så dragende. Hvis skjønnhet var et løfte om lykke, slik kunstteoretikeren Stendhal sa, hva var det disse forfalne og forlatte byggene lovet? Var det døden? At jeg var forgjengelig og ville bli forlatt?

Ørkenlyset var rosa og betongparasollene lignet psykedeliske sopper. Jeg gikk i sikksakk mellom stoler og spraybokser. Hva enn ruinporno var, så var det ikke sexy i ordets opprinnelige forstand. På bassenggulvet lå et solsvidd tre og stigene var dekket av fuglebæsj. Vannskliene lå tørre og uvirksomme inntil hverandre, som elskere uten noe å snakke om når sexen var over.

Vannparken hadde ligget brakk to tiår, men jeg kunne se fernisset av jappetiden i den avflassede pastellmalingen. En gang hadde nok dette resortbassenget vært et slags midtøstens copacabana. Jeg så for meg George Michael-typer flyte rundt på luftmadrasser her engang på 80-tallet. Bartendere med Burt Reynolds-barter og testikkelsprengte speedoer sto i skyggen og sjonglerte med shakerglass. Femme fataler strøk langs bassengkanten med eggende hoftevrikk.

Hvordan kunne noe så livsbejaende bli så dødt? Det enkle svaret var at hedonismen var umuliggjort av jorderosjoner. Der jeg sto, like ved de historiske byene Sodoma og Gomorrah, slo det meg samtidig at et kristent sinnelag ville tolket synkekullene som en moderne hevnaksjon fra Guds side. Herren hadde ikke latt det regne svovel og aske, ikke denne gangen, men i stedet skaket menneskehetenundenifra, ristet dem opp fra coctailrusen og jagd dem tilbake til Jerusalem. 

Jeg gikk i store ringer rundt vannparken og så andre historier åpne seg i sprekkene fra jordas indre. Det var historier om klimaendringer, kulturkonflikter og krig. 

Albert Speer, det tredje rikets sjefsarkitekt, identifiserte tidlig de forlatte byggenes  konnotasjonsrikdom. Han snakket om ruinenes verdi, Ruinwerthe. Speer konstruerte bygg for ettertiden, som skulle forfalle med stil og gi germanerne en plass i historien og tradisjonen. Søyleganger, skulpturer og stadioner i uslitelig stein. Ruinene skulle samle germanerne om noe bestandig, som kanskje aldri hadde eksistert. 

“Abondoned buildings” har i dag også hundretusener av treff på bildedelingsplattformer på internett. Folk dras mot dem, slik de dras mot zombiefilmer og akopalyptiske actionfilmer. I vår nære samtid finnes det også  talløse eksempler på at politikere profiterer på ruinenes estetiske tiltrekningskraft. Noen bruker dem som bevis for at nasjonens stolhet er såret og må gjenopplives. Andre peker på dem og sier at neonkapitalismen har spilt falitt. De forfalne byggene utstiller det tapte, det forbigåtte. 

Samtidig er de ikke bare sørgelige. Det er også  noe bittersøtt ved bygningenes død og naturens maktovertakelse. Man ser  at noe nytt gror ut av det døde. At verden går videre, tross alt. 

Å traske mellom ruiner gir i hvert fall meg den samme følelsen jeg fikk da jeg som 22 åring satt inne på et gulvkaldt rom i en fremmed by og leste Den Trøstende Schopenhauer. Jeg tenkte på døden hele tiden det året. Jeg fattet ikke at noen fatt livet verdt å leve når man uansett skulle dø. Eksistensen fortonte seg som en utmattende og absurd maraton,  der sluttresultatet uansett ble nullet ut idet man trådte over målstreken.  Jeg bestemte meg derfor for å slutte å løpe. Jeg satt inne på et trangt rom i en tjukk mariuhuanatåke. Spiste tørre havrekjeks og rullet jointer. Schopenhauer var den vennen jeg trengte, der og da. Han skrev at man ikke skulle frykte døden, da livet uansett var en miserabel affære. Han skrev at intetheten etter døden umulig kunne være verre enn intetheten før fødselen. Og han skrev at vi aller er en del av menneskeheten, og at vi derfor ville leve videre etter døden, selv om vi forsvinner som enkeltmennesker.

Sitatet ga meg lindring, ikke fordi det var så himmelropende originalt, men fordi det virket som Schopenhauer med sin uregjerlige skjeggvekst og sylskarpe øyne ikke var ute i lindringens tjeneste. Han sa det som det var. Og nå sa han, tilfeldigvis, noe som var lindrende.

Slik snakker ruinene også til meg. De er ikke der for å glede meg, de bare er der og minner meg om at slutten ikke er slutten. Naturen tar grep. Noe nytt oppstår når noe gammelt opphører. Vi fortsetter å være en del av verdensaltet. 

Ja, sånn er det faen meg, tenkte jeg igjen, et halvår senere, da jeg plutselig sto utenfor et larveformet bygg i Arizona.

Å kjøre gjennom ingenmannsland og se det alienaktige bygget langs den støvete landeveien føltes litt som å ha kjørt inn i en psykose. Det hadde vært en evigvarende oase av kaktuser, og så lå det bare der, langs landeveien, mellom en ukjent by og en halvkjent by, der man minst skulle vente det, den flerleddede kuppelkroppen, som så ut som en ufogarasje.

Jeg var ikke alene. For første gang hadde jeg snublet inn i en slags massemønstring for ruinturister. Det klikket i kameraer overalt, og folk gikk inn og ut av bygget, som var så dynket i oppkast og ekskrementer at det var umulig å mistenke det for å stryke følelsene dine etter håret. Vi hadde nok alle lest om domene på Atlas Obscura eller Weird.us.  Bygget ble reist for et it-selskap på 70-tallet, men  innflyttingen ble  kansellert. Siden hadde det blitt stående brakk og vært åsted for alt fra satanististiske dyreofringer til alternativfestivaler.  

Å spasere gjennom bygningskroppens ovale haller var som å spaserer gjennom Dantes dødssirkler. I den første luktet det oppkast. I den andre så jeg en blodstenkt lærpisk. I den tredje en forbrent dyreskrott.  

Ekkoene levde lange liv inne i domene. Jeg sto og ropte mot en av kuplene, da et fremmed ekko blandet seg inn i mitt. Avsenderen hadde et romvesenaktig drag over ansiktet der hun sto i lyskjeglen fra en av takgluggene. Hun spurte  meg om hvorfor jeg var der. Hun spurte meg om hvorfor det var så mange der. Jeg lirte av meg noe piss om at vil aller var tomme lagerrom langs livets landevei. Hun sank ned på gulvet og begynte å meditere. Stønningen bølget mellom de krumma veggene og da hun var ferdig tok hun hånden min og dro meg etter seg ut av kuppelkroppen.

Hun hadde tilbrakt mye tid på reddit og samlet alle de forlatte plassene i et googledokument hun hadde på mobilen. Vi kjørte fra sted til sted. Sola døde bak sanddynene og vi ble til sist sittende i bilen på en parkeringsplass. Hun trykket fjeset mot ruta og røyket sigaretten i tunge drag. Hun sa hun følte seg gammel og spurte om jeg kunne slå av musikken på bilradioen. Hun sa at hun ikke klarte å høre på musikk lenger. Hun sa at all musikken på radioen var sunget av folk som var yngre enn henne.

Jeg tenkte på henne igjen da jeg var i Bodie i California i 2018.  

Den forlatte gullgraverbyen, som engang rommet 10 000 innbygger og 135 salooner, ligger på en trefattig og fluerik høyslette øst for Sierra Nevada. Det er den mest karakteristiske gullgraverbyen av dem alle. Den ble både befolket og avfolket i et rush. De rakk ikke engang å bygge kloakk før gulleventyret var over. 

I den korte levetiden levde innbyggerne tett på døden. Om dagen sprengte de med dynamitt og gravde i jordsmonnet. Om kvelden røykte de opium og kranglet om gullklumper. 

Da jeg gikk oppover dalsiden, så jeg for meg gullgravergangene og sjaktene som lå der like under jordskorpa. Så håpefulle disse mennene måtte ha vært, som daglig  lot seg sluke av jordas indre. Ren og skjær selvoppholdelsesdrift kunne ikke ha vært nok, de måtte virkelig ha trodd at alt ville ordne seg om de bare fant gullet. En eller annen gang sluknet det håpet. En dag var en av gullgraverne den siste til å skrike "jeg fant, jeg fant!". Jeg tenkte på hvor fremmed dette  nedslående faktumet må ha vært for han som med jubel i brystet sto der nede i sjakta og så den gyldne klumpen skinne mot seg. 

Jeg gikk langs husveggene og betraktet innbyggernes etterlatenskaper. Antikke colaflasker, gjennomrustne stålredskaper og verktøy lå henslengt inni husene. I skolebygget var en  bunke med skrivebøker redusert til lefser og en globus var sprukket langs alle breddegrader. Pultene og stolene var der fremdeles. I hotellbaren sto en halvfull øl igjen ved biljardbordet.

Bodie fortalte historien om det som hadde vært, men også om hvordan det plutselig hadde blitt revet vekk fra dem. Stillebenene bak vindusrammene portretterte et plutselig dødsfall, det mest opprivende av dem alle. Innbyggerne hadde tilsynelatende ikke engang hatt tid til å drikke opp ølen eller pakke ned kjøkkenredskapene i snippsekken. De hadde  sluppet alt de hadde i hendene og løpt.

Jeg forsto ikke hvorfor. Såvidt meg bekjent hadde byen blitt avfolket fordi det ikke var mer gull igjen i jorda. Det hadde ikke vært noe jordskjelv eller akutt krise. Jeg gikk derfor bort til en sikkerhetsvakt og spurte hvorfor folk hadde flykte i hui og hast. Hun sa at ikke det var det som hadde skjedd. Hun sa at  byen ble kjøpt opp av noen som ville bringe nytt liv til den, og da det ikke gikk, så bestemte de seg i stedet for å omskape det til et museum. Den halvfulle ølen, den rustne sleiva i gryta, alle gjenstandene som lå henslengt inni husene, var plassert der i ettertid. Døden var kuratert. 

Da jeg kjørte ut av Bodie, tenkte jeg  på alle de forlatte stedene jeg hadde vært. Jeg tenkte på rønna i Detroit, vannparken ved Dødehavet og domene i Arizona. De var så perfekte i sin tilsidesatthet at jeg nå mistenkte at det var det egentlige formålet, at de var som fingerte bloopers på slutten av en komedie.

Radiosignalet kom til tilbake da jeg hadde kjørt en time. Jeg skrudde ikke opp lyden. Broren min spurte meg hvorfor jeg ikke spilte musikk og jeg sa at det krevde ungdommelig overmot å skrive rockelåter. At livet etter tretti lignet mer på forskningsrapport med uendelig mange fotnoter enn et livsbejaende riff.

Han sa at han ble nedtrykt av å høre på meg. Jeg sa at han ikke burde ta meg på alvor. At det jeg sa ikke var sant, bare fordi det var sørgelig.