Denne saken sto på trykk i Bergens tidene.

Kjøretur til nattens ende 

 Bergensmusikeren Holy Boy måtte til en by full av fiksjoner for å finne sitt musikalske jeg. 

– Jeg vet ikke om jeg tror på døden, sier Helene Alexandra Jæger (33), også kjent under artistnavnet Holy Boy.

Hun manøvrerer en kabriolet oppover Laurel Canyon i Los Angeles. Den skogkledde dalen, som blant lokale bare kalles The Canyon, er blant de mest mytologiserte landområdene i rockehistorien. Frank Zappa kjøpte seg en bungalow her på 60-tallet. Like etter innlosjerte Joni Mitchell og Neil Young seg i hvert sitt hippiekrypinn. I nabolaget var også medlemmene i The Mamas and The Papas og The Byrds.

Det er sen ettermiddag og flamingorosa skyer driver avgårde over trekronene. Et trippeltut ljomer fra bilen foran oss. Trafikken har på sedvanlig Los Angeles-vis korket seg. 

Vi snegler oss forbi Laurel Canyon Country Store, der fyringsved annonseres med frasen Come on baby light my fire. Bortenfor landhandelen ligger det okergule huset der Jim Morrison bodde da han spilte inn Waiting for the Sun.

– Jeg leste en artikkel for noen år siden, der det sto at døden var teoretisk umulig. For at livet skal ta slutt, så må det jo opphøre, men ingen ting opphører, det skifter bare form, sier Jæger. – Kanskje Jim Morrison henger rundt her fortsatt, det kan ofte føles slik. 

Tidligere liv

Forholdet mellom død og liv er også et tilbakevendende tema i Holy Boys sangtekster. I en alder av 33 føler hun også at hun har rukket å leve flere liv. 

I et tidligere liv bodde hun i Bergen og jobbet som journalist. Senere studerte hun historie på universitetet og brukte fritiden på å meditere. Så bestemte hun seg for å satse på musikken og et nytt liv åpnet seg. 

Langs veien ramlet hun også inn i K-popens verden. For fem år siden, like etter hun hadde lastet opp noen låter på internett, ble hun nemlig kontaktet av Claire Alliot, den tidligere manageren til The Libertines og Charlie XCX. Alliot sa hun likte Jægers musikk og at hun ville utvikle henne ut som låtskriver. Jæger ble signert på prøvetid og sendt på låtskrivertreff i England. 

– Det var en merkelig opplevelse. Vi var 30 låtskrivere som ble stuet inn på et bittelite rom. Vi satt der 8 til 12 timer om dagen og komponerte låter. En dag ble vi bedt om å skrive en julesang for et K-pop-band. Arbeidsprosessen var samlebåndspreget, men jeg var villig til å prøve det. Mange bra Motown-låter ble laget på lignende måter. 

Hun fant likevel rask ut at produksjonsmåten ikke passet henne og gikk snart tilbake til å utvikle sitt eget alternative lydbilde under artistnavnet Holy Boy - en type musikk hun sier det ikke er lett å sette i bås, men som kanskje kan klassifiseres som "tropisk-gotisk orgelrock". Eller, eventuelt: "trippy, til tider hypnotisk, men også styggvakker, inspirert av neonnetter og beatpoeter". Det høres med andre ord ut litt som Los Angeles på 60-tallet. The Byrds og The Doors er også viktige inspirasjonskilder. 

Å flytte til Los Angeles var likevel ikke noen langvarig drøm. Los Angeles var bare noe som skjedde. Hun ble dratt dit. Litt etter litt. 

Ett år ble hun invitert til å spille på en festival i New York. Så til en festival i Toronto og South by Southwest-festivalen i Austin. Festivalopptredenene bidro til at hun fikk flere spillejobber i Los Angeles og da passet det godt at den britiske produsenten Dylan Long, som hun hadde jobbet med tidligere, bestemte seg for å flytte til filmbyen i 2017. 

Plutselig var hun heltidsmusiker Los Angeles og i spann med Long har hun nå laget et album som kommer ut på nyåret. I november ble Jæger, altså Holy Boy, også nominert til Hollywood Music in Media Awards for låten Elegy, som hun ga ut i 2018. 

Mulholland Drive 

Vi ruller inn på Mulholland Drive, kjent fra David Lynch noirklassikeren med samme navn. Veien svinger og slynger seg forbi murvillaer med høye gjerder. Det er mørkt og billyktene lyser opp sporadiske biter av ekstravaganse. I et blaff kan man se en marmorstatue som imiterer et reptildyr. Litt etter en unggutt i kjeledress, som står ved bredden av badebasseng og fisker etter palmeblader med en hov. 

I Mulholland Drive-filmen entrer hovedkarakteren en slags drømmetilstand når hun kommer til Los Angeles. Hun er i stand til å skille det virkelige fra det uvirkelige. I drømmelivet finner hun den store kjærligheten og gjør karriere som skuespiller. I virkeligheten går det meste rett vest.

– Jeg tror mange opplever at skillet mellom virkelighet og drøm er flytende i Los Angeles, akkurat som skillet mellom liv og død. Det er nok på grunn filmindustrien, men ikke bare. Det er også noe uvirkelig over selve byen, sier Jæger mens vi suser gjennom en ny sving og nylig avdøde Scott Walker crooner over bilsteroen. 

Hun lener seg til siden, skrur ned lyden med pekefingeren og tommelen, begge svartlakkerte på negltuppen.

– Kjenner du til Vampire Weekend, det der New York-bandet? De sa at de følte de hadde kommet til etterlivet da de flyttet til Los Angeles. Jeg kjenner meg igjen i det. Ting har ikke noen naturlig start eller slutt her. Man kjører rundt i dette tåkelandskapet av palmetrær og det er sommer året rundt. 

Jæger peker ut huset der hun tror at David Lynch bor. Litt senere huset der hun har hørt at han jobber. Gjennom bladverket kan man skimte en glassflate østvendt mot West Hollywood. 

Hun sier at Lynch har vært viktig for henne. Nylig så hun foredragserien hans som ligger ute på internett og hun har også lest boken hans Catching The Big Fish.

– Han snakker mye om at man ikke må tenke for logisk når man jobber kreativt. At man må lytte til intuisjonen. Når jeg skriver sanger er jeg veldig på vakt for både det som skjer rundt meg og inni meg.

Ofte skjer skrivingen på natten. Hun sier det gir henne en spesiell følelse å sitte oppe når bare dyrene er våkne. En ugle pleier å komme flyvende og sette seg på altanen utenfor rommet hennes. Sammen med fjærkreet som ser ut som "en uinteressert katt med vinger" har hun skrevet sanger om solformørkelser og måneformørkelser, planeter og mennesker. Noen ganger tar hun også med seg skriveblokka og kjører rundt i Los Angeles-åsene, sånn som nå. Det gir henne følelsen av at hun kjører inn og ut av fiksjoner, inn og ut av virkeligheten. 

– På en måte er virkeligheten en drøm. Vi lever alle i en versjon av virkeligheten, men jeg aksepter også en slags objektiv virkelighet, altså. Det er ikke sånn at jeg tenker at det som skjer her og nå ikke skjer på ekte. At det bare er en fiksjon at jeg kjører denne bilen, for eksempel. 

Hun holder et fast grep om rattet, som for å stadfeste at hun ikke har tenkt til å gjøre noen utfall til siden. 

– Men jeg jobber aktivt for å gjøre virkeligheten min så rik som mulig. Jeg tror vi går glipp av mye interessant informasjon om vi lukker oss for alt som ikke er sanselig. Sansene våre fanger ikke opp alt. Det finnes farger som dyrene ser som vi ikke ser, som for eksempel ultrafiolett. 

Sjelegransking

Bokstavene i vinduet på Sunset Boulevard er neonrøde. En av de første tingene Jæger merket seg da hun flyttet til Los Angeles var alle synsksjappene og hun har foreslått at kjøreturen skal ende her, da hun gjerne vil snakke med en såkalt klarsynt om rockespøkelsene i Los Angeles. 

– Det er gøy å teste ut nye ting når man bor et nytt sted, sier hun og kveler motoren og en Frank Ocean-falsett. 

Bak det opplyste glassvinduet står en hvit skinnsjeselong. Like bortenfor, på glassbordet med havfruesokkel, ligger en tarotkortstokk som venter på å bli stokket. Mens Jæger betaler for parkering ringer undertegnede nummeret på døra. Stemmen i andre enden sier at hun kun gjør håndlesninger på denne tiden av døgnet og at det koster 100 dollar per håndflate. Jeg sier at det blir i drøyeste laget. Hun sier at hun kjenner sterke energier fra meg. Jeg sier at håndlesningen ikke er for meg. Den klarsynte sier at hun kjenner enda sterkere energier fra en person innenfor min mentale radius.

Jæger og jeg blir enig om å heller gå til en spåkone i Studio City dagen etter. Senere samme kveld sender Jæger en tekstmelding, der hun skriver at hun ikke vil fremstå som lettlurt og understreker at det ikke er sånn at hun går til spåkoner hele tiden. Faktisk har hun bare vært i en spåkone en gang før. Jeg sier at det skal komme tydelig frem i artikkelen at dette ikker noe hun gjør ofte og det blir natt og dag igjen. 

Palmene vugger på Ventura Boulevard og det viser seg raskt å ikke være så lett å være flue på veggen med kamera på slep. Spåkonen Jæger har time hos sier at det betyr ulykke om det blir tatt bilder under seansen. I den andre spåkonesalongen, som beleilig nok ligger like bortenfor, sier betjeningen "bli med utenfor" så snart han ser kameraet. Han ser ut som en av scientologikirkens portvoktere idet han inntar en bredbeint positur på fortauet. Hendene som hviler mot hoftene er rynkete, ansiktshuden stram som på en nykjevlet pizzadeig. Det er ikke lett å si om det er situasjonen eller den plastiske kirurgien som får han til å se illsint og vettskremt ut på samme tid. Han spør hvorfor jeg har tatt med kamera. Spytter så ut et nytt spørsmål før han får svar på det første. 

Jeg går noen minutter senere inn igjen i bokhandelen for å fortelle Jæger at det ikke blir noentarotkortlesning, men så skjer to ting som sakset ut fra en David Lynch-produksjon. Først skifter musikken fra en unnselig mongolsk strupesang til kjenningmelodien til kultserien Twin Peaks, Jægers favorittserie. Så stiger en spåkone ut fra skyggene. Hun sier at hun ikke bryr seg om kameraet og at hun gjerne gjør en tarotkortlesning på Jæger. 

Ypperstepresterinne

Det lukter røkelse inne på bakværelset og persiske tepper henger på veggene. Museflettene til spåkona dingler rundt mens hun stokker kortene. På det første som lander på bordet sitter sitter en kvinne i en gullstol. Hun har himmelblå kappe og en helgenkrone.

– Ypperstepresterinne, sier spåkonen og banker pekerfingeren mot kortet. – Du er månen i menneskers liv. 

Hun sier at Jæger må lære seg å håndtere energien sin. At Jæger har en stemme som gir folk et språk til å nøste opp i kvalene sine. Hun sier at Jæger må rendyrke stemmen. Så stopper spåkonen. Hun famler litt etter ordene og stryker fingrene over et kort, der to tiggere sitter utenfor et kirkevindu. 

– Noen kommer til å trygle deg og forsøke å ta helligdommen fra deg. De vil love deg penger og berømmelse, men du må stole på din egen kraft. Du er ikke solen, du er månen. Du er 100 % øverstepresterinne. Ikke glem det! 

Jæger lener seg fram og sier "oh interesting" hyppigere etterhvert som minuttene går. Spåkonen snakker om hvordan månen kretser rundt sola. Hun sier at månen bare viser seg for menneskene stykkevis og sporadisk. Så former spåkonen en imaginær kikkert med hendene, som om hun ser inn i en fjern framtid. 

– Du kommer til å bli en global artist, men veien er viktigere for deg enn målet. 

– Nettopp, sier Jæger. – Jeg vil lage musikk som betyr noe for meg. Jeg er ikke ute etter femten minutters berømmelse. 

Alarmklokken ringer. De femten tilmålte minuttene er over. Liv og død blir det ikke noe snakk om. I 

Utenfor er det vinter og 25 grader varmt.