Denne saken sto på trykk i Vårt Land.

Sluttens fremtid

Mange vil gjøre det siste fotavtrykket sitt på jorden miljøvennlig. Kisteløs begravelse, kompostering eller vannkremasjon kan være løsningen.

– Prosessen er ren. Kjæledyrene er som isbiter som smelter. De går fra fast til flytende form, sier Jeff Franks, eier av begravelsesbyrået Animal Memorial Service. 

Han åpner maskinlokket. Bare beinrester er igjen av det som engang var noens firbeinte venner. I kurvene kan man skimte kranier og tenner. For litt under et døgn siden ble hundene og kattene fordelt mellom kurvene etter størrelse. Maskinen ble så fylt med vann, kaustisk soda og kaliumhydroksid. Deretter varmet opp til 200 grader. 

– Både mennesker og dyr består for det meste av væske. Vannkremasjonsprosessen endrer bare molekylformelen, slik at det væskeholdige organiske materialet blir til væske, sier Franks. 

Væsken er nå tappet over i tankbilen, som står i bakgården. 

– Vi kjører den til en gjenvinningsstasjon. PH-verdien er høy, men det kan kontrolleres. Væsken er veldig næringsrik.   

En grønn utgang

Foreløpig er det bare lov med vannkremasjoner for dyr i California. Fra og med 2020 skal det også bli mulig for mennesker. Metoden, som også kalles flammeløs kremasjon, presenteres som et miljøvennlig alternativ til tradisjonelle gravferder. I motsetning til jordbegravelser er ikke vannkremasjoner plasskrevende. Ei heller avgir prosessen giftige kvikksølvgasser, slik tradisjonelle kremasjoner gjør. 

– Vannkremasjoner er også langt mer energieffektive, sier Jeff Franks og tar et skritt til siden. 

Få meter unna vannkremasjonsmaskinen har han en tradisjonell kremasjonsovn. Han trykker på displayet og luka glir opp. Inni ovnsmørket kremeres en hund. 

Tidligere hadde han to flammekremasjonsovner. Nå eier han en. Den bruker han bare en til to dager i uka.

– Denne ovnen bruker tjue ganger så mye naturgass i løpet av en dag som vannkremasjonsmaskinen. Jeg har regnet ut hva det betyr. Jeg fant ut at miljøbesparelsen ved å delvis går over til vannkremasjoner, tilsvarte det daglige bensinforbruket til 70 amerikanske biler. 

Bak flamberingsflammen flakker enda en flamme, som rensker soten fra den rykende hunden. Ovnen durer og surkler som en radiator på en vinterdag. 

– Ved å vannkremere fjerner jeg 70 biler fra veiene. Hver eneste dag, året rundt, sier Franks.

Gammel patent

Patenten på vannkremasjoner ble tatt allerede i 1888 av Amos Herbert Hanson. Oppfinneren var på utkikk etter en lettvint måte å omgjøre husdyrkadavre til gjødsel. Metoden var i liten bruk det neste århundret, men rundt milleniumsskiftet fikk den en slags gjenfødelse. Da ville man bekjempe fot- og klovsyke, såvel som kugalskap, innenfor landbruket. Ved å brenne kuer, som var infisert av kugalskap, spredte man infiserte partikler og sykdom. Løsningen var sterile vannkremasjoner, ifølge den britiske biokjemikeren Sandy Sullivan. Sullivan startet i 2007 selskapet Resomation, som i dag lager vannkremasjonstromler for mennesker.

På midten av 00-tallet ble også selskapet Bio-Response Solution grunnlagt i den amerikanske delstaten Indiana. De lager vannkremasjonsmaskiner for både kjæledyr og mennesker. 

Det er ingen vesentlige forskjeller mellom  å vannkremere dyr og mennesker.  Kremajonsmaskinene for dyr er firkantete mens maskinene for mennesker er sylindriske, men de har samme funksjoner. I begge tilfeller blandes alkaliske væsker med vann. Varigheten varierer i begge tilfeller etter temperatur og vekt. Arbeidstasjonenene i Franks kremasjonshall viser den trinnvise prosessen etter varmebadet. Beinrestene vaskes og tørkes. Deretter kvernes de til et finkornet pulver. Pulveret pakkes i plastposer og legges i urner eller trebokser. 

Det ser unektelig sterilt ut, men mange har spurt seg hvor miljøvennlig det egentlig er, særlig det høye vannforbruket tatt i betraktning.

Nederlandske  Elisabeth Keijzer er blant de få som har sammenlignet miljøomkostningene til  vannkremasjoner med flammekremasjoner og begravelser. I regnestykket har hun sett på metodenes vann- og energiforbruk, forurensing og bruksarealer. Konklusjonen hennes er at vannkremasjoner er det klart mest miljøvennlige alternativet. 

Et varmt bad

På bakrommet til Animal Memorial Service i Gilroy, står et trillebord med grå og hvite poser. Posene med grått pulver stammer fra flammekremasjonssovnen. De hvite er fra vannkremasjonsmaskinen og er ikke misfarget av aske. 

En av Franks undersåtter går i skytteltrafikk mellom trillebordet og pakkedesken. Hun legger posene i treboksene. Sjekker at navnet på poseseddelen samsvarer med inngraveringen på plaketten. Skrur igjen minitatyrkistelokkene med en drill. 

Den andre betenkeligheten mange har med vannkremasjoner er at metoden ikke vier den avdøde respekt. For det første fordi menneskekroppen ender opp som kloakkvann. For det andre fordi metoden med å legge mennesker i et bad med kjemikalier, kanskje gir assosiasjoner til film noir  heller enn begravelsesirutaler. 

Franks mener prosessen er verdig fra start til slutt. Han sier at han selv gjerne vil bli vannkremert. Alternativet virker verre. 

– Hva er verst? At noen setter fyr på deg eller at du senkes i et varmt bad?

Av jord skal du bli

Da Katrina Spade skrev masteroppgaven sin om urbane begravelser, ble hun oppringt av en venninne. Venninnen fortalte at hun hadde sett en bonde kompostere de døde kyrne sine ved å grave dem ned i jorda og dekke dem til med trebiter. Spade leste seg opp på emnet. Hun fant ut at komposteringsmetoden lenge hadde vært anvendt i landbruket. Kombinasjonen av nitrogenrikt organisk materiale og karbonholdig tre, skapte god gjødsel. 

Ideen om at også menneskekroppen kunne berike moder jord, fikk Katrina Spade til å starte Urban Death Project i 2014. Organisasjonen har senere blitt til selskapet Recompose, som har eksperimentert med ulike komposteringsformer. 

– For noen år siden kontaktet jeg forsker Lynne-Carpenter Boggs, som er ekspert på organisk nedbrytning av husdyr. Vi ville teste om organisk nedbrytning av mennesker også var miljøvennlig. Vi fikk donert seks kropper til forskningsprosjektet vårt på Washington State University. Vi la dem i beholdere med treflis, høy og blålusern. 

De påfølgende seks ukene brukte de ingen kjemikalier. Ei heller energi. Komposteringmassen skapte energi. 

– For meg var det noe magisk ved det som skjedde inni beholderne. Den første dagen var temperaturen 10 grader celsius. Tre dager senere var den 65. Så lenge mikrobene får nok oksygen og fuktighet, så bryter de ned kroppene. Alt skjer av seg selv. Det eneste vi behøvde å gjøre var å justere temperaturen.

Kirkelig motstand

Til neste år kan privatpersoner kompostere sine kjære i delstaten Washington. I mai, etter flere år med lobbyvirksomhet, gikk nemlig en lov gjennom delstatssenatet. 

Den katolske kirken motsetter seg likevel komposteringsbegravelser. I et presseskriv etterlyser de flere kontrollstudier, som stadfester at metoden er miljøvennlig. Dessuten bekymrer de seg for om menneskeverdet ivaretas når man nyttiggjør seg av den døde. Samtidig er ikke tilbakemeldingen udelt negativt fra kirkelig hold. 

– Jeg har hatt konstruktive samtalers med alt fra lutheranske prester til jødiske rabbier, sier Spade. – Flere sier at vår metode er mer i overenstemmelse med kirkeliturgien enn de nåværende metodene. 

Tradisjonelt har også mange kirkeledere reagert på  formuleringen kompostering, som i noens ører antyder at man tar hånd om et et avfallsproblem. Spade har vært lydhør for dette og sluttet  å bruke ordet kompostering for halvannet år siden. Nå sier hun recomposing, som man med litt velvilje kan oversette til omskapning. 

– Men media nekter å gi slipp på komposteringsordet. Det henger ved oss. Samtidig må det nevnes at det ikke finnes  et fullgodt alternativ. Man kan  si organisk reduksjon, som det står i lovteksten. Jeg liker det ordet, men det kan ikke gjøres om til et brukbart verb.

Spade understreker at hun ønsker å opprettholde verdigheten ved gravferdsritualet og til neste år åpner Recompose et flerbrukshus i Seattle i delstaten Washington. 

Her skal mennesker bli stedt til hvile, men det skal også være et minnested, samt et sted der folk kan besøke og lære mer om metoden. Spade vil vise dem at det kan være noe vakkert ved å avslutte livet i pakt med naturen. 

Når kroppen har blitt til jord, kan familiene også ta med seg jorden hjem å bruke denn til å plante et minne om den avdøde.

En død bror kan dermed bli en rosebusk. En far eller en datter til et kirsebærtre. Spade vet selv ikke hva hun vil bli når hennes dager på jorden er talte. 

– Jeg vil gjerne bli til et tre med torner, men ikke en kaktus. Jeg vil bli til et tre som allerede vokser i lokalmiljøet her i Seattle. 

Av jord er du kommet, av jord skal du bli, sies det under jordpåkastelsen på norske gravlunder.

Det som ikke sies er at forvandlingen tar lang tid. Når en kiste senkes i jorda med et menneske i finstasen, venter som reget ett til to tiår før ordene går i oppfyllelse. I USA tar det ofte enda lengre tid. Her balsameres likene og kistene senkes i en betongkrypt, hvilket forsinker forråtnelesesprosessen ytterligere. På Fernwood Cemetery, like utenfor San Francisco i California, gjør de det derfor annerledes. Her arranges kisteløse begravelser.

Rådgiver ved Fernwood Cemetery, Eamonn Gallagher, har nettopp vist frem kistealternativene på bakrommet: En båre og en lett nedbrytbar kurv. Nå spaserer han rundt på gravlunden, som ikke ser ut som en gravlund. Høytruvende eucupalyptustrær skygger for solen og mellom de barkflassende trestammene er det ingen gravstøtter å se. Gallagher sier de etterlatte har ønsket seg en grønn gravferd. For at området forsatt skal være en blomsterflora og sommerfuglfauna, har de unnlatt å sette opp støtter. 

– De etterlatte leter seg frem til gravstedene ved hjelp av GPS-koordinater. Noen gang setter vi også opp vimpler for dem på forhånd, sier han. 

Fernwood Cemetery er en del av er nå del av en større amerikansk bevegelse for å gjøre begravelser mer miljøvennlige. I tillegg til at kisteløse begravelser har blitt mer utbredt, så har 17 delstater nylig legalisert vannkremasjoner, også kjent som flammeløse kremasjoner. Metoden, som innebærer at man løser opp døde i lut, skal være mer miljøvennlige enn tradisjonelle metoder. 

Delstaten Washington har også gjort det lovlig å kompostere døde.  

– Vi lever i en spennende tid for begravelser, sier Gallagher. – Mye vil nok skje de neste tiårene. Vi vil vurdere å starte med vannkremasjoner, men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Er det forsvarlig for begravelsearbeiderne å bli eksponert for lut hver dag? Hvilken innvirkning vil metoden ha på avløpssystemet? Vi har foreløpig ikke felt noen dom.

De religiøse samfunnnen later imidlertid til å være mindre endringsvillige, særlig den katolske kirken. Flere kikeledere har vært ute og  frarådet kompostering og vannkremasjoner.

Erkebiskopen i delstaten Washington, skriver i et presseskriv at de venter på kontrollstudier, som stadfester at begravelsesalternativene er miljøvennlige. 

Dessuten har han  betenkeligheter ved om verdigheten bevares ved de nye begravelsesalternativene. Spillvannet etter en vannkremasjon ender  på en resirkuleringsdeponi eller direkte i kloakken, avhengig av lokallovgivingnen. Erkebiskoppen synes ikke dette er i tråd med et kristenkatolsk menneskeverd.

Ei heller liker den katolske kirken komposteringsaltenativets grunntanke om nyttiggjøring av menneskekroppen, altså at liket blir til et produkt, nemlig dyrkbar jord, som kan anvendes på linje med blomsterjord kjøpt på supermarkedet. 

Samtidig har enkelte i den katolske kirke gløttet på døren. 

Etikeren Renee Mirkes, som leder Center For NaProEthics i Nebraska, minner i essayet The Mortuary Science of Alkaline Hydrolisis om at kirken helt fram til 1963 forbød flammekremasjoner og at argumentene som nå brukes mot vannkremasjoner, ligner på de man tidligere brukte om flammekremasjoner. 

Tidligere anså man det som uverdig vat røyksoten fra døde mennesker ville falle ned igjen på jorda som regn og ende opp i kloakken. Nå misliker mange n ideen om at spillvannet skylles ut i kloakken, skriver Mirkes. 

Den norske gravferdsloven åpner per i dag kun for begravelser og tradisjonelle flammekremasjoner, samt for kisteløse begravelser når det foreligger særskilte grunner.

Åse Skrøvset, rådgiver for gravplassaker i Tunsberg bispedømmekontor, sier at hun ikke anser det som usannsynlig at gravferdsloven vil utvides i fremtiden for å imøtekomme ulike tro-og livssyn. Hun vil ellers ikke spekulere i  hvordan de respektive kirkemiljøene vil stille seg til metodene som nå er blitt lovlige i USA. 

I USA har den lutheranske kirken stått litt på sidelinjen. De har verken velsignet de nye gravferdsmetodene eller frarådet sin medlemmer å bruke dem. 

Tilbake på Fernwood Cemetery forteller rådgiver Eamonn Gallagher at han også har merket seg  en annen trend i tiden. 

– Jeg opplever at mange gjør ting enklere nå. De kjøper skjeldnere overdådige kister. De betaler ikke lenger i dyre dommer for å balsamere de døde. 

Han tror ikke grunnen er at folk vil spare penger og understreker også at mange fortsatt bruker mye penger på sammenkomsten i etterkant av seremonien. 

– Jeg tror mange tenker at de døde lever videre i minnene våre, ikke i jorda, sier han.  

Kollegaen Janeth Gomez synes noe av eksotifsisering rundt de nylig legaliserte gravferdsmetodene er unødvendig. Hun minner om at "det nye" slettes ikke er nytt. Enten det dreier seg om komposteringer eller kisteløse gravferder. 

–  Vi gjør det forfedrene våre gjorde. De også la sine kjære rett i jorda. Det grønne skiftet innenfor begravelsesindustrien er i realitetenen en tilbakevendelse til fortiden.