Denne saken ble publisert hos Minerva.

– Vi må bli mer paranoide

Katastrofenes historie er tema for Niall Fergusons nye bok. Historikeren mener at vi er i ferd med å lære feil lekse av pandemien og at den neste store krisen neppe blir klimakrisen.  

 – Det har vært vidunderlig, svarer Niall Ferguson på spørsmål om hvordan han personlig har opplevd pandemien.  

 Rana Foroohar, som leder det nettoverførte bokbadet, bryter ut i latter. Og Ferguson, som nylig utga Doom The Politics of Catastrophe legger til at han hatet all reisingen i sitt pre-pandemiske liv, og at det gir ham skyldfølelse å innrømme at det globale uåret har vært en velsignelse for ham personlig.  

– Men jeg har hatt et idyllisk år i Montana, sammen med kona mi og mine to minste. Jeg har hatt tid til å lese Proust, og jeg har skrevet denne boka. Jeg har ikke bare vært i stand til å fortsette med arbeidet mitt. Det har blitt kraftig forbedret.  

 Grå flodhester og svarte svaner  

 Produktiviteten har altså resultert i den nesten 500 sider lange sakprosaboken Doom, der Ferguson i kjent stil gjør store sveip mellom tidsepoker og fagdisipliner, uten nevneverdig frykt for å bli kalt en pretensiøs polymath-wannabe.  

 Han skriver om naturkatastrofer og sultkatastrofer. Menneskeskapte ulykker som Titanic-forliset og Challenger-eksplosjonen. Første- og andre verdenskrig. Svartedauden, Asia-syken og Covid-19. Og finanskriser, selvsagt, der økonomiprofessoren ikke kan beskyldes for å spille på bortebane.  

Et omdreiningspunkt er spørsmålet om hva disse svært ulike krisene har til felles, og hvordan ulike samfunn påvirkes av dem. Selv oppsummerer han bokas problemstilling slik: 

Why do some societies and states respond to catastrophe so much better than others? Why do some fall apart, most hold together, and a few emerge stronger? Why does politics sometimes cause catastrophe? 

For å besvare spørsmålene er Ferguson påpasselig med å skille mellom uforutsette og (inntil de inntreffer) usannsynlige kriser, såkalte black swans, samt forutsigbare overraskelser, såkalte gray rhinos. Han bruker også begrepet dragon kings, som enkelt forklart er en krise som gjør både vidstrakt og hardtslående skade. 

Covid-19 var ifølge Ferguson en grå flodhest som kom stampende opp fra sumpen med gapende kjeft og glinsende hoggtenner, mens vi satt baki safari-bilen og luftet tærne. Overraskende, javel, men noe man på papiret var forberedt på.  

– Vi tror vi er bedre forberedt på kriser enn før, men i praksis håndterer vi kriser nokså dårlig, og kanskje dårligere enn vi pleide, sier Ferguson. –  Selv har jeg tenkt mye på likhetstrekkene mellom finanskrisen i 2008 og Covid-19. Tilbake i 2007, da jeg skrev The Ascent of Money, fantes det mange bankreguleringer, som skulle forhindre og stagge kriser, men da finanskrisen først inntraff, fungerte ingen av kontrollmekanismene. Slik har det også vært med pandemiforberedelsene. I 2019 ble USA og Storbritannia rangert som to av de landene i verden, som var best forberedt på en pandemi. Store rapporter ble skrevet. Det var mange sider med forslag til reguleringer og tiltak, men de viste seg å være ubrukelige når det kom til stykket. 

Slår et slag for paranoiaen 

Ferguson mener at forberedelsene ga oss en illusjon om at vi var bedre forberedt enn vi var, hvilket igjen forårsaket en viss hanglingslammelse da krisen traff, ettersom kartet ikke passet med terrenget.  

– En av lærdommen jeg har trukket ved å skrive denne boken er at spådommer alltid slår feil. Fleksibilitet er derfor nødvendig. Første bud er derfor at man må akseptere usikkerhet og ikke etterstrebe en falsk form for trygghet. Andre bud er at man må være mer paranoid. 

Selv var Ferguson tidlig ute med å veive med det røde flagget, og i en kronikk datert 3. februar 2020 advarte han mot at man undervurderte virusets smittepotensial.  

– Jeg vil ikke hoppe til konklusjoner, men en av grunnene til at Sør-Korea, Taiwan, og til en viss grad Israel, har håndtert pandemien såpass bra, er at de er paranoide. De vet aldri hva naboene deres vil finne på, og der er derfor mye raskere på avtrekkeren når noe sånt som en pandemi oppstår.  

 Ferguson påpeker at Taiwans suksess rent konkret skyldes at de i stor skala testet folk allerede i februar 2020, samt at de bedrev digital smittesporing og isolerte smittede.  

 I de tidlige vintermånedene av 2020 var for øvrig Ferguson plaget av en lei hoste, som han hadde pådratt seg under verdens økonomiske forum i Davos. I introduksjonskapittelet Confession Of A Superspreader forteller han om hvordan han døyvet halssmertene med Scotch mens han var i nærkontakt med studenter på Stanford.  

– Det var ingen tester tilgjengelig i USA, ikke en gang på Stanford-campuset. Og vi skal liksom være fancy, sier Ferguson og nipper til en ekspresso, der han sitter i stua i San Francisco Bay Area, etter å ha avbrutt skriveeksilet i Montana. 

Han mener den sene reaksjonen man så i USA og mange andre vestlige land, skyldes sidrumpa, sentralisert byråkrati.  

– I USA har du det kanskje mest illustrerende eksempelet på dette problemet med CDC (Center of Disease Control and Prevention, red anm.). CDC ville kontrollere testingen og sørget for at ingen uautoriserte aktører fikk teste folk for Covid-19. Og så sendte CDC ut testutstyr, som ikke virket.  

Dritten i midten 

 Ferguson har vært en ivrig kritiker av Trump og er ikke nådig når han skal felle en dom over den forhenværende presidentens pandemihåndtering. Likevel hevder han at den forhenværende presidentens rolle er overdrevet, og at vi i kjølvannet av kriser ofte er for opptatt av å klandre de på toppen.  

Ifølge Ferguson skyldes nemlig kriser – store som små - vel så ofte dårlige beslutninger nedover i organisasjonshierarkiet. Han henviser blant annet til Challenger-ulykken i 1986, som ikke skyldtes dumme lederavgjørelser, ei heller at det hvite hus la et urimelig tidspress på NASA, men snarere at en byråkrat i midten av hierarkiet videreformidlet at sjansen for en fatal ulykke var 1 av 100 000, selv etter å ha blitt fortalt av en rekke ingeniører at faren i realiteten var nærmere 1 av 100.   

 – Trump gjorde et dusin feil, men jeg er sannelig ikke så sikker på at det hadde gått så mye bedre om han ikke var der. Det var ikke Trump som rotet til testingen, sier Ferguson. 

Og så, litt senere, legger han til:  

 – Trumps største feil var trolig at han stilte seg forrerst på scenen, der han snakket om ting han åpenbart ikke hadde greie på. Hvis han hadde vært smart, hadde han gjort det samme som Obama under opiodkrisen. Obama opptrådte nærmest som om det ikke var hans problem, og jeg tror aldri det har blitt skrevet en kronikk der noen gir Obama skylda for opiodkrisen, til tross for at millioner døde og administrasjonen hans ikke maktet å fikse problemet.  

Ferguson siterer Tolstoy sitat fra Krig Og Fred om at «kongen er historiens slave».  

– Vi må slutte å fortelle oss selv den eventyrfortellingen om at dette handler om populisme eller Trump. Mange land håndterte dette dårlig, selv om de ikke har en populistisk statsleder. Se på Belgia, for eksempel. Vi vil alltid klandre de på toppen, men de er bare en del av nettverket. En viktig del, ja, men ikke nødvendigvis den mest utslagsgivende delen, særlig ikke i en pandemi, der det er smitte og mange ting er i spill samtidig. Det er viktig at vi skjønner dette, hvis vi skal være bedre skodd for fremtidige kriser. 

Science fiction virkelighet 

Tolstoy er på langt nær den eneste skjønnlitterære referansen i Doom. Ferguson skriver inngående om fremtidsdystopier som Mary Shelleys The Last Man, H.G. Wells The Time Machine, Margaret Atwoods Oryx and Crake og Liu Cixin the The Three-Body Problem, som alle med varierende presisjon har innvarslet moderne kriser.  

Ferguson mener katastrofelitteraturen ikke må avskrives som lettsindigheter, da de tilbyr en innlevelse og fantasi om kriser som beredskaps-byråkrater ikke kan fremvise. Så får det heller våge seg at skjønnlitterære forfattere «har spådd elleve av de fem siste finanskrisene», som han skriver et sted. 

Under bokbadet røper Ferguson også at den opprinnelige bokideen var å skrive en hel bok om dystopisk skjønnlitteratur, men at prosjektet tok en brå vending da Covid-19 satte verden på pause og en av science fiction sjangerens mest forslitte plotlinjer ble virkelighet.  

Store deler av Fergusons bok er også viet historiske krisers etterspill. Vedrørende følgene av Covid-19 skriver Ferguson at pandemien i ettertid bli lest som et kapittel av konfliktopptrappingen av det han beskriver som en kald krig mellom Kina og USA. Til tross for at USA kom dårlig ut fra hoppkanten, går han ikke nødvendigvis god for at at krisen har forrykket den geopolitiske maktbalansen i USAs disfavør og han argumenterer for at USA konsolidert makten sin på flere viktige områder. Blant annet henviser han til at USA lang på vei vant vaksinekappløpet:  

 U.S. dominance seemed likely (though not certain) to be reasserted in the race to find a vaccine against the SARS-CoV-2 virus. According to the Milken Institute, there were more than two hundred vaccine research projects under way at the time of writing, five of which were already in Phase III human trials. Eight candidates—including those of Oxford/Vaccitech and Moderna—were being given U.S. government funding as part of the Trump administration’s “Operation Warp Speed.”89 True, three of the vaccines in Phase III trials were Chinese, but they were inactivated whole virus vaccines, an earlier generation of medical science than Moderna’s mRNA-1273.90 As an April survey in Nature noted, “Most COVID-19 vaccine development activity is in North America, with 36 (46%) developers of the confirmed active vaccine candidates compared with 14 (18%) in China, 14 (18%) in Asia (excluding China) and Australia, and 14 (18%) in Europe 

 I tillegg påpeker Ferguson at Kina har lidd flere moralske nederlag i teknologikrigen med USA og at mistroiskheten til Huawei 5G nå har tiltatt i styrke i Europa.  

Hva blir den neste krisen? 

– Hva blir den neste krisen? spør Niall Ferguson seg selv mot slutten av bokbadet.  

Bak ham på veggen henger et familiebilde, der han omfavner kona Ayaan Hirsi Ali og deres felles barn. Fra tid til annen er også den nederlandsk-amerikanske aktivisten og forfatteren synlig i randsonen av Zoom-skjermen, der hun er ute og går i hagen.  

Ferguson påpeker at huset deres her i San Francisco Bay Area ligger like ved San Andreas-forkastningen, som har dødbringende jordskjelv med jevne mellomrom. Det mest kjente skjelvet gikk i 1906, da om lag 3000 døde, men også skjelvet i 1989, krevde 63 menneskeliv.  

 Mye kan altså gå galt, både nært og fjernt.  

 – Jeg veit ikke hva den neste krisen blir. Hele poenget med boka er at vi ikke kan vite slike ting. Vi vil på en måte at den neste store krisen skal være klimakrisen, ettersom vi har brukt så mye tid på å forberede oss til den. Samtidig kan det godt hende at den neste store krisen blir et gigantisk cyberangrep mot USA, eller et annet stort land. Det kan gå fort, og jeg våger knapt å forestille meg hvilke følger det kan få om vi har en langvarig nedetid.    

 Han returnerer til et tema, som han er innom i den nyutgitte boken, men også den foregående The Tower And The Square, nemlig hvordan vi i moderne tid bygger såkalte optimaliserte nettverk og systemer. Et optimalisert system er ifølge Ferguson et system som funker nærmest perfekt 99 av 100 ganger, men som svikter fatalt når det først feiler.  

 Et eksempel Ferguson oppgir på optimaliserte systemer er at det nå er langt færre ledige sykehussenger på vestlige sykehus enn før, da beregningsmodeller har kalkulert den ideelle kapasiteten for effektiv drift under normale omstendigheter. Haken med optimaliseringen er at vi er dårlige rustet til å tåle storinnrykk under unormale omstendigheter, og Ferguson påpeker at sykekapasiteten var bedre under Asia-syken i 1957-58 enn under Covid-19, hvilket kan ha vært utslagsgivende for krisehåndteringen.  

 – De optimaliserte systemene er etter min mening vår største sårbarhet, og jeg er særlig bekymret for dem på grunn av den geopolitiske tilspissingen vi ser akkurat nå, avslutter Ferguson.