Ingen nobel ide

Er menneskeheten iferd med å bli dummere? Det mente Robert K. Graham som bestemte seg for starte en sædbank der donorene var Nobelprisvinnere. 

I koret av basilikakirken i San Francisco står operasangerinnen Leandra Rammen og synger Flickan kom ifrån sin älsklings möte. Til tross hva sangteksten og det norskklingende Ramm-etternavnet tilsier, er hun ikke av skandinavisk opphav. Ramm har lært seg å synge på svensk for anledningen. Hun kan også synge på italiensk, fransk, tysk, spansk, russisk og tsjekkisk. Stemmen og språkferdighetene har gitt henne roller i oppsetninger som Barbereren i Sevilla og Figaros Bryllup i flere av de mest prestisjetunge operaene i Nord-Amerika og Europa. Og fremdeles er hun bare 35, som ikke er en alder innenfor operabransjen, der de færreste når toppen før de tipper 40.

– Jeg har fremdeles flere oppsetninger jeg har lyst til å gjøre. Det er ikke slik at jeg har gått tom for fremtidsmål, sier hun noen dager etter konserten. 

Jeg treffer henne på en restaurant i San Francisco-bukta og når hun ramser opp scenene hun drømmer om å stå på, er det lett å være optimistisk på hennes vegne. Hun fremstår som en det bare ordner seg for. Svarer er velartikulerte, men aldri briljerende, selv når hun snakker om det nokså bemerkelsesverdige livet sitt. 

Allerede ni måneder gammel kunne hun snakke og gå. Få år etter trakterte hun fløyteinstrument med en presisjon som gjorde at skolegangen ble fullfinansiert. I tenårene vant hun nasjonale sangkonkurranser og deretter gikk det slag i slag fra Manhattan School of Music til operaen i San Francisco. 

– Jeg fant lidenskapen min tidlig og jeg vurderte egentlig aldri noen annen karrierevei, sier hun.

 De potensielle karriereveiene, var antagelig mange. Ramm var god på skolen og fikk på et tidspunkt målt IQen sin til over 135. Det mest bemerkelsesverdige er likevel ikke evnene, men at evnene nærmest kom som bestilt.

Som en av avkommene fra sædbanken Repository for Germinal Choice - på folkemunne kjent som "Nobelpris-sædbanken" eller "genifabrikken" - er hun en av etterlevningene til et av de mest omstridte ingeniørprosjektene i moderne amerikansk historie. 

– Moren og faren min hadde veldig lyst på barn. De prøvde i sju år før de oppdaget at faren min var infertil. Da vurderte de adopsjon. Men så en dag fikk de en telefon fra bestemoren min som hadde sett et innslag på TV om en sædbank i California, sier Ramm. – Det var en sædbank som tilbød foreldre litt flere valgmuligheter enn hva som var vanlig. 

Repository of Germinal Choice, som sædbanken het, var ikke bare svaret på fedres infertilitetsproblem, men skulle også bøte på et samfunnsproblem grunnleggeren Robert K.Graham mente å ha identifisert. 

Graham så til sin forskrekkelse at mange av de smarteste folkene i sin generasjon ikke fikk barn. Dette mente han ville utløse en "genetisk katastrofe" og intelligensmessig degenerasjon. I Grahams øyne var det åpenbart at det å være smart, såvel som dum, hadde en arvelig komponent. Fattige og lavt utdannede var i hovedsak ofre for sitt eget skaperverk, ikke sosiale omstendigheter, mente han. Hvordan skulle det så gå når nye velferdferdsprogrammer tilrettela for at disse gruppene kunne føde og oppdra barn? Dumskapen ville bre om seg, vitenskapen stagnere og økonomien kollapse, konkluderte han. Løsningen ble derfor å starte en sædbank, som kun samlet inn donoasjoner fra nobelprisivinnere.

Nyheten om "Nobel-spermbanken" smalt ned som en bombe i nordamerikansk offentlighet. Hvem var denne mannen? ? Forsøkte han å leke Gud? Enkelte mente prosjektet var like moralsk fordervet som nazistenes eugenikkprogram. Til sitt forsvar uttrykte Graham at han slettes ikke ville skape en superrase. Han ville bare bevare menneskehetens intelligens og fundamentere et bolverk mot idiotien. Hvis bare en av donorbarna gikk hen til å bli en forsker som løste kreftgåten, ville det gagne oss alle i all fremtid, proklamerte han.

Ideen om å akkumulere et lager av Nobel-sperm, var imidlertid lettere sagt enn gjort. Graham og medhjelpere reiste rundt i USA med reagensrør og annet nødvendig tilbehør, men bare tre nobelprisvinnere lot seg verve, deriblant fysikeren William Shockley. Shockley og de andre nobelprisvinnerne var imidlertid gamle og donasjonene resulterte aldri i noen menneskelige avkom. Graham måtte derfor senke kravene og se seg om etter nye donorer Han kontaktet professorer, forretningsfolk og andre notabiliteter. Innsamlingen kulminerte i en katalog systematisert etter fargekoder, som var revolusjonerende etter samtidens standarder. Spermbankens kunder kunne bla seg mellom kandidat blå, gul og grønn. Den ene var jusprofessor og skjenket med en IQ "godt over gjennomsnittet". Den andre var "mangemillionær, familieorientert og med en utsøkt sans for humor". 

Ramms foreldre valgte "Donor Lilla", men dråpene som ble sendt til adressen på Roosevelt Island i New York viste seg å ikke være befruktningsdyktige. De måtte derfor finne en ny donor og valget falt på "Donor Klar". Han var etter beskrivelsen professor på et eliteuniversitet, forfatter og musikalsk anlagt. Øynene var blå, håret blondt. 

– Foreldrene mine så etter en donor som lignet på min far, sier Leandra i dag. – De ville at en del av ham skulle være i meg. Faren min var musikalsk, intelligent og utseendet hans var nordisk. 

Hun understreker at det ikke var i deres tanker å "designe et genibarn". 

– Prioriteten deres var å få et barn som var friskt. I tillegg ville de altså at han lignet på pappa. De så ingenting galt ved at donoren var professor, men det sto ikke øverst på ønskelisten. 

Leandra ble født i 1984. Søsteren og broren fulgte noen år etter, men de ble unnfanget med en annen donorfar, som var olympisk mester og forretningsmann. Selv syntes ikke Leandra det var noen rart ved sin egen eller søskenes unnfangelse. 

– Foreldrene mine fortalte meg om det da jeg var to år gammel. Jeg tenkte aldri på meg selv som annerledes. Det tror jeg heller ikke klassekameratene mine gjorde, men jeg snakket ikke om hvordan jeg hadde blitt til i tide og utide heller. Den eneste gangen det kom opp, var da et tv-team besøkte meg i klasserommet. 

Hun sier også forholdet til faren ikke var affektert av at det ikke var noen blodsbånd mellom dem. 

– Vi var veldig nære helt til han døde for to år siden. Det var et tungt tap da han gikk bort.

Likevel funderte hun tidvis på hvem den biologiske faren var. Noe håp om å få spørsmålene besvart hadde hun imidlertid ikke. Repostory for Germinal Choice, som sædbanker flest, hadde gjort det klart at donoren ville forbli anonym.

Men så kom 2010-tallet, og personlige gentester tok av på internett. 

Omlag 20 millioner nordamerikanere har til dags dato testet seg og for to år siden skrapte også Ramm en bomullspinne på innsiden av kinnet og sendte inn spyttprøven til 23AndMe. Få uker senere ble hun informert om at hun hadde to halvsøsken.

– Jeg husker hjertet mitt gjorde et hopp da jeg så den opplysningen. Jeg visste at den biologiske faren min hadde gitt liv til flere, men det var uvirkelig å se svart på hvitt at jeg hadde ukjente halvsøsken. Jeg kontaktet den ukjente halvsøsteren min. Tilfeldighetene skulle ha det til at hun og den ukjente halvbroren min skulle møtes akkurat for første gang den dagen. De hadde planlagt møtet i over ett år. 

Gjennom halvsøsteren ble hun gitt identiteten til donorfaren, en matematikkprofessor som hadde gått bort et par år tidligere. 

– Jeg fikk aldri møtt ham, men jeg kontaktet familien hans og de tok meg imot med åpne armer. De fortalte om livshistorien hans. De viste meg fotoalbum og minnebøker. Til sommeren skal jeg på sleksstevne.

Opplysningene Ramms foreldrene hadde fått om "Donor Klar" stemte til punkt og prikke. Ettersom han var en respektert matematiker, fantes det også videomateriell av ham ute på nettet og Ramm har siden brukt mange timer på å scrolle gjennom youtube-videoer de siste årene.

– Halvbroren min, som jeg ble forbundet med via 23AndMe, har forresten doktorgrad i matematikk. Han visste ingenting om donorfaren vår sin identitet da han vokste opp. 

Ramm, som i dag er trebarnsmor, sier at hun likevel ikke tror at akademiske ferdigheter eller intelligens nødvendigvis følger slektskapsbånd. 

– Hvis det var opp til meg, så hadde vi fjernet ordet "smart" fra ordbøkene. Alle har en hjerne og muligheten til å ta til seg kunnskap og ferdigheter. Jeg er hellig overbevist om at alle kan oppnå store ting i livet og at livsfasitene våre ikke står skrevet i genene.

Journalisten David Plotz, som skrev boken The Genius Factory, hevder at mange av donorbarna fra Repository of Germinal Choice har gjort det godt i voksenlivet. Samtidig påpeker han at barna ikke hadde et gjennomsnittlig oppvekstmiljø. Ifølge Plotz var mange mange av foreldrene ambisiøse på barnas vegne, hvilket også kanskje var grunnen til at de oppsøkte akkurat denne spermbanken i utgangspunktet. Dette kjenner Ramm seg igjen i.

– Jeg hadde foreldre som var veldig tilstede for meg og jeg tror det var hovedårsaken til at jeg ble den jeg ble, sier Ramm. – Hvis jeg kunne valgt mellom genene min og hjemmet jeg vokste opp, så hadde jeg utvilsom valgt det siste. 

Ramms egne barn ble unnfanget på konvensjonelt vis, men hvis ektemannen hadde vært infertil, ser hun ikke bort fra at de hadde kontaktet en sædbank, gitt at ektemannen samtykket.

– Hvis Repository of Germinal Choice fortsatt hadde eksistert, kan det også godt hende at vi hadde kontaktet den. Jeg ville også ha ønsket valgfrihet. Og jeg ville nok også ønsket at donorfaren lignet på ektemannen min. 

Repository for Germinal Choice grunnlegger, Robert K, Graham, døde i 1997. To år senere ble sædbanken nedlagt. På det tidspunktet hadde praksisen gitt over 217 avkom. Ramm møtte selv Graham i levende live og minnes han som "en hyggelig bestefarskikkelse". 

Hvorvidt ambisjonen hans om å gjøre menneskeheten smartere, var et nobelt foretakende vil hun ikke felle en dom over, men hun er ikke i tvil om at den sagnomsuste sædbanken har fått.

– Hvis du går inn på nettsidene til en sædbank i dag, kan du krysse av en rekke bokser. Du kan velge høyde, hårfarge og interessene på donorfaren. Graham og Repository for Germinal Choice var den første sædbanken som katalogiserte donorer og egenskaper på denne måten, sier Ramm. 

Vi er ute og går på gresset ved Fort Mason nå. Den gamle militærbasen i San Francisco er nå en av byens mest populære parkområder. Over oss skriker måkene. På gressplenen ligger noen studenter som ikke har blitt skremt innendørs av coronavirus-alarmen.

– Jeg står uansett i takknemlighetsgjeld til både Graham og donorfaren min for at jeg fikk muligheten til å leve, sier Ramm. 

Noen par hundre mil nordøst for Ramm, i fortsatt vinterkalde Illinois, sitter en mann som er mer negativ i synet på Repository of Germinal Choice ettermæle. Nick Isel lærte som sekstenåring at lastebilsjåfør-faren hans ikke var faren hans. Siden fikk han vite at han hadde 50 halvsøsken rundt om i Nord-Amerika, som alle hadde blitt unnfanget med assistanse fra Repository for Germinal Choice. 

Isel er enig med Ramm om at sædbanken satte et uutslettelig avtrykk på fertilitetsindustrien og påpeker at de var de første som aktiv søkte etter "ønskelige menneskelige karakteristika". 

I dag opplyser mange sædbanker for eksempel om at de kun vil han donasjoner fra menn over en viss høyde med høyere utdanning.

– Repository for Germinal Choice ga liv til 200 mennesker og ettermælet er mangslungent, men alt i alt vil jeg si at sædbanken var en mer moralsk tvilsom enn andre sædbanker på samme tid, sier Isle. – Den var for det første rasistisk. Det hadde bare hvite donorer i katalogen og dette indikerer at Graham ikke bare ville spre genigener, men at han også mente at bare hvite kunne være genier. I tillegg gjorde han ikke skikkelige bakgrunnssjekker, hverken på giver- eller mottakersiden.

Isel viser til en artikkel i New York Times, som forteller historien om en straffedømt mor som Graham hjalp å befrukte. Han sier også at flere av donorene ikke innehadde ferdighetene de oppga. Enkelte underrapporterte også helseplager og mentale lidelser. 

– Jeg har en mental lidelse som jeg arvet fra min biologiske far, som også hadde tegn på schizofreni. Broren min Kevin slet med mye av det samme. Han havnet i en dyp depresjon og tok livet sitt for noen år siden.

Brorens dødsfall fikk Isel til å igangsette en underskriftskampanje for sterkere reguleringer av fertilitetsindustrien. Isel kjemper i dag for at sædbanker skal være påbudt å meddele donorenes sykdomshistorikk med donorbarn. Dette mener han vil bidra til en bedre tidlig innsats mot psykiske plager, som for eksempel depressivitet og schizofreni.

– Jeg har ikke snakket med alle de 50 halvsøsknene mine, men jeg vet at mange sliter med de samme tingene som broren min slet med og som jeg sliter med. 

Isel vil også sørge for at taket over hvor mange avkom en donor kan ha senkes. I tillegg ønsker han at sædbanken videreformidler de psykologiske ettervirkningene det kan ha for donorbarn å ikke kjenne sine biologiske fedre.

I en ideell verden hadde han også sett at spermbanker ikke fantes.

– Jeg mener industrien grunnleggende sett er uetisk, da den fratar barn tilgang på informasjon om sitt biologiske opphav. Som den pragmatisten jeg er, vet jeg samtidig at fertilitetsindustrien er alt for lukrativ til at den forbys med det aller første og at et forbud ville skapt et svart marked. Jeg har derfor satt meg som mål å regulere den heller enn å fjerne den.

(Denne saken ble publisert i Vårt Land.)