Er storbyenes storhetstid over?

Lenge har vi klumpet oss sammen i trangbodde byer. Vil coronaviruset få oss til å trekke ut i forstedene?

Countryside, The Future heter utstillingen som Rem Koolhaas åpnet på Guggenheimmuseet i New York 20. februar i år. Nederlenderen har tidligere skrevet flere bøker om storbyarkitektur og Delirious New York har de siste tiårene blitt hyppig lest av arkitekstudenter med interesse for byfornying.

Men nå er urbanisten selv ferdig med byen. Han vil i stedet ut på bygda, der han mener den nye verden skapes. 

Inntil utstillingen ble stengt på grunn av coronaviruset, kunne de besøkende se inn Koolhaas krystallkule for bygdenes fremtid. I krystallkulavar det vertikale landbruk, innendørs fiskeoppdrettsanlegg og andre nyvinninger som skal brødfø en stigende verdensbefolkning. I et essay klistret opp på veggen, skrev han også om hvordan hvordan de grønne og frodige bygdene kan få fremmedgjorte byfolk til å gjenopprette kontakten med naturen.

Fra smeltedigel til smittepøl 

Koolhaas er i godt selskap. Etter tiår med teoretisering og romantisering av byen, vil flere nå vri fokuset over på de 98 prosentene av jordoverflaten som ikke er dekket av asfalt. 

Joel Kotkin, som til daglig underviser i byutvikling ved Chapman University i California, mener storbyene står oppe i en eksistensiell krise etter utbruddet av Covid-19. 

– Det som skjer nå, vil skje igjen. Vissheten om at epidemier trives i trangbodde storbyer vil leve videre i vår kollektive hukommelse etter pandemien er over, sier han. – Jeg tror tiden med massetilstrømning til storbyene er over. 

Innvendingen til Kotkins argument er åpenbar: Folk glemmer fort. Eiendomsmarkedet på Manhattan tok seg for eksempel raskt opp igjen etter 11.september. Det samme gjorde metrotrafikken i Madrid og London etter terrorangrepene der. Men denne gangen er det visstnok annerledes. 

– Dette er en unntakstilstand som vil vare i måneder, kanskje år. Mange vil huske tiden de var lukket inne i en liten, dyr leilighet og ikke hadde tilgang på en hageflekk. 

Hjemmekontorrevolusjon

Kotkins hovedargument for at vi i synkende grad vil klumpe oss sammen i storbyer, er at arbeidsrutiner og kulturtilbud nå digitaliseres i rekordfart. 

Særlig opptatt er han av at mange arbeidstakere venner seg til hjemmekontor. Han spår at arbeidsgivere – særlig hvis pandemien etterfølges av en dyp økonomisk depresjon – vil kutte ned på kontorplasser av økonomiske hensyn og oppfordre de ansatte til å fortsette å jobbe hjemmefra. Han tror også mange av de ansatte vil ønske utviklingen velkommen. 

– En student av meg sa at han gjerne ville slippe en times reisetid hver dag, når han i realiteten bare reiser fra en datamaskin til en annen. Med de nye arbeidsrutinene som sementerer seg, så har mange fått bevist noe de egentlig har vist hele tiden, nemlig at man ikke trenger å bo i byen for å jobbe i byen. 

Kotkin mener utviklingen også vil ha en selvforsterkende effekt. 

– Store teknologibedrifter må ikke ligge i storbyene for å tiltrekke seg de beste hodene. Allerede nå ser vi i Nord-Amerika at flere av de store teknoligibedrifter flytter hovedkontorene sine ut av storbyer som New York. 

Unge vil ut

Pandemien er i alle tilfeller bare er en katalysator for en underliggende tendens, ifølge Kotkin. Han mener storbyene allerede er i ferd med å miste grepet om massene.Blant annet viser han til at veksttakten de siste årene har vært større i nordamerikanske forsteder og småbyer enn i storbyer som New York. Utviklingen drives ifølge Kotkin av to nøkkelgrupper for byvekst - milleniumsgenerasjonen og innvandrere. I en by som San Francisco rapporterer nesten halvparten av de unge at de ønsker seg ut i løpet av det neste året. 

Også i Norge kan vi se enkelttall, som tyder på at Kotkin ikke er fullstendig på jordet når han snakker om en global trend. Inntil befolkningen i Oslo for to år siden gjorde et byks, med over 7000 innbyggere, hadde befolkningsveksten i flere år dabbet av. Den gjenværende tilveksten skyldes i stor grad fødselsoverskudd, ikke tilflytning.

Hvis vi ser på listen over de største vekstkommunene i Norge, så må vi også gå godt ned på lista for å finne en bykommune. Først på 29. plass ligger Trondheim, som i fjor opplevde en befolkningsvekst på 1.4 prosent. Øverst på lista dominerer forstadkommuner rundt hovedstaden1.

Men skyldes nå denne utviklingen at folk vil eller må ut av byen? Eiendomsprisene tyder på at byene fortsatt er ettertraktede. 

– Prisveksten er enda større i forstedene, også i Nord-Europa, sier Kotkin. – Faktisk ser vi at prisveksten flater ut i storbyene. Mye tyder på at denne tendensen vil forsterke seg fremover. 

Virusets varighet

Samfunnsgeograf Per Gunnar Røe underviser i byutvikling ved Universitetet i Oslo og var i sju år en del av forskningsprosjektet Global Suburbanisms, som tok for seg forstadsutviklingen i ulike deler av verden.

Han spår at ringvirkningene av pandemien i stor grad avhenger av varigheten, men også at de politiske vedtakene som fattes i etterkant. Han tror Kotkin forenkler situasjonen og overvurderer hvor utbredt hjemmekontor blir i fremtiden.

– Kotkins argument minner meg litt om argumentene teknologioptimistene presenterte på 80-tallet. Fremtidsforskere som Alvin Toffler trodde da at ny teknologi ville totaltransformere ikke bare arbeidsmønstene, men også bostedsmønstrene. Andre mente at byene ville gå i oppløsning. Men de tok feil. En av grunnene var at de undervurderte behovet folk har for ansikt til ansikt-kontakt. 

Røe er enig i at mange bedrifter de siste ukene har gjort digitale kvantesprang vedrørende såkalt fjernjobbing, men han tror på langt nær alle rutinene vedvarer. 

– Jeg tror mange savner kollegaene sine og gleder seg til å komme tilbake til den fysiske arbeidsplassen. Det er også mye forskning som viser at det sosiale aspektet ved arbeidsplassen er viktig 

for både ledere og ansatte. Vi må heller ikke glemme at mange yrker og arbeidsoppgaver ikke lar seg løse via hjemmekontor. Totalt sett, kan det likevel hende at vi vil jobbe noe mer hjemmefra fremover, nå som vi vet at det er mulig innenfor enkelte yrker.

Røe advarer også om at man ikke må ha et for instrumentelt syn på hvorfor folk velger å bosette seg der de gjør. 

– Folk velger ikke bare bosted ut ifra praktiske hensyn vedrørende reisetid og eiendomspris. De velger også bosted ut ifra for eksempel hva bostedet sier om hvem de er og hvem de vil omgi seg med. Mange er også oppatt av hva bostedet kan tilby dem etter arbeidstid. 

Byens bærekraft

Røe sier han vil følge spent med på by- og boligpolitikken fremover. Han mener pandemien aktualiserer ulempene ved trange leiligheter og derfor kan føre til nye reguleringer på hva det skal være lov å bygge. Blant annet forespeiler han seg at det kan komme skjerpede krav og retningslinjer når det gjelder leilighetsstørrelse, lysforhold og tilgang på grøntareal.

Han påpeker også at pandemien har vist oss hvor avhengige vi er av enkelte yrkestakere. 

– De siste tiårene har for eksempel mange helsearbeidere, transportarbeidere og renholdere blitt priset ut av storbyenes boligmarked. Kanskje vil dette som skjer nå legge enda større press på politikerne for å utvikle en by- og boligpolitikk som kan gjøre det enklere for disse gruppene å bo sentralt i storbyregionen, så de slipper den uhensiktsmessig lange arbeidsreisen. At byen i økende grad er forbeholdt de velstående utfordrer byens bærekraft, særlig i en krisetid. 

Boltreplass

Men hva om det likevel stemmer at folk vil flokke til forstedene fremover? Bør boligpolitikken stimulere til fortsatt forstadsvekst?

Miljøspørsmålet tvinger seg i så fall fram. Klassiske forsteder har vært kjennetegnet av bilisme og nokså høye karbonutslipp. Røe påpeker imidlertid at forsteder kan gjøres miljøvennlige ved at de urbaniseres.

– Forstadsveksten i Norge skjer hovedsakelig rundt knutepunktene i kollektivtrafikksystemet. Her bygges det leiligheter og arbeidsplasser i høyden. Slike fotgjenger- og kollektivvennlige forstadssentrum, stimulerer ikke nødvendigvis til bilisme. Jeg tror vi vil se mer av det samme fremover. Myndighetene ønsker det, og det er også lukrativt for entreprenørene. 

Kotkin på sin side tror og håper de tradisjonelle byggefelt-forstedene vil gjenvinne sin estetiske tiltrekningskraft. 

– Det handler om livskvalitet. Mennesker trenger å ha litt plass å boltre seg på, sier han.

(Denne saken sto på trykk i Minerva.)