Denne saken sto på trykk i Minerva. 

Forent bare i navnet

Er USA for stort og splittet til at det kan bestå? Historiker Richard Kreitner mener unionen er i ferd med å smuldre opp i mindre biter.  

Et nasjonsnavn sier ofte mer om nasjonens PR-strategi, enn om rikets tilstand. 

Den demokratiske folkerepublikken Korea, også kjent som Nord-Korea, er for eksempel ikke nevneverdig demokratisk. Det samme kan sies om Den demokratiske republikken Kongo. 

 Og USA, eller Amerikas forente stater, har trolig aldri vært så forent som navnemakerne i sin tid ville ha oss til å tro.

 If it was indeed united, why bother mention it, right?

 Det retoriske spørsmålet stammer fra boka Break It Up med undertittelen Secession, Division, and the Secret History of America's Imperfect Union. Her løfter historikeren Richard Kreitner fortellingen om The Disunited States of America frem i lyset – en fortelling som startet med at en brokete konstellasjon av kolonier kom sammen i et interessefellesskap mange anså som midlertidig, og fortsatte med en regional dragkamp som kulminerte (men langt fra endte) med en borgerkrig, som nasjonen aldri helet fra. 

Kort sagt er beretningen om supermakten lik historien om et ulykkelig ekteskap: Partene holder ikke sammen av kjærlighet, men av felles frykt for skilsmisseoppgjøret. 

–  Når du vokser opp i USA, blir du ofte fortalt at historien vår er nokså linjær fra pilegrimene kom med Mayflower-skipet i 1620 til den amerikanske revolusjonen 1765, sier Kreitner. – Men da glemmer man at det var en periode på nesten 150 år der koloniene eksisterte hver for seg. Koloniene ble grunnlagt av ulike grupper av ulike årsaker. De hadde ulikt næringsgrunnlag, vokste i ulikt tempo og hadde ulike interesser. I utgangspunktet ville de ikke ha noe med hverandre å gjøre, og spliden vedvarte.  

Et av Kreitners hovedpoeng er at den amerikanske borgerkrigen ikke var en unntaktstid, men snarere en opptrapping av konflikter som hele tiden ulmet under overflaten, og som ble større i takt med at landet blir større. 

– En av grunnene til at jeg ville skrive denne boka er at mange tar USA for gitt. Sannheten er at det aldri har vært noen selvfølge at vi skal holde sammen, og separatisbevegelser har bestandig vært i sving, akkurat slik de nå er i Texas, California og flere andre steder. Jeg mener det er viktig at vi ikke bare avskriver disse ideene. Brexit viste oss at løsrivelse kan skje fortere enn man tror. 

I det avsluttende kapitlet av boka, etter Kreitner har tatt oss med på en 250 år lang separatistodysse, foreslår han også at unionen kanskje ikke lenger er verdt å ta vare på, hovedsakelig fordi splittelsen mellom regioner og politiske grupperinger har blitt så sterk. En gang måtte vi utkjempe en borgerkrig for å unngå at unionen ble oppløst. Nå må vi kanskje oppløse unionen for å unngå en borgerkig, skriver han. 

–  På tidlig 1800-tallet tvilte mange på unionen, men mange var samtidig håpefulle, da den fortsatt var ung og hadde potensialet til å bli verdensledende og gjøre verden til et bedre sted. Optimismen toppet seg med andre verdenskrig, da USA var med å redde verden fra nazismen. Siden den gang har imidlertid USAs selvtillit rullet i nedoverbakke med Vietnam-krigen, Afghanistan-krigen og krigen i Irak.  USA har ikke noe samlende nasjonalt prosjekt lenger, og jeg tror mange tenker at unionen ikke lenger er verdt å kjempe for på samme måte som før. 

Kreitner sier at han selv aldri ville vervet seg til militæret for unionens overlevelse.

 – Tenkt på det, 700 000 døde under borgerkrigen. Hvis den samme andelen av USA nå falt i en borgerkrig, ville omlag 7 millioner menneskeliv gått tapt.  Jeg er glad for at borgerkrigen ble utkjempet og at slaveriet ble avskaffet, men årsakene til å nå verne om unionen fremstår som langt mer overfladiske og ubetydelige. Slik jeg ser det er det OK om vi smuldrer opp i mindre biter. Ingenting varer evig. Og unionen er langt fra perfekt. 

En av tilkortkommenhetene som gir næring til Kreitners separatismesympati er valgssystemet.

– Det er udemokratisk at Wyoming har like mange representanter i senatet som California, til tross for at det bor om lag 70 ganger flere i California. Det er også dypt problematisk at demokratene i praksis må vinne mer enn 50 prosent av stemmene, for å få lov til å bestemme hvem som skal bli president. Kan dette fikses med den unionen vi har? Jeg har mine tvil. I tillegg har kongressen gått i vranglås, hvilket hverken tjener venstre- eller høyresiden. For meg, som står på venstresiden, er det også tydelig at enkeltstaters misnøye med føderasjonens sidrumpethet i møte med global oppvarming, vil bli en konstant kilde til frustrasjon fremover. Hvor lenge vil California akseptere at føderalmakten trykker på pauseknappen? 

– Hvilken stat er etter din oppfatning den mest sannsynlige utbryterstaten per i dag?

– Texas. De eksisterte en gang som en uavhengig nasjon, og de har aldri gitt avkall på nostalgien eller løsrivelsestrangen.  Delstaten er også stor nok til å klare seg på egenhånd. Mange texanere er også ekstremt fremmedgjort fra styre og stell i D.C. På toppen av det hele er et lovforslag under utarbeidelse i delstatskongressen, som trolig vil lede til at spørsmålet om løsrivelse vil være på valgseddelen i 2022. 

– Men selv om texanerne stemmer for dette, må initiativet passere mange juridiske og politiske hindre, som virker nokså uoverkommelige. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg at republikanere fra andre kanter av USA vil sette godkjentstempelet sitt på dette. Hvis Texas forsvinner fra unionen, vil jo republikanerne miste 38 valgmenn, hvilket vil gjøre det nærmest umulig for dem å vinne presidentvalg i overskuelig framtid. I tillegg har selv Antonin Scalia erklært at løsrivelse er grunnlovstridig. 

 – Alle siterer Scalia i denne sammenhengen, men det de kanskje ikke vet er at den uttalelsen stammer fra en privat brevkorrespondanse. Hva Scalia uansett mener om vilkårene for løsrivelse, er uansett nokså ubetydelig, da det til syvende og sist er ikke noe mer enn den private oppfatningen til en død mann. Antagelig baserer han seg på høyestrettsaken Texas v White, som slo fast at det var grunnlovstridig for stater å bryte ut av nasjonen, men denne saken er 150 år gammel og den utspilte seg i et klima der man ønsket å ratifisere utfallet av borgerkrigen. Hvis man gransker denne avgjørelsen igjen, tror jeg man vil anerkjenne den historiske konteksten. Selv Lincoln mente også i sin tid at det burde være mulig for stater å løsrive seg fra unionen under gitte omstendigheter. Så nei, jeg er ikke sikker på at det juridiske hinderet er så uoverstigelig. Hva angår det politiske aspektet og den republikanske frykten for å havne i mindretall,er det viktig for meg å påpeke at jeg tror den eventuelle løsrivelsen trolig vil skje i en nokså annerledes politisk situasjon enn den vi står oppi akkurat nå. Det vil trolig inntreffe i forlengelse av en politisk krise, og det vil neppe være slik at Texas løsriver seg mens alt annet fortsetter som normalt. Antagelig vil man først se fremveksten av et tredjeparti, kanskje til og med et fjerdeparti, som forrykker den politiske maktbalansen og til sist avskaffer topartisystemet. Jeg ser heller ikke bort ifra at et av de etablerte partiene mister fotfeste på et tidspunkt

 Kreitner peker også på at separatist-sympatien er i sterk vekst i USA. En nylig publisert undersøkelse utført av YouGov viser at 37 prosent av alle amerikanere ønsker at staten de bor i løsriver seg fra moderlandet. I de mest separatistkåte regionene, som California og Texas, ligger støtten på over 40 prosent. Hvis man ser på enkeltgrupper, som for eksempel republikanere i sørstatene, vil man også se at separatiststøtten er på smått sensasjonelle 66 prosent. 

 Ifølge Kreitner har pandemien styrket utbrytertrangen og regionalismen i USA. 

–Det siste året har vi tydelig sett hvordan stater som ligger nært hverandre geografisk har gått sammen i regionale konstellasjoner for å adressere ulike utfordringer vedrørende helse og utdanning. Dette skjedde på grunn av manglende lederskap fra D.C. i den innledende fasen, men også fordi nasjonale tiltak ikke alltid treffer like godt lokalt, hvilket blir enda mer tydelig i en krisetid.  Jeg tror vi vil se mer og mer regionalisme fremover, kanskje særlig vedrørende helseforsikring og klima, der mange progressive stater føler at ikke det det føderale nivået gjør nok. Vedrørende innvandring ser vi også at delstater ønsker å handle på egenhånd. I Texas forsøker de for eksempel å bygge store deler av den muren Trump aldri fullførte. Jeg kan godt se for meg at New Mexico og Arizona snart vil gjøre det samme og kanskje utforme en slags regionalt samkjørt politikk her. Denne regionale maktkonsolidering kan manifestere seg som selvstendig nasjoner etterhvert. 

En annen grunn til at Kreitner tror at 2020- og 2030 kan bli en brytningstid, er at man ser stadig mer politisk balkanisering i USA, altså at folk bosetter seg rundt politisk likesinnede. Han henviser blant annet til Bill Bishops The Big Sort, som viser hvordan det blir stadig flere valgskredfylker i USA. 

– Akkurat nå er vi i en Big Sort-periode på steroider, og jeg ser politisk balkanisering overalt, også i mitt eget liv. Jeg har en fetter her i Brooklyn, som befinner seg langt ute på høyresiden og stemte på Trump. Før valget sa jeg til ham at jeg håpet han ikke ville flytte på grunn av valgutfallet, men nå flytter han jaggu meg til Florida. Jeg er også på flyttefot, men ikke av politiske hensyn. Men kona mi studerte det lokale valgresultatet på det nye stedet før vi traff en endelig beslutning. Hun er ikke veldig politisk av seg, men hun vil bo rundt folk som ligner henne selv. Og hvis jeg skal være ærlig, så tenker jeg stadig mer som henne. Før ville jeg bo i et politisk mangfoldig nabolag, men etter covid-19 og 6. januar, har jeg skiftet mening. Jeg vil ikke bo i et nabolag der jeg føler det politiske mangfoldet går på bekostning av tryggheten min. 

– Men den sorteringen og folkeforflytningen Bishop beskriver i The Big Sort utspiller seg hovedsakelig innad i delstater. Hovedtendensen er at demokrater stadig oftere flytter til byene, mens republikanere sprer seg utover forstedene og landsbygdene. Jeg kan se hvordan denne tendensen er en vitamininnsprøyting for bevegelser som New California State og State of Jefferson, som ønsker å starte rurale stater i staten, men jeg skjønner ikke helt hvordan det gir Texas Nationalist Party eller Calexit vind i seilene. Styrkeforholdet mellom det demokratiske og det republikanske partiet, endrer seg jo ikke nødvendigvis av at Austin blir stadig mer demokratisk og landbygda i Texas stadig mer republikansk. 

 – Nei, det kan du si, men sorteringen fører til mer splittelse, som igjen styrker utbrytertrangen. I takt med at man er fremmedgjort fra den andre siden, vil man også etterspørre mer drakoniske tiltak, sier Kreitner.  

 I boka skriver historikeren også om hvordan hvert eneste valgutfall de siste 15-20 årene har avfødt en separatisbevegelse. I 2004 var det Vermont som ville forlate unionen. I 2008 flørtet Texas med ideen. I 2012 vill nært sagt alle de republikanske delstatene ut. Og så, i 2016, fikk man Calexit – en bevegelse som viste seg å være delfinansiert av russiske interesser, men likevel hadde sterk støtte i befolkningen. 

 – Mange tror at jeg bestemte meg for å skrive boken etter valget i 2016, men realiteten er at jeg begynte å leke med ideen før det. Da jeg presenterte bokprosjektet for en kompis i California i 2015, syntes han ideen var latterlig, men året etter tok han det på høyeste alvor. Han ville selv ut av unionen. 

 – Jeg har møtt representanter fra noen av bevegelsene du nevner i boka. En ting som slo meg da jeg tilbrakte tid med folkene i både New California og Cascadia Now!, var at løsrivelse ikke virket å være primærmålet deres. Cascadia Now!-folkene virket for eksempel å være mest opptatt av at regionen deres implementerte strengere miljøreguleringer og mer offensive klimatiltak. Jeg opplevde ikke oppropet om selvstendighet som et reinspikka politisk stunt, men det slo meg at separatisttrusselen til dels ble brukt som en rambukk for å få gjennom politiske tiltak. Bør vi anse enkelte av disse grupperingene som interessegrupper heller enn separatistbevegelser? 

 – Det er en god observasjon, og jeg tror absolutt at separatismen i mange tilfeller er et slags epifenomen. I USA er det nok også lett for politiske bevegelser å ty til separatisme-trusselen, ettersom verktøyet alltid har ligget på bordet. Og det ene kan lett føre til det andre. Mange av sørstatsfolkene som på 1860-tallet sa at de ville ut av unionen om Lincoln ble president, var ikke oppriktige, men bordet fanget og de kunne ikke fravike fra de opprinnelige trusselen, ettersom de ikke ville tape ansikt. Jeg ser ikke bort ifra at historien kan gjenta seg.