Denne saken sto på trykk i Minerva.

– Snart er vi alle østerrikere

Hvorfor opplever den østerrikske skolen økt popularitiet i økonomiske krisetider?

– Er du norsk? Jeg har bestemt meg for å veksle inn alle dollarene mine med norske kroner. 

Slik startet samtalen. Det var 4. juli 2021, USAs nasjonaldag. Jeg var på en bakgårdsfest i California og sto brått overfor en herremann det ikke var enkelt å skue på hverken sleiken eller den rottehåraktige skjeggveksten. Han var definitivt ikke kunstnertypen, ei heller noen techbro som det kryr av i Silicon Valley-traktene. Hvis noe, kunne han se ut som pensjonert prep boy, slik han ikledde seg en gullknappet tweedblazer som var to nummer for stor. Fjeset hans var slitent og dratt. Stemmen kom ikke fra magen, men fra et sted høyt oppi halsen.

– USA er på vei utfor stupet, sa han. – Vi kommer til å ha venezuelanske tilstander innen et halvår. Tro meg, inflasjonen blir verre. Har du sett prisene på hundemat i det siste? Eller bruktbiler?  

Fra lomma flekket han opp telefonen og viste meg et bilde han hadde tatt av en skranten, gateparkert Toyota Corolla med bulk i fronten. På en papirnotis under vindusviskeren sto det: 5000 dollar. Contact me 510- XXX XXXX.

– Det er bare tøys det media skriver om at bruktbilprisene stiger fordi det ikke er nok datachipper for produksjon av nye biler. Det er fordi sentralbanken trykker for mye penger, akkurat som i Weimarrepublikken. 

Der han sto og snakket med tynn stemme og vippende hake, mens han gestikulerte med armene, så han ut som en guttunge som kavet med å holde hodet over vann, uvitende om at han befant seg i et i-landsregulert badebasseng med to meter vannstand og badevakter parate til å redde ham. 

For å berolige ham, avleverte jeg noen standardfraser om at inflasjon ikke er et udelt onde og at det vel er nødvendig å smøre økonomien i ny og ne for å holde samfunnsmaskineriet i gang. 

 – Så du er keynesianer? sa han. 

– Jeg er vel det, sa jeg. 

– Jeg er østerriker, sa han og namedroppet noen økonomer, som tilhørte det han kalte «den østerrikske skolen». 

I likhet med mange journalister, vet jeg klanderverdig lite om økonomi. Jovisst, har jeg plukket opp litt her og der om Smith og Keynes, men det er mildt sagt langt mellom de økonomiske standardverkene i bokhylla. For å ikke dumme meg mer ut denne 4.juli ettermiddagen, snek jeg meg derfor til sides noen minutter og gjorde noen kjappe wikipedia-søk mens jeg var på do. 

 Jeg skummet meg frem til at den østerrikske skole var en samfunnsøkonomisk lære som utfordret den klassiske økonomiteorien i andre halvdel av 1800-tallet. Senere hadde det også blitt en slags politisk ideologi assosiert med anti-keynesianisme, anti-internvensjonisme og anti-statlige holdninger. Freewheelin’ kapitalisme, kort sagt, men med en egen konjunkturforståelse og en nærmest antipositivistisk tilnærming til økonomifaget. Slik jeg oppfattet det videre, under smuglesingen på do, var det en viss Carl Menger som la ned den teoretiske grunnmuren til skolen med mursteinen Grundsätze der Volkswirtschaftslehre. Senerebygget Eugen von Böhm-Bawerk og Ludwig von Mises videre på fundamentet og gjorde den østerrikske skolen til en institusjon som ruvet i det fagøkonomiske landskapet. Deretter hadde læren fått flere tilbygg og utspring, men tapt mye av sin akademiske markedsverdi ettersom tidens tann hadde gnagd på de teoretiske bærebjelkene. I senere tid hadde den til gjengjeld oppnådd en viss kultstatus blant internett-kontrære. Og selv hadde jeg jo nettopp møtt en slags Menger-jugend, som hadde innlosjert seg i kjelleretasjen av det østerrikske skolehuset.

Da jeg kom ut igjen på festen, etter det faglige dypdykket på do, hadde Menger-jugenden, eller nyøsterikkereren som vi herfra kan kalle ham, fått selskap av kjæresten sin. Hun var fra en tidligere sovjetisk satelittstat og sa at hun ble deprimert av å høre på dommedagspratet. Det minnet henne om farens fortellinger om matrasjoneringskøer og slåsskamper over melkespann. 

– Vi kan snakke om noe annet, sa ny-østerrikeren og innledet en prat som tilsynelatende var skreddersydd for å få henne til å gå av gårde igjen. 

Så snart han hadde meg på tomannshånd, grabbet han til seg et plastikk-balltre, som en femåring på festen hadde løpt rundt med like før. 

– La oss si at dette balltreet er tre fot. Eller en meter, sa han. – Hver centimeter av balltreet utgjør da én prosent av totallengden. Hvis du teiper balltreet til et annet balltre, og dermed dobler lengden, vil hver centimeter fortsatt være en centimeter, men hver centimeter utgjør samtidig en lavere prosentandel. Det er det som skjer nå. Når sentralbanken trykker mer penger, utgjør hver enkelt dollar en stadig mindre andel av pengebeholdningen og hver dollarseddel blir mindre verdt. 

Han holdt balltreet triumferende opp i lufta, som om han nettopp hadde banket uvurderlig kunnskap inn skallen min. Jeg kjente den umiskjennelige eimen av bullshitt og antagelig enset jeg også at den sammenteipede balltre-analogien knirket i sammenføyningen, men jeg hadde ikke paratkunnskapen til å kverulere og jeg besvarte i stedet de øvrige spørsmålene han hadde om norsk olje og lakseoppdrett. Vi snakket videre mens dag ble til kveld, og festen fortsatte innendørs. 

– Behold de norske kronene dine. Følg med prisene på hundemat. Og sjekk ut George Gammon og The Rebel Capitalist, var det siste han sa til meg den natta, mens kjæresten hans halte han ut av døra etter ermet på prepuniformen. 

Jeg gjorde det, sjekket ut George Gammon og The Rebel Capitalist show, en youtubekanal viet kontrære økonomiske analyser. Etter hvert som jeg utvidet legmannsforståelsen, var det akkurat som om jeg hørte folk snakke om den østerrikske skolen overalt. Den ene uken hadde Jordan Peterson en gjest på podcasten sin, som snakket om den østerrikske skolens syn på menneskelige konsumerbeslutninger, inflasjon og gullstandarden. Uken etter ramlet jeg over flere fora på reddit – austrian_economics, r/Anarcho_Capitalism og r/Libertarian– som var befolket av flere «østerrikere» enn det sentraleuropeiske landet. 

 Var det en slags fagøkonomisk nyvekkelse på gang? Eller hørte jeg alt dette pratet fordi jeg hadde «tunet» inn til samtalen? Ifølge idehistorikeren Janek Wasserman kan det førstnevnte være tilfelle. De siste årenes pandemirestiksjoner og reguleringer, samt den amerikansk venstresidens Green New Deal, har ifølge ham reaktualisert det antinintervensjonistiske idealet, som kjennetegner den østerrikske skolen. I tillegg fremholder han at økonomiske unntakstilstander nærmest ubønnhørlig bereder grunnen for framveksten – eller i dette tilfellet: gjenveksten - av ukonvensjonelle ideer. 

I Wassermans bok, Marginal Revolutionaries, viser han også hvordan den østerrikske skolen nesten bestandig får et oppsving når økonomien får seg en nesestyver. Hvis man søker på google trends, kan man for eksempel se hvordan søkefrekvensen tok seg opp etter resesjonen i 2007. Om en videre benytter seg av Goodle Ngrams, som har kartlagt frekvensen ordsammensetningene i bøker, ser man også popularitetsbyks etter stagflasjonen på 1970-tallet og i årene etter Sovjetunionens fall. Også innenfor akademia korrelerer antall publikasjoner om den østerrikske skolen med visse svingninger i økonomien.

 Men hva er så den østerrikske skolen?  Det er jo ikke noen fysisk skole vi snakker om. Ei heller er den østerriksk. I utgivelsen fra 2019 forsøker nevnte Wasserman, som til daglig er tilknyttet University of Alabama, å beskrive «skolen» fra unnfangelsen i Wiens hvitdukete salonger til dens nåværende tilholdsteder i internettets mer eller mindre grumsete avkroker. Når jeg ringer ham, en dag i november, er han samtidig påpasselig med å påpeke at noe av grunnen til at det fortsatt er hensiktsmessig å snakke om den østerrikske skolen som en skole, er at den fremdeles har fotfeste innenfor akademia. 

 – Jeg mener at en skole må ha en slags grunnstamme av ideer, men også institusjoner, som sørger for at ideene blir spredt. Det har den østerrikske skolen i USA, gjennom The Mises Institute og Hayek Institute, samt fagmiljøet rundt George Mason University, som assosierer seg med tenkere innenfor fagretningen. Det må nevnes at mange av de som holder liv i disse fagmiljøene primært er ideologisk motivert. De ønsker seg politisk innflytelse og er tjent med spredningen av tankegodset. Koch-familien spytter for eksempel mye penger inn i George Mason-prosjektet.

 –I populærkulturen blir jo den østerrikske skolen noen ganger kun fremstilt som motstykket til motkonjunkturpolitikk og Keynesianisme, ispedd litt generelt agg mot statlige inngrep, kanskje. Er dette representativt for hva tilhengerne av den østerrikske skolen selv assosierer seg med, tror du?

 – I dagligtalen forstås nok den østerrikske skolen som en form for anti-intervensjonisme, ja. Tilhengerne vil ha færre statlige inngrep og en mindre stat. Skolen identifiseres også gjerne med libertarianisme og har en sterk antisosialistisk komponent. Man kan også knytte den østerrikske skolen til deler av alt-right. I tillegg har den østerrikske skolen blitt populær blant kryptofolk, som også misliker statlige inngrep og foretrekker uregulert, desentralisert bankvirksomhet. 

 – Hva favner begrepet «den østerrikske skole», som ikke dekkes av klassisk amerikansk libertarianisme? 

 – Begrepet «den østerrikske skole» gir visse ideer en dypere historisk og fagøkonomisk forankring. Slik har det vært lenge. Ludwig von Mises ideer ble ofte anvendt av aktivister som motsatte seg motkonjunkturpolitikken på 1930-tallet i USA. I mange tilfeller ble han brukt som et slags påskudd for å legitimere hjemmelagede amerikanske ideer.

– Så det er nesten mer en slags «rebranding» av amerikansk libertarianisme, slik det fremstår i USA? 

 – Det er nok et aspekt ved det, ja. Amerikansk libertarianisme har en ganske rik historie på egenhånd, men det er beleilig for mange å knytte seg til en intellektuell tanketradisjon som er over 100 år gammel og har nobelprisvinnere i rekkene. Samtidig har den østerrikske skolen gjennomgått store forandringer bare det siste tiåret. Tilhengerne er på mange vis på kollisjonskurs med klassiske liberterianske verdier, sier Wasserman. 

 Han refererer blant annet til at mange moderne, selvutnevnte «østerrikere» er innvandringskeptiske og støttet Trumps handelsproteksjonisme. Altså stikk i strid med det libertarianske idealet om frihandel. 

 – For ti år sien ville jeg aldri trodd at en populistisk bevegelse ville appropriere den østerrikske skolen. Jeg anså tankegodset som uforenlig. At Ron Paul og hans tilhengere, som motsatte seg Obamas redningspakker etter finanskrise, trykket det til sitt bryst, ga mening. Men at Trump-tilhengere og nasjonalister skulle plukke opp Mises, ja det overrasket meg, sier Wasserman. 

 I den første halvdelen av boka Marginal Revolutionaries – som må sies å være en idehistorisk bok, heller enn en økonomifagbok - går Wasserman i dybden av den østerikkske skolens kuturhistorie, som på et vis startet med Carl Menger, som var bladfyk i Wien på 1800-tallet. På et tidspunkt et avbrekk fra dagsjournalistikken for å fordype seg i fagøkonomisk arbeid og skribleriene han nedtegnet de neste årene kulminerte i boka Grundsätze der Volkswirtschaftslehre (forsøk på fornorsking: Økonomiske prinsipper). Selv om utgivelsen var lite distribuert og fikk en begrenset leserkrets, finner vi her en tilnærming til økonomifaget som staket ut kursen for den østerrikske skolen som fagøkonomi og dessuten fremmet en ny forståelse av flere økonomiske begreper, deriblant verdi. 

Menger hadde som økonomisk journalist observert torghandelen i Wien og mente den klassiske kostnadsverditeorien var feil. Ifølge ham hadde ikke varer en iboende verdi, utledet av hvor mye det kostet å produsere dem. Han mente snarere at varenes verdi berodde på subjektive vurderinger av varenes attraktivitet. En person uten tilgang til fremkomstmidler, vil eksempelvis være villig til å betale en nokså høy pris for en sykkel, som gjør det enklere for vedkommende å ta seg fra A til B. Han eller hun vil imidlertid ikke være villig til å betale like mye for en reservesykkel, som ikke forenkler hverdagen i samme grad. Vi må altså se på det fallende utbyttet av varen for å forstå prissettingen, et konsept som gjerne identifiseres som marginal nytteverdi. Innsikten her – som Menger ikke var alene om, økonomene William Stanley Jevon og Leon Walras beskrev samme prinsipp i samtiden– var et slags startskudd for den marginalistiske revolusjonen og «den østerrikske skole», der en ekspanderende gruppe økonomer utfordret den historiske skolen innenfor fagøkonomien. 

Mengers andre utgivelse - Untersuchungen über die Methode der Socialwissenschaften und der politischen Oekonomie insbesondere, var et nytt framstøt i de akademiske stridighetene som fikk tilnavnet Methodenstreit. På den ene siden av denne konflikten var Menger og hans disipler i Wien, som mente at økonomien ikke kunne forstås som et logisk system, men snarer et imperfekt system der folk gjorde individuelle valg, ofte basert på mangelfull kunnskap. Økonomifaget og samfunnsvitenskapene burde følgelig lete etter allmenngyldige sannheter ved hjelp av logisk induksjon og metodologisk individualisme, en metode der man tok utgangspunkt i enkeltindividet og dets livssituasjon. På den andre siden av Methodenstreit var økonomene i Berlin og andre byer lenger nord, som forfektet fortsatt bruk av statistiske analyseverktøy og en mer ovenfra og ned-tilnærming til økonomifaget. Det var med andre ord mikro mot makro, men også Østerrike mot Tyskland. 

Samtidig var ikke «den østerrikske skolen» noen nasjonalhelligdom i det daværende monarkiet Østerrike-Ungarn. I boka skildrer Wasserman hvordan tilhengerne av den østerrikske skolen var uglesett fra både høyre og venstre. Motbøren fra bolsjevikene var dog ikke uprovosert, all den tid «østerrikerne» gjorde det til sin paradegred å filleriste marxismen. En av Mengers tidlige og viktigste arvtagere, Eugen Böhm Bahwerk, kritiserte blant annet Karl Marx arbeidsverdiforståelse og utsugingslære, som han mente bygget på en rekke feilslutninger. Friedrich von Wieser var også tidlig ute med å kritisere priskalkulering i en sentralisert sosialistisk stat, en kritikk som på mange vis kom til sin intellektuelle fullbyrdelse med Ludwig von Mises oppgjør med planøkonomien 35 år senere. 

Ulike venstresidefenomener revitaliserte også den østerrikske skolens relevans utover det 20. århundret. Først, som nevnt, marxismen. Deretter keynesianismens og den sovjetiske planøkonomien. Hvis vi, som Wasserman gjør, skal risse opp den østerrikske skolens kulturhistorie, kan følgende tidsepoker nevnes (skjønt Wasserman selv benytter seg av en hakket mer sofistikert periodisering):

 1873 – 1895. Begynnelsen. 

Etter Carl Mengers introduksjonsbøker tar Eugen von Böhm-Bawerk og Friedrich von Wieser over stafettpinnen og allmenngjør grunnsetningene til flere lesere. Av viktige utgivelser fra denne perioden – foruten om Menger allerede omtalte utgivelser, selvsagt – må Böhm-Bahwerks trebindsverk Kapital og renter (1884), nevnes, der forfatteren bygger videre på Mengers idé om tidspreferanse, og hevder det er en forskjell i verdi mellom nåværende og fremtidige goder av samme kvalitet og type.  Den østerrikske skolen beskjeftiger seg i denne perioden nesten ukelukkende med fagøkonomi.

 1895-1914. De gyldne årene

Mens marxismen diskuteres på kafeene og bolsjevikfilosofen Nikolai Bukharin oppsøker Wien, anses liberalismen som et bolverk mot «den røde fare». Representanter fra den østerrikske skolen vinner politisk oppslutning og Eugen von Böhm-Bawerk er finansminister i Østerrike i tre perioder. I boka Theorie der gesellschaftlichen Wirtschaft, som Friedrich von Wieser utgir i 1914 introduseres begrepet alternativkostnad og østerrikske økonomer er premissleverandører for mye av det teoretiske rammeverket innenfor økonomifaget. Samtidig begynner Mises, Schumpeter og andre østerrikere å skrive om filosofi, juss og andre ikke-økonomiske emner.

1918-1944. Flukten fra Europa

 Men depresjonen brer om seg i republikken Østerrike, havner tilhengerne av den østerrikske skole i skvis mellom marxisme-inspirerte sosialdemokrater, som de har skjelt ut som sivilisasjonsfiender, og fascist-inspirerte konservative, som de har gitt det glatte lag for sine antiliberalistiske holdninger til frihandel og individualisme. Den østerrikske skole ugleses og erklæres irrelevant. Skolemedlemmene flykter over Atlanteren, hovedsakelig frivillig, selv om flere, særlig de av jødisk opphav, også føler seg presset ut. Viktige bøker fra denne perioden er blant andre En kritikk intervensjoner (1929), der Ludwig von Mises går hardt ut mot motkonjunkturspolitikken som brer om seg i kjølvannet av krakket i New York, samt Capitalism, socialism and democracy (1942), der forfatter Joseph Schumpeter (hvorvidt han kan kalles østerriker er dog omstridt) introduserer begrepet kreativ destruksjon og spår kapitalismens undergang. Og, ikke minst: Veien til trelldom (1944) av Fredrich Hayek. Tittelen for denne boka er talende for kjernebudskapet: Sosialisme vil uvegerlig føre til tyranni. Hayek hevder her også at «østerrikske ideer» om subjektivisme, individualisme, planlegging og kunnskap kan danne grunnlaget for en ny venstesidekritikk. 

 1945-1973 Institusjonsbygging

 Friedrich Hayek har blitt verdensstjerne med Veien til trelldom og den østerrikske skole, blir nå for alvor interdisiplinær. Mises ordtak «Den som bare er økonom, kan ikke være en god økonom» blir et slags modus operandi for Hayek, Schumpeter & co, som skriver om alt fra geopolitikk til forbrukerpsykologi. Ved hjelp av pengesterke støttespillere grunnlegges flere institutter og den østerrikske skole blir godt etablert særlig ved New York University og Chicago University. Den stadig mer fragmenterte skolens popularitet er dog stigende og fallende, men når et slags toppunkt i 1974 når Hayek tildeles nobelprisen. Mises bok Human Actiontar det oldgreske begrepet praksiologi – teorien om menneskelige handlinger – for å bygge ut en atferdsøkonomisk analyse til vern av kapitalismen. I boka går han også i rette med positivistiske tendenser innenfor økonomifaget. En annen bok det er verdt å nevne er Man, Economy, and State (1962), der Murray N. Rothbard foreslår at den eneste logiske videreføringen av Mises praxelogi er en form for "anarkokapitalisme", som innebærer en altomfattende avvisning av statlige inngrep. I denne perioden vinner den såkalte nyklassiske skolen – som reviderer (og tidvis skroter) østerrikernes konsumenteori,velferdøkonomikske analyser og monopolteorier m.m. – økt tilslutning. Hayek aksepter mange av disse innvendingene, mens Mises og Rothbard i større grad står på sitt.

1973 – nå. 

Den østerrikske skolen mister mye av sitt fagøkonomiske fotfeste i akademia, men utvider samtidig mye av sitt popkulturelle og (tidvis) politiske avtrykk. Under autopsien av Sovjetunionens død opplever den østerrikske skole blant annet fornyet interesse. Mises og Hayek hylles som spåmenn. For var det kanskje likevel sant at sosialisme uvegerlig ville føre til fattigdom? Og hvorfor hadde de stadig mer positivistisk og formalistisk orienterte økonomene vært ute av stand til å spå supermaktens oppløsning? En ny østerriksk nyvekkelse inntreffer så etter finanskrisen i 2007. 

Så, etter alle disse epokene og bøkene, hvor står den østerrikske skolen i dag? Hva er kjernen? Finnes den? Hvordan beskriver de fagøkonomiske «østerrikerne» læren? Økonomi og filosofiprofessor Peter Boettke, som fanget interessen for den østerrikske skolen under stagflasjonen på 1970-tallet og har skrevet en rekke bøker om fagtradisjonen, mener den østerrikske skolen har forgreinet seg i flere retninger.

– Jeg tror du trygt kan si at skolen i dag har minst ti ulike undergrupper, sier han. – Du har for eksempel rothbardianerne og hayekianerne. Altså anarkokapitalister og folk som mener staten tross alt bør spille en viss rolle.

Professoren, som også leder Friedrich Hayek-programmet ved George Mason University, tar seg en pause, der han snakker til meg via en zoomsamtale . Han gir noen beskjeder til kona, som stikker hodet innom hjemmekontoret, før han fortsetter:

 – Hvis vi ser bort fra det politiske, er det også vanskelig å oppsummere en økonomisk tankeretning som er 150 år gammel, men det finnes et par grunnpilarer. Fokuset på metodisk individualisme står for eksempel nokså støtt. Innenfor den østerrikske skolen tror vi at individer er kreative og rasjonelle skapninger, som tar informerte valg, mens de dras mellom frykt og håp. Vi studerer prisdannelse, heller enn prisdeterminisme. I tillegg benytter vi oss fortsatt gjerne av logisk induksjon, heller enn masse statistikk, tall og modeller.  Så ja, det er vel hovedtrekkene for den østerrikske skolen, hvis vi skal kalle den østerriksk. Ingen har tross alt blitt utdannet fra Universitet i Wien på et østerriksk program siden 1930. 

Det slår meg at det er et paradoks at den antipositivistiske østerrikse skolen ser ut til å vokse som popkulturelt fenomen i vår ellers Big Data-forherligende tidsalder, men så skal det nevnes at veksten er forbeholdt nettopp populærkulturen og diverse nettfora. I Marginal Revolutionaries bemerker nemlig Waserman at den østerrikske skolen har blitt et randfenomen innenfor fagøkonomien. Han henviser blant annet til omdømme-rangeringer av fagøkonomiske tidskrifter, der de mest populære «østerrikske» tidsskriftene som Quarterly Journal of Austrian Economics, Schumpeterian og Advances in Austrian Economy ligger langt ned på lista. 

– Jeg tror folk med en fagøkonomisk bakgrunn oftere vil se utilstrekkelighetene med ideene den østerrikske skolen tilbyr, sier Wasserman. – Mitt inntrykk er at de mest ihuga tilhengerne ofte har utdannelse, men ikke økonomisk utdannelse. De som dykker litt lenger ned i materien enn et introkurs i økonomi, skjønner gjerne at den enkle forståelse av tilbud og etterspørsel, samt subjektive preferanser, ikke forklarer alt og at du trenger et mer vitenskapelig apparat. 

Ifølge Wassermans observasjoner er det en kanskje en gjennomgangsmelodi at de som søker seg mot den østerrikske skolen ikke gjør det av intellektuell nysgjerrighet.

 – Jeg har ikke forsket på hvem som kaller seg østerrikere, men mitt inntrykk er at mange fortrinnsvis er motivert av et ønske om å kunne legitimere konservative holdninger. Og det ønsket får en gjerne oppfylt når en leser de østerrikske klassikerne.  Du trenger bare å lese noen sider av Veien til trelldom før du skjønner hovedargumentet. Det er ikke en sofistikert økonomisk avhandling. Det samme kan sies om bøkene til Mises. Leser du noen sider, finner du sitatvennlige formuleringer som legitimerer forakten din for staten. 

Boettke er til dels enig med Wasserman i hvorfor den østerrikske skolen har en bred folkelig appell, men mener fraværet av statistikk og modeller ikke er diskrediterende for læren. 

 – Representanter fra den østerrikske skolen snakker med et klart språk. Og ja, det er lite diagrammer og statistikk. Folk kan henge med på argumentene og inngangsporten er derfor bred. Men det mange ikke skjønner er at du egentlig må kunne matematikk og fagøkonomi for å fullt ut skjønne Mises og Hayek også, for mye av de skriver er i realiteten kommentarer til de formelle modellene, som de selv kunne inn og ut.

 Boettke tilføyer at man som tilhenger av den østerrikske skolen ofte blir angrepet på et metodologisk eller analytisk grunnlag.

 – Har du testet det empirisk? Det er en klassisk innsigelse.

 – Men er du uenig i denne innvendingen om at «den østerrikske skole» ikke er rotfestet i empiri? 

– Ja, fordi jeg redefiner begrepene. Folk har en definisjon av empirisk økonomi og vitenskap som er filosofisk problematisk. 

 Boettke tar seg et dypt magadrag og referer til den kjente astrofysikereren Richard Feynman, når han skal beskrive hvordan fysikkens empiriske grunnsetninger ikke nødvendigvis er overførbare til økonomien. 

– Mange tenker jo at empirisk vitenskap finner sted når man formulerer en hypotese, deretter bygger hypotesen inn i en modell som frembringer noen forslag, som man så tester opp mot statistikk. Hvis statistikken ikke bekrefter hypotesen, skroter man den. Jeg liker i utgangspunktet denne ideen om hypoteser og etterprøving. Men problemet er at den økonomiske hypotesedannelsen og innarbeidelsen av dem i modeller er et svært feilbarlig prosjekt. De økonomiske testene våre er aldri entydige. Det er mange ukvantifiserbare variabler i spill. Når vi tester en økonomisk teori, tester vi ofte ikke teorien, men anvendeligheten av teorien. 

Så, etter en liten pause, legger han til:  

– Dette betyr ikke at vi skal slutte å teste teorier metodisk altså, men det betyr at vi må ta resultatene med en klype salt.

Når jeg forteller Boettke om nyøsterrikeren jeg møtte på 4.julifesten og balltreanalogien han serverte om trykking av penger og inflasjon, smiler han skjevt: 

– Mange som tror de er østerrikere, har ikke gjort hjemmeleksene sine. Inflasjon avhenger selvsagt av balansen mellom tilbud og etterspørsel. Når det trykkes mye penger, er det jo bare sånn at pengene blir mye mindre verdt om etterspørselen ellers er konstant, sier Boettke og henviser til et youtube-klipp, som oppklarer tankefeilen med det såkalte cost-push argumentet.

Så tilføyer han: 

 – Ideen om at printing av penger gjør alle til fattige millionærer ble fremført av Rothbard, men det var jo ikke sånn han mente det. 

– Irriterer det deg at det er mange på internett som tar på seg den østerrikske skoleuniformen og babler i vei om ting de ikke har greie på? 

– Jeg bruker ikke tiden min på å gå i rette med internett. Det har jeg ikke tid til. Internett har gjort den østerrikske skolen mer mainstream, men jeg tror ikke plattformene der den nå nyter oppmerksomhet yter den rettferdighet. De fagøkonomiske tvekampene du ser der er forståelige, men enkle, litt som et parti dam. Økonomi er i realiteten mer som et parti sjakk, eller mange parti sjakk. Hver hendelse må leses inn i en lengre hendelsesrekkefølge. Dessverre premierer sosiale medier damspillere heller enn sjakkspillere. 

«Østerrikeren» Boettke avviser også den utbredte oppfatningen blant internett-østerrikere om at hyperinflasjonen nærmest ene og alene er skapt av sentralbanken:

– Jeg mener den amerikanske sentralbanken har gått langt vekk fra sitt opprinnelige formål. Men når det gjelder den nåværende prisutviklingen, vil jeg tilskrive mer av utviklingen tilbud og etterspørsel-omstendigheter enn sentralbankens monetære feiltrinn. Inflasjonen skyldes helt enkelt at økonomien er på vei tilbake, så stiger etterspørselen, men tilbudssiden har foreløpig ikke klart å respondere, avslutter Boettke.

I anledning Thanksgiving møtte jeg for øvrig nyøsterrikeren igjen. Han hadde fått mer kjøtt i fjeset siden sist og han fortalte meg at han hadde endt opp med å kjøpe seg sveitsiske francs heller enn norske kroner. Som flere andre «østerrikere», mente han at Sveits gullreserver gjorde valutaen deres enda tryggere enn den norske.

Mens han sto inne på kjøkkenet og stakk hånda inn og ut av en kalkun, henviste han meg til Ron Paul-podcast og en artikkel om hvordan den amerikanske statsgjelden hadde vokst simultant med avviklingen av gullstandarden. Jeg minnet han om samtalen 4.juli og samtalen vi hadde hatt da. 

– Seks måneder er gått, sa jeg. – Det er fortsatt ikke venezuelanske tilstander her. 

 Han kjørte inn en ny håndfull med stuffing i det flådde fjærkreet. Minnet meg på at inflasjonen var på det høyeste på over 30 år. 

– Sentralbanken har sagt at inflasjonen er forbigående i hele år. Det går jo ikke an å stole på de folka. USA går under, og selv sveiserfrancen og den norska krona vil bli betydelig svekket. Jeg har tenkt til å veksle inne halvparten av pengene mine i gullbarrer. Jeg kødder ikke, det er som Ron Paul sa i 2012: Snart er vi alle østerrikere. 

Fra vinduet i leilighetene var det utsikt over havnelageret i byen, der konteinere hadde tårnet seg opp til uvanlige høyder. Utenfor der igjen lå et dusin cargoskip og ventet på å få seile inn med godset sitt. Overalt i USA var det samme problem: Varer kom ikke frem, fordi det hverken var nok havnearbeidere eller trailersjåfører i sving. At det var manko på sjåfører mente nyøsterrikeren skyldtes at Bidens stimuluspakker hadde gjort at mange sjåfører heller ville ligge hjemme på sofaen. Akkurat som George Gammon i The Rebel Capitalist Show, visstnok sa. 

– Her har du en ti minutters gjennomgang av de 10 viktigste tingene som skjer i økonomien akkurat nå, sa han og ga meg telefonen sin, der en youtube-video lå klar til avspilling.

Det ble ikke så mye sjakkspilling den kvelden. 

Men – slo det meg senere - for å bli en god sjakkspiller skader det ikke å lære seg litt dam først. Før jeg møtte nyøsterrikeren kunne jeg selv ingen av delene.