Norskamerikanere blør for Trump

Den norskeste delstaten i USA er også en av de meste republikanske. Hvorfor stemmer norskamerikanere på Trump?

En diger hånd trommer mot girspaken på korntraileren, som suser over prærien.

– Sweet lutefisk. Yum, yum, yum! Cod fish never taste so good, nynner Ken Arthun til melodien av Sweet Caroline. 

I tillegg til å være kvegrancher og kornbonde, er Arthun vokalist i The Ringling Five. Countrybandet har de siste tiårene oppnådd kultstatus med låter som If God Were Norwegian, Uff Da Girl og Sweet Lutefisk. At sangkatalogen er spekket med norske referanser, skyldes at seks av de sju medlemmene har norske aner. 

– Bestemoren min er fra Sauda. Hun skulle vært ombord på Titanic, men kom for sent til Southampton og reiste med et senere skip, sier Arthun og smiler. 

Sola som detter inn i styrhuset får gulljekslen til å blinke og vi passerer en klynge av Trump-plakater. I midten av plakatjungelen, står et hjemmelaget stoppskilt, der en kvinne figurerer med munnbind. MIN KROPP, MITT VALG, står det i blokkbokstaver under.

– Jeg er blant dem som synes smittevernstiltakene har gått for langt, sier Arthun. – Alt blir jo avlyst. Ekstra ergerlig er det at det ikke blir noe Norsk Høstfest. Vi skulle spilt flere konserter der. Det er vanligvis et av årets høydepunkt i Nord-Dakota. 

Speilbildet slår sprekker

Nord-Dakota kan trygt kalles USAs "norskeste" delstat. Over 30 prosent av innbyggerne her identifiserer seg som norskamerikanere og nasjonalarven lever videre i form av alt fra stavkirker til tradisjonell husmannskost som lutefisk og lefse. 

I likhet med Norge har også Nord-Dakota oljereserver. Utvinningen av skiferolje har det siste tiåret gitt en betydelig velstandsøkning for innbyggerne vest i delstaten.

– Vi trodde aldri vi skulle tjene penger på oljen. Boreforsøkene var forgjeves i årevis, men så fant de likevel en metode å få den opp på, forteller pensjonisten Harry Olson. 

Norskamerikaneren viser fram en av bukkehestene, som står og gynger på tomten hans, like utenfor småbyen Killdeer.Under oss er det kilometerlange, horisontale brønner og karbonenes nede i jordskorpa knuses ut ved hjelp av store mengder vann og kjemikalier. Boremetoden er kontroversiell, blant annet på grunn av faren for vannforurerensing.

– Vi får bare håpe at Trump vinner, så produksjonen får fortsette, sier Olson og legger til at de fleste naboene hans også er Trump-velgere. 

Politisk er nemlig ikke Nord-Dakota et speilbilde av Norge. Delstaten er republikansk og i 2016 fikk Trump 63 prosent av stemmene. I bare to andre delstater hadde han høyere oppslutning. Finleser man valgresultatene, ser man også at de "norskeste" valgdistriktene støtttet Trump til fulle. I Divide County, der over 70 prosent kaller seg norske, stemte over 70 prosent republikansk.

 Hvorfor har så disse folkene, som forlot Norge ved fødselen av nasjonen, blitt så annerledes nordmenn politisk?

Tvillinger skilt ved fødselen

Svarene på spørsmålet er mange. Allerede i 1893 skrev Fredrick Jackson Turner The Frontier Thesis, der han hevdet at de europeiske nybyggernes strabasiøse ferd inn i Ville Vesten, fostret et individualistisk folkeferd og nærmest beredte grunnen for et særamerikansk kapitalistisk tankesett. 

Teorien har mye å si for amerikansk selvforståelse, men den er i beste fall mangelfull når det gjelder Nord-Dakota. Delstaten var nemlig lenge kjent for sin "præriesosialisme" og tidlig på 1900-tallet stiftet Arthur Townley den venstrepopulistiske organisasjonen Non Partisan League. 

– Norske emigranter var aktive i bevegelsen. Flere av dem hadde bakgrunn fra arbeiderbevegelsen i gamlelandet, sier statsviteren Rozannne Enerson Junker, som har skrevet boken The Bank of North Dakota. 

Junker forteller at mange av de norske kornbøndene følte de ble utnyttet av forhandlerne i Minnesota og Illinois, som bedrev prisfiksing og underbetalte dem for hveten. I tillegg ergret mange seg over monopoliseringen av jernbanen og storbankenes dårlige lånebetingelser.

Folketaleren Townley, som kjørte rundt i sin Model T-Ford mellom småbrukene på prærien, fikk dermed gehør for de radikale ideene sine. Non Partisan League skaffet seg representasjon i delstatspolitikken og sørget for at det ble bygd statseid jernbane, kornmølle og bank.

– Den statlige mølla og banken finnes fortsatt, ingen andre delstater har noe lignende, sier Enerson Junker. – Men politisk har delstaten styrt kraftig mot høyre, særlig nylig. For ti år siden hadde vi demokratiske kongressrepresentanter. Nå vinner republikanerne både presidentvalg og kongressetene. Jeg baler med å forstå hvorfor. Kanskje det simpelthen skyldes at staten har blitt rikere? 

Holdt seg for nesen 

– Come on sweetie, come on, sier Janne Myrdal og rister i kornbøtta. 

Prærievinden napper i håret til delstatssenatoren og quarterhesten kommer omsider luntende bort til henne og knasker i seg havren i bøtta. 

Myrdal vokste opp i Skien og flyttet til USA i voksen alder. Etter flere år med misjonsarbeid, slo hun seg ned på en farm i Nord-Dakota med ektemannen. Her har hun siden stiftet familie, samt drevet med avl og salg av norske fjordinghester, inntil hun kastet seg inn i politikken. 

Hun er i dag en profilert abortmotstander og definerer seg selv som "veldig konservativ" . Under landsmøtet for fire år siden skapte hun overskrifter, da hun sa at hun ville holde seg for nesen og stemme på Trump. Den gang syntes hun ikke Trump var konservativ nok.

– Da jeg møtte Trump første gang i 2016, sa jeg til at han at jeg håpet at han ville omgi seg med gode kristne folk om han ble president. Oh really, sa han og gliste. Yes really, sa jeg og trykket hånda hans. Jeg vet ikke om han lyttet, men jeg er fornøyd med høyesterettsdommerne og politikkene han har ført, sier Myrdal. 

 Myrdal mener republikanernes popularitet i området vanskelig kan forstås ut fra de økonomiske oppgangstidene. 

– Folk vendte seg vekk fra demokratene før oljeboomen. Dessuten er det mange som ikke har tjent noe særlig på boringen. Bøndene på denne kanten av delstaten har knapt kjent noe til til hele greia og de stemmer stort sett republikansk.

Forlatt bygningen

Vi har slått oss ned på fluktstolene utenfor våningshuset. Præriestillheten brytes sporadisk opp av tungmaskineriet som durer forbi med Myrdal-signaturen på langsiden. Myrdals ektemann, Mark, driver gården, der de dyrker hvete, havre, bønner, canolaolje, solsikkeolje og soyabønner.

Spørsmålet om bøndene har fått det noe bedre under Trump, fremkaller en liten tenkepause. 

– Bøndene produserer mer og mer mat, men lønningene står stille og det har de gjort lenge. I tillegg må de kjøpe dyrere utstyr. Mannen min må jobbe 12 timer om dagen for at hjulene skal rundt. 

Borte ved hestegrinda glefser en av hundene hennes på noe som ser ut til å være et haukekadaver. 

– Gjør vi som er republikanere nok for jordbrukerne? Nei, sikkert ikke. Men demokratene har for lengst forlatt dem. Tidligere snakket de om subsidieordninger og landbruksprogrammer. Nå er de mest opptatt av å kalle folk for rasister og transfobe og jeg vet ikke hva.

Myrdal sier at mange av velgerne henne forteller at de er uenig med henne i mye av den økonomiske politikken. 

– Men de sier at de kan stole på meg når det gjelder de sosiale sakene, blant annet når det gjelder abort. 

Bondefanget

Det er ikke bare bøndene i Nord-Dakota som har meldt overgang til det republikanske partiet de siste tiårene. I bøkene Whats The Matter With Kansas? og Listen Liberal  skriver historikeren Thomas Frank om hvordan demokratene mistet utkantstrøkene i hele USA mot slutten av det tjuende århundret.

Frank mener en viktig forklaring, er at det demokratiske partiet på 80- og 90-tallet bevisst vendte seg bort fra de rurale småkårsfolkene, og i stedet fokuserte på den urbane, høyt utdannede middelklassen. 

– Jimmy Carter var den siste demokratiske presidenten som snakket om å beskytte familiegårdene. Etter han er det nesten ingenting å lese om bøndene og rurale arbeidsfolk i partiprogrammene. I tillegg endret de jo politikken. Særlig Bill Clinton irriterte mange da han fremforhandlet frihandelsavtalen NAFTA, som gjorde at amerikanske bønder og bedrifter måtte konkurrere med meksikanske lønninger. 

Samtidig, sier Frank, øynet republikanerne muligheten til å fyre opp temperaturen i kulturkrigen. 

– De skjønte at de kunne vinne de rurale velgerne om de dreide fokuset over på den betente kulturkrigsakene som omhandlet for eksempel abort, religion og rase. Det har siden vist seg å være en vinnerstrategi. Den dag i dag ser du at Donald Trump alltid sørge for å holde liv i kulturkrigen. På den måten får han oppmerksomheten vekk fra skattelettelsene til de aller rikeste. 

Vil gjenoppvekke den revolusjonære gløden

Nedenfor stavkirken i Minot i Nord-Dakota, står en statue av Sondre Norheim. Morgedølen, som utviklet den moderne skibindingen, utvandret til delstaten med kone og tre barn i 1884. Her rakk han å bygge en lutheransk kirke, før han døde i 1897. 

Forbi statuen av skilegenden går den demokratiske kongresskandidaten Zach Raknerud. Vanligvis jobber Raknerud på lavprisvarehuset Target, men nå er han i valgkampmodus og strategien hans er å gjenoppvekke den revolusjonære gløden fra Non Partisan Leagues dager. 

– Jeg er faktisk inspirert av Trump valgkamp i 2016. Han sa han ville reforhandle NAFTA og beskytte amerikansk fabrikker. Han snakket om ting som angikk folk. Det vil jeg også gjøre. Men i motsetning til ham, vil jeg jobbe for det jeg sier.

Raknerud er åpen om at han synes eget parti har feil fokus.

– Det demokratiske partiet lar seg stadig avspore av sidesaker, som angår veldig få. De snakker sjeldent til oss midt i landet, og når de snakker om oss, så gjør de det på en nedlatende måte. Alle husker da Hillary Clinton kalte Trump-velgerne for "A basket of depolables". Minst like avslørende var det da hun etter valget skrøt av at hun hadde vunnet "den fremoverlente, dynamiske delen av USA". Resten av landet var altså knapt nok verdt å samle på. 

Velgerundersøkelser, blant annet utført av Pew Research Center, har vist at økonomi har blitt mindre utslagsgivende for amerikaneres velgervaner de siste årene. Raknerud mener likevel han kan plukke opp mange tapte stemmer ved å vri politikken over på økonomiske spørsmål

– Men vi må ha noen store og omfattende tiltak som faktisk gjør en forskjell i folks liv. New Deal programmene var i sin tid veldig populære på denne kanten av landet. Vi må ha et lignende løft for småbøndene og småbedriftene nå. 

Vi har satt oss ned inne på Scandinavian Heritage Center i Minot. I kiosken selges det lepomade med lutefisksmak og et tretroll stirrer bort på 27-åringen i flanellskjorte. 

Raknerud gir dereguleringene under Clinton og Obama skylden for fremveksten av industrielle landbruk, som han mener har vært forferdelig for dyrevelferden og miljøet, men også har rammet familiegårder og lokalsamfunn hardt. 

 – Trump har absolutt ikke bedret situasjonen, bare så det er sagt. Ta for eksempel støttepakken til bøndene, som i våres gikk gjennom kongressen. Kompensasjonen stipuleres etter landareal, som bidrar til at de store bøndene får mer enn de små. Trump burde tatt hensyn til at småbøndene er langt mer sårbare. Dette er også noe jeg snakker om i valgkampen og bondeorganisasjonene støtter meg her.

Kompensasjon

En av de som foreløpig ikke støtter Raknerud og demokratene, er Ken Arthun. 

Ettersom konsertsommeren er avlyst, har han rikelig med tid til å ta seg papirarbeidet som følger med ranchen og nå er han innom det lokale landbrukskontoret. Fingrene til sekretæren på andre siden av bordet knastrer over tastene på en tilårskommen kalkulator og etter en prosseseringslyd, popper et femsifret beløp opp på skjermen. 

– Det er alt, sier hun og lener seg tilbake, så Arthun kan ta summen i nærmere øyesyn. 

På tavla bortenfor står subsidie- og stipendratene bøndene er berettighet til, som følge av coronaviruset og handelskrigen med Kina. 

– Vel, det er bedre enn ingenting, sier Arthun.

Så snart summen er kontrollregnet, reiser Arthun seg og trasker ut kontoret, forbi det innrammede bildet av USAs 45. president Til tross for at tiden med Trump har vært økonomisk utfordrende, synes han Trump har skjøttet jobben greit. 

– Jeg liker handelskrigen med Kina. Hvis du skal ramme noen, så må du ramme dem der det gjør vondt og aller mest smertefullt er det når når du rammer kinesernes lommebok. 

At hans egen lommebok også har lidd, kan han tåle. 

– Vi blør, men vi har blødd for landet vårt før. 

Denne saken sto på trykk i VG Helg.