Er det ikke deilig å ha noen å hate? 

Vi fortelles stadig at USA er mer polarisert enn før. Hvor ille har det egentlig blitt? 

Vi trenger alle en fiende, skriver Umberto Eco i essayet Å finne opp en fiende. Fiender styrker nemlig samholdet og ved å tegne fiendebilder, definerer vi hvem vi er og hvem vi ikke er. Nasjoner uten ytre fiender, hjemsøkes derfor av intern uro og splittelse, skal vi tro den avdøde italienske forfatteren, som samtidig, litt spøkefullt, fremstiller bin Laden som redningsmannen for den amerikanske nasjonalidentiteten på starten av 00-tallet. 

Etterhvert som bin Laden er drept, ser det også ut til at spliden i amerikansk politikk har blitt tydeligere. Stemmegivningen i vinterens riksrettssak var mildt sagt farget av partilojalitet og gjennom sommeren har det vært gatekamper mellom venstre- og høyreradikale. Demokratiske og republikanske velgere ser også ut til å ha stadig mindre til overs for hverandre. Undersøkelser har blant annet vist at stadig færre kunne tenkt seg å være i et romantisk forhold med noen fra den andre politiske leiren.

Men, som vi alle vet, så står ikke alltid fiendskap i stil med hva eller hvor mye som står på spill. Det er derfor grunn til å spørre: Er amerikanere mer uenige om politikken enn før? 

Mange vil si ja, hovedsakelig fordi argumentene er så overbevisende. Vi hører om internetts ekkokamre, filterbobler og tilbakemeldingssløyfer. Vi fortelles at mediediettene skreddersys hvem vi er, og hva vi tror på, hvilket igjen gjør at vi skjermes for ubehagelige sannheter. Vi har havnet i et epistemologisk kaos og et postfaktuelt samfunn. Vi stimuleres til identitetsbeskyttende tenkning og fremmedgjøres fra annerledestenkende, skal vi tro flere SOME-alarmister. 

En av de som imidlertid har gått i rette med disse vedtatte sannhetene, er den nederlandske filosofen Ron Wijnberg. Han anerkjenner at verden vår blir mer stadig mer filtrert, men påstår samtidig at vi blir stadig mer eksponert for informasjon som rokker ved våre foreliggende forestillinger. I essayet More Divided Than Ever? skriver han: 

Modern theories about filter bubbles and echo chambers aside, the fact is that people today are much less confined to ideological bubbles than they were in the past. Previous generations often lived out their whole lives in the same town, attended the same church, listened to the same sermons, read the same newspapers, and chatted with like-minded folks down at the local pub. The rise of the internet may have added a few new filters to the mix, but it also eliminated many more. Suddenly, contrarian views that had remained unseen and unheard began to pop up on our feeds, exposing us to completely new perspectives.

Wijnberg viser videre til at stadig flere i Vesten gir sitt til samtykke til at global oppvarming er helt eller delvis menneskeskap, og at redistrubering av penger og høyere skattlegging av de rike, såvel som innvandring, faktisk vinner større oppslutning. Etter Wijnbergs skjønn, er alt pratet om polarisering faktisk er et tegn på at polariseringen er avtagende. Dess mer vi er er enige, dess mer opptatt blir vi nemlig av de resterende forskjellene skriver han og henviser til Sigmund Freuds tese Narzissmus der kleinen Differenzen, som kan oversettes til de små forskjelellers narsissme.

Å kvantifisere polarisering er åpenbart ingen enkel øvelse, men hvis vi vrir fokuset over på USA igjen, så er det verdt å merke seg at republikanerne faktisk har beveget seg mot venstre når det gjelder flere av de mest betente spørsmålene, som preget Bush presidentskap. Republikanske velgere er for eksempel vennligere innstilt til homofile ekteskap og abort enn de var for ti, femten år siden. Langt flere republikanere er også positive til legalisering av marijuana og utenlandskriger har lav oppslutning, både til høyre og venstre.

Samtidig har heller ikke demokratene stått stille og hovedtendensen er at de har beveget seg videre ut mot venstre på en rekke verdispørsmål. Pew Research Center har siden 90-tallet fulgt hvordan republikanere og demokrater forholder seg til ti politiske spørsmål som blant annet gjelder innvandring, statlig innblanding, rase og utdanning. Her ser man en økt splittelse og den er nokså markant. Man ser for eksempel at republikanere og demokrater har stadig mer ulikt syn på rase. I 1994 svarte 39 prosent av alle demokrater og 26 prosent av alle republikanere at rase var en hovedårsak til at mange svarte ikke kom seg opp og fram i samfunnet. I 2017 hadde andelen demokrater som støttet utsagnet hoppet opp til 64 prosent, mens den på republikansk side hadde sunket til 14 prosent. Her hadde altså splittelsen mellom fløyene gått fra 13 til 50 prosentpoeng. For de ti saksområdene sett under ett, hadde splittelsen gått fra 15 til 36 prosentpoeng. 

Ezra Klein, som i fjor utga boken Why We Are Polarized, trekker følgende konklusjon av Pews undersøkelse: 

It`s worth being clear about what this means: if you` re a Democrat, the Republican Party of 2017 poses a much sharper threat to your vision of a good society than the Republican Party of 1994 did. It includes Fewer People who agree with you, and it has united around an agenda much further way from yours. The same is true, of course, for Republicans peering at the modern Democratic Party.

I Kleins hovedforklaring på den økte splittelsen er at stadig flere identiteter flettes sammen og blir til det han kaller "megaidentiteter". Mens en afroamerikaner på 60-tallet nesten like gjerne kunne finne på å stemme republikansk som demokratisk, så er i dag den raseidentiteten sterkt assosiert med demokratisk partiidentit. Det er også stadig høyere sannsynlighetsovervekt for at en kristen, hvit mann, stemmer republikansk. Den ene identiteten følger altså den andre. Og en tredje og en fjerde. Amy Chua (Political Tribes), Charles Murray (Coming Apart) og Bill Bishop (The Big Sort) har også beskrevet fenomenet. 

Etterhvert som republikanere og demokrater er mer ulike og lever mer forskjellige liv, så så ser man også at det er fallende, og ikke minst sprikende, oppslutning om flere av de store samfunnsinstitusjonene i USA. Tidligere hadde både demokratene og republikanere nokså høy tillit til universitetene, militæret og politiet. Nå tviler nokså mange republikanere på at universitene er samfunnsoppbyggelige og i en Pew-undersøkelse fra 2017 svarte 58 prosent av alle republikanere at de mente universitetene hadde en negativ effekt på de unge. På demokratisk side er i midlertid tilliten fortsatt stor til utdanningsinstitutusjonene, men de støtter til gjengjeld ikke like sterk oppom militæret og politiet som før. I en undersøkelse fra i sommer sier 43 prosent av alle demokrater at de synes politiet gjør en svært god jobb. 

Til tross for dette, så er presidentvalget i 2020 et valg mellom en ideologisk vinglete republikaner og en demokratisk sentrist. Trump er mye, men svært verdikonservativ er han jo ikke, og Bidens primærvalgsseier, samt vedvarende overtak i meningsmålingene, skyldes antagelig at han ikke har latt seg lokke ut på radikale venstrefløyen, slik Yascha Mounk skriver i The Atlantic. Ifølge Mounk skjønner nemlig Biden at demonstrasjonstog ikke er representative utvalg av befolkningen, slik twitterdiskusjoner ikke er fininnstilte ekko av hva som rører seg i folkedypet.

All den tid USA er mer polarisert enn før - kanskje særlig mer polarisert enn på det konsensusorienterte 90 og tidlig 00-tallet, da valget mellom Gore og Bush jr ble sammenlignet med valget mellom Pepsi og Cola - så er er det nok neppe så polarisert som det oppleves om man skrur på CNN eller Fox. Forskningsrapporten Hidden Tribes fra 2018, viste også hvordan forsvinnende få amerikanere har sitt naturlige tilholdssted på de radikale ytterflankene, til tross for at disse ytterflankene får mye medieoppmerksomhet og tidvis kupper det politiske ordskiftet. 

Denne saken sto på trykk i Minerva.