Slik blir du sjaman på 1-2-3

Hvert år samles sjamanspirer på Sunnmøre for å ha samleie med trær og begrave seg levende.

Fergelemmen skrangler under vekten av biler og ytterst på kaia står sjamanen Anne Bjørkedal. Hun knipser sneipen i sjøen og sikksakker forbi bilstrømmen. Strekker ut hånda og skakker hodet.

– Jeg må få en klem, sier hun og vifter oss videre til bilen.

Jordsølet i bagasjerommet unnskyldes med at det er vanskelig å være renslig sjamanbonde og hun setter seg i førersetet. Støtter albuene mot rattet, ruller en røyk og tramper ned gassen. Bilen suser avgårde på den smale veien langs de høye fjellene. Forbi et solblinkende vann og over en steinbro. Så starter stigningen og i det fjerne høres klangen av kubjeller.

Asfaltstripa svinger i en ny halvbue og leder frem til et våningshus flankert av et indianertelt. Gården bærer Annes etternavn og har vært i familiens eie siden 1100-tallet. Her har hun vokst opp med å snakke med dyr og trær. Her har har hun giftet seg og fått barn. Skilt seg og blitt truffet av lynet. Skrevet bøker og bedrevet sjamanisme.

– Finn et punkt på meg dere hater og bruk hatet. La det strømme fritt. La de vonde følelsene flomme ut av deg.

Anne står på gulvet inne i våningshuset i midten av en putesirkel. På putene sitter kvinner på den grånende siden av førtitallet. Alle betaler de et femsifret beløp for å være her og de skal være her en uke.

–Kjenn hvor deilig det er at personen ved siden av merker at du finnes i verden. La hun skjønne hvilket hardt liv du har levd. De som er mest sutretete har mest å bidra med, sier hun og utstøter en rallende ulyd.

Hun deiser ned på gulvet igjen. Hun holder en stake med røkelse i den ene hånda og en lighter i den andre.

– Dekonstruksjon, det er det vi driver med nå. Vi bygger opp og river ned. Vi vasker øynene. Vi oppdager det fine i det stygge og det stygge i det fine.

Hun begynner å dælje løs på dekonstruksjonen av en hjort og et bjørketre. Også kalt en tromme. Øyelokk detter igjen og hun øker bankefrekvensen for å bringe deltagerne ned på det hun kaller lavfrekvenser.Transetilstanden der traumene angivelig befinner seg og kan bearbeides. Hun dæljer og dæljer. Ber dem kjenne den kalde vinden som stryker gjennom rommet.

– Jeg kjente vinden. Dessuten hørte jeg en indianer synge, sier en kvinne etterpå.

– Det var en indianerjente, sier sidekvinnen og sender snakkepinnen videre til en mann, som sier vinden trakk med seg et spøkelse, som nå står bak ryggen til Anne.

Det nærmer seg lunsj og Anne sier at tiden ikke er inne for å snakke med spøkelset. Hun triller en slags papyrusrull ut på gulvet.

– Jeg savner å være i et religiøst samfunn, sier hun. – Religion gir oss røtter og er oppskriftsbøker for hvordan vi skal leve. Jeg kaller meg personlig kristen, men kirka må rives ned før den kan bygges opp igjen.

Anne skisser opp livets tre på et papirflak og snakker om Kabbala. Hippieantropologer og New Age. Noam Chomsky, som skal ha sagt at menneskehjernen knapt har forandret seg på tusener av år.

– Vi har mye å lære av de gamle sjamanene, som satt inne i jungelen og brukte naturen som rådgiver, sier hun og gir nye varme til røkelsen med lighterflammen.

Midt i rommet sitter en mann med stålsvart hår og vikingskjegg. Han flekker opp en pendel fra veiarbeiderbuksa og den lille metalldingsen begynner å danse rundt i lufta. Han har visstnok allerede funnet sin indre sjaman. I følge seg selv er tv-serien Åndenes Makt som Donaldfilmer sammenlignet med hva han opplever daglig. Han deltar på kurset fordi han vil knytte kontakter i sjamanmiljøet.

– Se her, sier han til en 24 årig jente.

Seansen er over og de har flyttet seg fra stua til altanen. Pendelen danser igjen rundt i lufta.

– Det er åndene som styrer den. Spør om hva du vil. Når den beveger seg i krappe vendinger betyr det nei. Vide sirkler betyr ja.

Det tar litt tid før 24 åringen skjønner at den lille metallsaken angivelig besitter orakellignende sjeleevner, men hun går likevel med på å teste sannhetsgehalten.

– Har jeg...

– Spør inni deg. Tankekraften min kan forstyrre.

Hun løfter blikket mot himmelen, som om hun henter ned et spørsmål. Senker blikket, som om hun venter på at pendelen skal svare.

Pendelen rykker i nei-vendinger og et smil brer seg i det skjeggete fjeset.

– Hva tenker du nå?

– Jeg tenker at den tar feil.

Smilet forsvinner og han ber henne gjenta spørsmålet.

– Pendelen står på sitt, sier han med et beklagende uttrykk, som om han vil minne henne om at sannhetens dom kan være hard.

– Det er ikke alt man vil ha..., sier han, men hun kutter ham av.

– Jeg spurte som jeg har en bror. Og det har jeg.

– Det var veldig rart, sier han og løfter blikket mot himmelen. - Tuller dere med oss?

En kvinne, som har sittet på bordet bortenfor under pendelutspørringen, kommer bort til og setter seg ned mellom dem.

– Jeg så en mann hoppe ned fra altanen, sier hun. – En spøkelsesmann.

– Jeg tenkte det måtte være sabotasje, sier skjeggmannen.

I samråd blir kvinnen og pendelmannen enige om at spøkelsesmannen har sabotert utspørringen med å plassere et bedøvelsesplaster på ryggen til 24-åringen.

Sola synker og stiger bak det pukkelformede fjellet.Det er formiddag og deltagerne ligger strødd på en hylle i dalen, omringet av et postkortaktig landskap.Naturen er imidlertid ikke nok for Anne. Hun vil at deltagerne skal søke seg mot en «høyere og mer fargesterk sfære av bevisstheten».

– Psykose er noe alle mennesker kan få, så må vi se på det som en gave og noe vi kan bruke fornuftig. Vi tar en trommereise, som forløper seg som en LSD-rus, sier hun og løfter stikka.

Tromming avløses senere av healing. Anne legger seg ned på marken og lar helbredende hender flyte over seg. Kroppen hennes begynner å riste. Først litt, så mye mer til den rykker inn i en krampe fra topp til tå. Hvis dette er en del av lsd-rusen, så ser det ut som hun på en dårlig tripp. Hun rister som hun har viklet seg inn i et elektrisk gjerde og pupillene siger epileptisk bakover til bare hvite er igjen under øyenlokkene. Deltagerne samles rundt den spastiske kroppen. De lykkes omsider med å telle henne tilbake til den dennesidige verden. Etterpå kaller Anne det en lærerik opplevelse.

Det er fortsatt bare dag to og deltagerne skal falle inn og ut av nye transer. Gjennom tarotkortlesing skal de komme på sporet av sine kraftdyr og totemdyr. Pendelmannen skal finne ut at han og en kvinnelig deltager kjente hverandre i et fortidig liv. Etter lange samtaler skal han fastslå at de var romerske soldater og at de har et uforløst karmabånd. De andre deltagerne skal sove ute i skogen. Der skal de finne seg et krafttre og gå i sirkler rundt det. I grålysninga skal de elske med treet. Og noen av deltagerne skal bli begravd levende. Til salmesang og ølskvalping. 

Etter transen på tunet og etter alt dette andre, setter Anne seg til rette mot en mosekledd fjellvegg. Kurset er over og vinden napper i tistlene rundt henne. Hun har sittet her før i sorg og kriser. En av de største krisene inntraff for elleve år siden, da hun gikk gjennom en vond skilsmisse og samtidig opplevde at romanen hennes ble slaktet over to helsider i Dagbladet.

– Er sjamanisme en virkelighetsflukt når man ikke lykkes i den logiske verden?

– Sjamanisme er for folk som ikke har nokmed den logiske verden. Et smalt øye vil se på kursdeltagerne som ressursvake navere og kvinner i lavtlønnsyrker, men de sitter på mye livsvisdom i dem. Jeg kan tydelig se at mange av dem er sjamaner eller er i ferd med å bli det. Og sjamaner er vitenskapsfolk. 

– Men er det ikke et element av selvdyrkelse i disse sprituelle greiene? Hadde ikke disse deltagerne gjort verden en større tjeneste ved å investere litt av denne energien i folkene rundt seg?

– Barna mine var oppgitt over meg en periode. Samtidig er det ikke det spirituelle som er problemet. Problemet er at mange, særlig mødre, brenner seg totalt ut. De gir og gir og får aldri noe tilbake. Da møter man veggen. Sjamanismen skiller seg dessuten fra annen spirituell praksis ved at den fokuserer på menneskets rolle i samfunnet.

– Dere har telepatiske øvelser. Er du redd for å trigge schizofrene symptomer fremi folk?

– En afrikansk professor forsket på sjamanisme og var overrasket over hvordan vi i vesten behandler schizofrene. At vi setter dem på sinnsykehus. I hans kultur ble schizofrene sett på som ressurspersoner, som bryter ting ned i tusen biter og bygge det opp igjen. Schizofrene er dekonstruksjon mestere. 

(Denne saken sto på trykk i Vårt Land i 2014.)