Når det trygge blir farlig

Overbeskyttende foreldre gjør ikke bare barna sine dårlig rustet for voksenlivet. De truer også demokratiet, ifølge Jonathan Haidt.

FK: Politisk polarisering har lenge vært et av dine spesialfelt, men i den nye boka di, The Coddling of the American Mind, skriver du og medforfatter Greg Lukianoff om barneoppdragelse. Man skal likevel ikke lese langt forbi tittelsiden for å se at du fortsatt er opptatt av politisk polarisering og betydningen av meningsmangfold. Du og Lukianoff hevder blant annet at moderne helikopterforeldre har dullet barna sine vekk fra ytringsfrihetsidealer og ned i politiske skyttergraver. Hva er det som er så galt med ungdommen nå til dags?

JH: Siden 2014, altså før Trump entret den politiske scenen, har den frie meningsutvekslingen vært under press ved amerikanske colleger og universiteter. Demonstranter har fysisk hindret konservative fra å forelese. Facebook- kampanjer har ført til at rekordmange foredragsinvitasjoner er blitt trukket tilbake. Sensurkrav er ikke noe nytt, det nye er at kravene nå kommer fra studentene. Vi ser også at studentene stadig oftere begrunner kravene med emotional well-being, at de ikke vil bli eksponert for ideer som opprører dem. Slik har studentprotestene en nokså annen karakter enn det vi så på 80- og 90-tallet, da mange ville en etnosentrisk mannsdominans til livs og krevde en bedre etnisk og kjønnsmessig balanse på pensumlistene. Nå ber studentene om safe spaces, altså fysisk avgrensede rom, der de slipper å møte folk som har andre politiske synspunkter. De ber om trigger warnings, advarsler mot for eksempel bøker som kan ha «feil» innhold. De ber om å bli skjermet for microagressions, i og for seg uskyldige spørsmål som «hvor kommer du fra?», men som kan tolkes som nedsettende eller til og med rasistiske utsagn. I stedet for å fortelle studentene at universitetene er et sted der de skal bli satt på prøve både intellektuelt og emosjonelt, har mange nøret opp under denne voksende offertenkningen. Antallet klageinstanser som gir studenter moralsk og juridisk bistand, har skutt til himmels. I tillegg opplever altså stadig flere konservative forelesere at de ikke lenger er velkomne. Dette er en farlig utvikling. I en polarisert tidsalder er det ekstremt viktig at samfunnsinstitusjonene ikke blir politiserte. Mange trekker kanskje på skuldrene og tenker at universitetene ikke er verden, men tankegodset lekker ut i verden. Google sparket nylig en ansatt fordi vedkommende hadde gjengitt kontroversiell forskning i et internt notat. Firmaer oppfordres til å ta et offentlig standpunkt i betente politiske spørsmål. Institusjon etter institusjon blir politisert. Folk som allerede er mistroiske overfor hverandre, tvinges over i separate leirer og blir enda mer mistroiske.

FK: Vi må tilbake til dem dette handler om, selv om dette tydeligvis angår oss alle. The Coddling of the American Mind er jo på mange måter et generasjonsportrett. Dere skriver om generasjonen som etterfølger millenniumsbarna (de som var barn og ungdom rundt årtusenskiftet), nemlig iGenerasjonen. Skillelinjen har dere satt til 1995. Hvorfor akkurat da?

JH: Da vi gjennomførte spørreundersøkelser, så vi at de som er født før og etter 1995, skiller seg på mange områder. iGenerasjonen har sjeldnere førerkort. De har sjeldnere hatt betalt arbeid. De debuterer senere seksuelt og bor oftere med foreldrene. De har rett og slett mindre livserfaring. De husker knapt en tid uten sosiale medier og har tilbrakt ungdommen på iPhonen. Til gjengjeld sliter de langt oftere med angst og depresjoner. Da vi høsten 2014 skrev essayet The Coddling of the American Mind, tok vi et forbehold om at det sistnevnte kunne skyldes mer pågående diagnostiseringspraksiser. Nå har vi dykket ned i mer omfattende og oppdatert tallmateriale, og vi ser at andelen unge jenter som begår selvmord, har doblet seg. Statistikken er ikke like ille for gutter, men den er ille. Hvorfor skjedde dette med dem som er født etter 1995? Vel, sosiale medier er nevnt, men vi ser også at utviklingen sammenfaller med en endring i barneoppdragelse. Vi har blant annet statistikk som viser at barn født i starten av nittitallet, lekte langt mindre på egen hånd enn tidligere årskull. I starten av 2000-tallet tvang foreldrene seg for alvor inn på barnas banehalvdel. Det ble advart mot å gå alene til skolen, og de voksenstyrte mobbekampanjene ble flere. Uoverensstemmelser mellom barn ble stadig oftere løst av voksne. Barndommen ble gjennomregulert med det resultat at barna ble barnsligere.

FK: Du vil regulere barneoppdragelsen, men foreldre har jo en iboende trang til å beskytte barna sine for alle tenkelige farer, særlig de farene som venter rett rundt hjørnet. Tror du det er mulig å snu utviklingen?

JH: Det er veldig vanskelig for enkeltforeldre å ta grep. Jeg prøvde å få sønnen min til å løpe små ærender for meg i nærbutikken da han var åtte år gammel, men han var veldig ukomfortabel og sa at de andre barna så rart på ham. Samtidig tror jeg selvmordsraten og angstepidemien vil få foreldre til å snu alle steiner. De må og vil spørre seg hva de kan gjøre annerledes. Vi ser allerede at lokalsamfunn går sammen om å oppfordre barn til friere lek.

FK: Jeg tenderer mot å tenke at ingen samfunnsutvikling skjer uten fordeler og ulemper. Er det ingenting positivt ved at foreldre skreddersyr barnas hverdag og involverer seg mer? Jeg tilhører et av de tidlige millennials-kullene og føler jeg vaset bort mye av barndommen min på å henge på kjøpesenteret. Sett i ettertid skulle jeg gjerne blitt sendt på kveldskurs i mandarin heller enn å drive dank. Er det ikke noe produktivt i foreldrenes iver etter å aktivisere barna?

JH: Kritikken min handler om at foreldrene skjermer barna for farer. Er det et udelt onde? Vel, det gir definitivt en kortvarig trygghetsgevinst å kjøre barna hit og dit. Eller ikke å la dem være alene på lekeplassen. Den foreldremodellen hindrer sannsynligvis at mange barn mobbes og at enkelte ikke blir påkjørt når de går til skolen for egen maskin. Kanskje redder dette mange titalls liv i USA på årsbasis. Kanskje hundrevis. Jeg benekter ikke det, men vi påstår samtidig at en friere barneoppdragelse gjør barn mer selvstendige og sterkere i møte med livets prøvelser, så jeg tviler sterkt på at totalsummen av denne overbeskyttende foreldremodellen går i helikopterforeldrenes favør.

FK: Du advarer altså mot faren ved å unngå farer, både når det gjelder barneoppdragelse og utdanning. En tilbakevendende metafor du tyr til for å beskrive det grunnsynet, er immunforsvaret. Hvorfor bruker du dette bildet?

JH: Jeg mener vi har henfalt til Friedrich Nietzsche på vranga, altså: Alt som ikke dreper deg, gjør deg svakere. Dette er en infantiliserende usannhet, som for øvrig er stikk i strid med kognitiv atferdsterapi. Immunforsvaret er en interessant metafor i så henseende. Vi må leve i nærkontakt med smuss, skitt og bakterier for å bygge opp et motstandsdyktig immunforsvar. Alt som ikke dreper, gjør oss faktisk sterkere. Overført til ideenes verden, må vi overvinne berøringsangsten og snakke om ubehagelige emner for å bli klokere, særlig på universitetene. På universitetet har vi en siste sjanse til å bli sterke og selvstendige, da må vi ikke gi etter for trygghetskravene. Universitetene må heller ikke glemme sitt samfunnsoppdrag. Vi skal drive med sannhetssøken, vi er ikke velværeklinikker. Vi kan ikke bedra sannheten for at studentene ikke skal bli opprørte.

FK: I Norge har jeg sjelden hørt studenter klage sin nød over at de trenger emosjonell trygghet, men jeg har definitivt hørt folk kalle ideer giftige og farlige. Sånn sett er det interessant å følge immunforsvarmetaforen din videre. Er ikke noen ideer så infeksiøse at de bør holdes utenfor universitetsportene?

JH: Jeg tror en slik kunnskapskontroll er umulig. Ideer flyter fritt på internett og kan ikke hermetisk lukkes ute.

FK: Fair nok, men et annet spørsmål er hvilken litteratur forelesere skal sette opp på pensumlistene. La oss si at det fantes solide data som viste at forskning på etnisitet og kognitive evner førte til mer rasisme – jeg sier ikke at slikt finnes, men la oss anta det for tankeeksperimentets skyld – ville du fortsatt forfektet en åpen debatt om dette på universitetene?

JH: Man kan besvare spørsmålet på to måter. Hvis vi tar det konsekvensetiske perspektivet først og antar at slik forskning uunngåelig vil føre til mer rasisme, så må det påpekes at sensur i seg selv vil få mange sideeffekter. Det vil føre til kunnskapshull for dem som ikke kan lese den tilgjengelige litteraturen. Den hemmeligstemplede informasjonen vil definitivt få en aura av mystikk. Det vil også få mange til å betvile at universitetene lever opp til samfunnsoppdraget sitt. Totalregnskapet kan vanskelig avgrenses i tid og rom, og jeg tror ingen er skjøttet til å utføre det. Så kan man gjøre den kantianske analysen og spørre seg om handlingen i seg selv er riktig. Om det virkelig er sensur universitetene skal drive med. Vårt høyeste mål er sannhet, så jeg vil si nei. I tillegg så må det nevnes at forskningen på etnisitet og biologi er vanskelig å fortie, da eksempelvis legevitenskap nå samler inn og analyserer DNA på tvers av etniske grupper for å kunne gi pasienter bedre behandling. Kunnskapen siver inn i psykologien fra omkringliggende disipliner. Vi slipper ikke unna. Antakeligvis vil vi i årene framover se nye etniske forskjeller, som trolig avdekker at grupper, i likhet med personer, utmerker seg med både styrker og svakheter. Forskjellene innad i grupper vil uansett ikke være større enn mellom grupper. Og når dette er sagt, så er grunnene til at forelesninger blir avlyst nå til dags lang mindre kontroversielle emner enn etnisitet og kognitive evner.

FK: I den nye boka hevder du og Lukianoff at en stigende meningsortodoksi blant professorene har bidratt til demonisering av konservative synspunkter, som igjen har fyrt opp under parolene om sensur. Jeg skjønner at venstresiden ønsker hegemoni og følgelig ikke tar så på vei over at konservative stemmer ties i hjel. Samtidig er det ikke lenge siden det var venstresiden som holdt ytringsfrihetsfanen høyest. Mange av professorene er også gamle nok til å ha vært med på studentopprørene på 60- og 70-tallet. Hvorfor står de ikke opp for gamle idealer?

JH: I likhet med andre yrkesgrupper er professorer politiske stammedyr, som søker seier snarere enn sannhet. De kjemper for meningsfellenes ytringsfrihet, ikke meningsmotstandernes. Mennesker er uhelbredelig gruppetenkende, og sett fra et stammeperspektiv er det faktisk klokt å hysje ned meningsmotstanderes mest gjennomtenkte standpunkter. Til gjengjeld er det svært uklokt i et samfunnsperspektiv, da en stamme aldri sitter på alle de politiske sannhetene. Det er derfor det er viktig at universiteter som institusjoner står opp for det uavlatelige prinsippet om ytringsfrihet.

FK: I 2015 grunnla du The Heterodox Academy, som arbeider for mer meningsmangfold ved amerikanske universiteter. Hvorfor er det nødvendig med et slikt institutt, og hva kan dere egentlig bidra med?

JH: I nesten hele det tjuende århundret var amerikanske universiteter venstrevridde, hvilket det er gode grunner til, men i det tjueførste århundret har de gått fra å være venstrevridde til svært venstrevridde. Skjevfordelingen er nå så skjev at konservative ikke føler seg velkomne, hvilket er tragisk for de involverte, men enda verre for kunnskapsstandarden. Hvis én av tre rundt bordet tilhører en meningsminoritet, så kan forenklede saksframstillinger korrigeres. Hvis kun én av femten har en avvikende mening, er det store sjanser for at denne ene holder kjeft, og majoriteten får den fulle definisjonsmakten. Vi er beviselig svært dårlige til å argumentere for synspunkter som ikke er våre egne. Det var også derfor John Stuart Mill i On Liberty understreket betydningen av at man diskuterer med noen som faktisk målbærer et opponerende synspunkt. The Heterodox Academy kurser folk i hvordan man skaper inkluderende miljøer, der meningsmangfoldet bevares. Vi støtter også professorer som utsettes for heksejakt og som står opp mot politisering av akademia. Vi har om lag 2000 medlemmer nå, og de kommer både fra høyre og venstre. Mange ser hvor destruktiv polariseringen har blitt. Demokrater og republikanere har ikke hatet hverandre så sterkt siden borgerkrigen.

FK: The Righteous Mind har undertittelen Why Good People Are Divided by Politics and Religion og ble av mange lest som et forsoningsskrift for både konservative og progressive. Gjennom et moralpsykologisk prisme viste du hvordan begge leirene hadde sympatiske, men divergerende moralske kompass. Siden utgivelsen i 2012 har amerikansk politikk og samfunnsliv trolig blitt enda mer polarisert, som du har nevnt. De steileste frontene nå er kanskje mellom globalister og nasjonalister, som til en viss grad overlapper med demokrater og republikanere. Vil du nå forsvare nasjonalistene med samme iver som du tidligere forsvarte konservative?

JH: Jeg mener det republikanske partiet har gått fullstendig av hengslene, men ja, nasjonalisme og patriotisme misforstås ofte av venstresiden. For det første trenger nasjonalisme overhodet ikke å være ensbetydende med rasisme, særlig ikke i et multietnisk land som USA. Ideen om at man må skape en felles identitet innenfor rammene av nasjonalstaten er heller ikke irrasjonell, særlig ikke i et stort land som USA, der det ikke er mye som binder oss sammen i utgangspunktet. Vi trenger en felles identitet.

FK: Men når du ser rødcapsene som gauler «USA! USA! USA!» på Trump-rallies, så tenker du vel ikke at det er tanken på en felles identitet og statsvitenskapelige samfunnskontrakter som nører opp under euforien?

JH: Trumps valgseier i 2016 har hovedsakelig blitt forklart på to måter. Du har left behind-teorien, altså at globaliseringen har beriket elitene, men ikke kommet det brede lag av folket til gode. Den andre teorien er at autoritære tankesett har fått sin gjenkomst. Begge disse teoriene stemmer, men de er også sammenvevd. Det er ikke bare høyresiden som har forandret seg, venstresiden har også forandret seg. Fra å ha som sin uttalte målsetning å tjene folket, har den gått over til å ha som mål å tjene alle folk alle steder. Globalistenes budskap har gitt nasjonalistene en følelse av at de mister landet sitt, og følgelig har autoritære tankesett blitt aktivert. Globalistenes John Lennon-ode om at det ikke bør finnes landegrenser og nasjonalstater er heller ikke særlig samfunnsoppbyggelig. Demokrati fungerer beviselig best på lokalt nivå. Dess lenger unna beslutningene tas – dess mindre tillit. En global regjering vil sannsynligvis være svært korrupt og ikke noe vi bør etterstrebe, tror jeg.

FK: Det virker som du mener nasjonalistene har det mest realistiske verdenssynet?

JH: Ja. Mennesker trives best i oversiktlige flokker og har en naturlig hang til å tenke oss og dem. Så inntil menneskeheten angripes av gigantiske bisvermer eller robotarmadaer, tror jeg multietnisk nasjonalisme er den mest realistiske fellesidentiteten vi kan håpe på. Hvis vi gaper over for mye, risikerer vi å få mer fragmenterte samfunn enn nødvendig.

FK: Samtidig er nasjonalstater en relativt ny oppfinnelse. Det er ikke lenge siden nasjonalisme var urealistisk. Hvis du hadde snakket med en innbygger i et forblåst norsk fiskevær for noen hundre år siden, så tviler jeg på at lojalitetsbåndene hans ville strukket seg lenger enn robåtens rekkevidde. Likevel fikk den nasjonale fortellingen fotfeste, og folk har ofret livene sine for landsmenn de ikke kjenner. Hvorfor er det urealistisk å tro at globalisme er next level? Nå har vi jo også den globale oppvarmingen. Det er kanskje ikke oss mot dem, men i hvert fall oss mot det.

JH: Global oppvarming kan skape global samhørighet, selv om temperaturforandringen vil slå ulikt ut for ulike land. Russland vil muligens tjene på den globale oppvarmingen på kort sikt. Globalistene må uansett innse at nasjonene har særegne utfordringer, som krever nasjonale løsninger og følgelig oppslutning om nasjonalstaten. Folk er sjenerøse og betaler sin skatt med glede hvis de føler de er del av et kollektivt vi. Vi må utnytte vår iboende tilbøyelighet til gruppetenkning både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg en verden uten FN.

FK: Så det er både–og snarere enn enten–eller?

JH: Ja, vi trenger både nasjonalisme og global-isme, slik vi også trenger at nasjonalister og globalister samarbeider. Det er derfor den politiske polariseringen er så usunn. Den amerikanske kongressen har gått fullstendig i vranglås, og de to sidene tillegger hverandre verst tenkelige motiver ved hver eneste korsvei. Klimapolitikken er et godt eksempel. Tidligere var ikke dette et partipolitisk stridstema, men så begynte høyresiden å motsette seg alle lovforslag, hovedsakelig fordi mistilliten mellom fløyene økte, og fordi venstresiden var mer aktiv med å framlegge lovforslag. Slik ble avsenderen viktigere enn budskapet. Denne folkesykdommen er ikke bærekraftig.

FK: The Heterodox Academy har utpekt John Stuart Mill til en slags ideologisk ledestjerne, som skal lede akademikere ut av det ideologiske mørket. Hvilken vaksine tror du han ville anbefalt om han besøkte et amerikansk universitet i 2018?

JH: John Stuart Mill var en mann som fortrinnsvis stilte diagnoser. Hvis han hadde besøkt et moderne amerikansk universitet, så håper jeg han hadde funnet et seminarrom med sterk meningsbrytning, men om han hadde forvillet seg ut til den samfunnsvitenskapelige eller humanistiske fløyen, tror jeg han raskt ville bli skuffet over debattklimaet.

FK: I On Liberty skriver Mill at ytringsfriheten slutter der volden starter. I fjor saboterte en studentgruppe ved universitetet i Claremont forelesningen til den konservative kommentatoren Heather Mac Donald på Claremont. Studentene argumenterte for at synspunktene hennes var så skadelige at de måtte klassifiseres som vold, og forbys. Hva tror du Mills ville sagt om et slikt forsøk på å utvide voldsbegrepet?

JH: Han ville nok vært veldig årvåken overfor sånne retoriske tjuvtriks. Mill uroet seg også sterkt for majoritetens tyranni og hvordan sosialt press kunne kue ytringsfriheten. Meningsortodoksien ville nok vært hans aller største bekymring.

FK: Som journalist har jeg de siste årene engstet meg for den fallende tilliten til pressen. Mange klandrer Trumps utrettelige blodtokt mot mainstreammediene og hvordan internett skaper ekkokamre, men jeg mener det også er betimelig med en selvransakelse. Meningsortodoksien blant journalister er veldokumentert, og jeg synes ofte jeg kan se hva journalistene tenker om intervjuobjektene ut fra hvordan de gjengis. Så er spørsmålet hva man kan gjøre. Jeg tror mer transparens kunne virket selvdisiplinerende. I dette tilfellet skal jeg både redigere og oversette svarene dine. Det gir meg anledning til å framstille deg både fordelaktig og ufordelaktig. Synes du jeg bør legge ved et notat på slutten, der jeg plasserer meg selv politisk og hva jeg synes om emnene vi har snakket om?

JH: Jeg har tro på systemer. Det kan hende at slike tilkjennegivelser vil styrke yrkesprofesjonaliteten og tilliten til pressen, men jeg vet ikke. Jeg må nok se det i praksis.

BIAS WARNING!

Fredrik Kalstveit har vært en troløs velger siden han fikk stemmerett i 2003, men de fleste stemmene hans har gått til venstrepartier. Ifølge testresultatene på yourmorals.org – en nettside utviklet av Jonathan Haidt, der man kan hurtigteste sin moralske karakter – har Kalstveit en libertariansk personlighetsprofil. Han er ikke like overbevist over alle årsaksteoriene Haidt presenterer i The Coddling of the American Mind, men deler bekymringen for akademisk ytringsfrihet og barneoppdragelse.

(Denne saken sto på trykk i Samtidens oktobernummer i 2018.)