Hele verden i sin hånd

I over tjue år har Loddefjord-kunstneren Jan Henning Larsen arbeidet  i kunstverdens skyggedal. Nå har endelig folk fått øynene opp for bildene hans. 

– Verdensbildet mitt er i konstant forandring, sier Jan Henning Larsen og klæsjer en klatt rosa maling i pannen på en mann med hockeysveis. 

Verdensbildet han refererer til er et fysisk bilde som han har arbeidet på i ti år. Det 2 x 4 meter store tripptykkmaleriet pryder den ene langveggen av verkstedet på Askøy, der trykksaker står i stabler langs kortveggen og vikingsagaer fyller bokhyllene. 

Midt på gulvet står også en 400 kg tung trykkpresse som de siste tiårene har vært episenteret i Loddefjordkunstnerens produksjon.

Barn av Gutenberg

Helt siden han ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i 1994 har han risset og skåret i treplater. Sagd dem opp. Fargelagt bitene og svertet dem mot trykkpapir. Sveivet og sveivet på pressehjulet.

Ifølge Larsen er både pressen og arbeidsmetodene i Gutenbergs ånd, men det er lite ved ved selve åndsverket, som gir assosiasjoner til mannen som spredt bibelen til folket. 

Riktignok er det nok av religiøse referanser også i Larsen bilder, men der er mildt sagt uærbødige bibeltolkninger, der Jesus og disiplene gjengis som ølsippende dagdrivere og motorsykkelgjenger. En lettkledd Moses figurerer også i bildene, men ser mer ut som en rømling fra en institiusjon enn en betrodd stammeleder. 

Larsen kaller karakterene sine for "drabantbytryner". Eller "slaurpakk", som han insisterer på at er en hedersbetegnelse. 

– De står alltid utenfor et eller annet. Jeg identifiserer meg med det. 

Sofaliv

Til tross flere arbeidsstipender og utstillinger, så har ikke karrieren blitt så økonomisk innbringende som han hadde håpet

– Det året jeg fylte 50, var jeg utrolig bedrøvet over at jeg fortsatt ikke hadde slått gjennom. Hver morgen, etter at jeg hadde levert barna på skolen, gikk jeg bare og la meg på sofaen der borte, sier 53-åringen og peker på en sovesofa i hjørnet. – Jeg sov bort ett helt år. Det eneste jeg gjorde var å male logoen til Grateful Dead på Verdensbildet. 

Han napper seg i de skrinne hårtustene på hodet.

– Men det skjer noe nå. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er noe på gang. 

Kunstverden

Det som skjer i nær framtid er at han skal stille ut arbeidene sine på Kunstgaragen i Bergen. I nær fortid stilte han ut arbeidene sine på Briskeby i Oslo. I mellomtiden har han også ervervet seg tusenvis av nye følgere på Instagram. 

Daglig leder i selskapet Fast Forward Management og tidligere Baba Nation-musiker Jan Erik de Lange Gullaksen, vil dessuten hjelpe barndomsvennen med promoteringsarbeid fremover.

– Bildene til Jan Henning glor deg rett i ansiktet, sier de Lange Gullaksen. – De er veldig utrykksfulle, kanskje kan det blir for kraftig kost for enkelte, men på Galleri Briskeby var folk begeistret. 

Ifølge de Lange Gullaksen var det flere kunstkjennere der som sammenliget Larsen med Munch og Pushwagner. 

– Det synes jeg gir mening, selv om jeg selv ikke er noen kunstkjenner. Jeg digger uansett at folk drar sammenligningen. 

– Vi får se hvem bergenserne sammenligner meg med, sier kunstneren selv og slamrer igjen verksteddøra.

Lunter ned trappa og hopper inn i bilen. 

Fjordkloden

– Folk sier Bergen er spesielt, det synes ikke jeg, men Loddefjord er spesielt, sier Larsen. 

Han har sust over Askøybrua og svingt inn på Lyderhornveien.

– Det var jo ikke et sted før på 60-tallet. Det er ikke rotfestet i gamle tradisjoner og søker fortsatt etter sin identitet. Loddefjord tar inn hele verden og spytter den ut igjen. Vi har jo til og med utviklet et eget språk. Ka en jokloril?

Han gauler ut noen flere uforståelige fraser og ratter til høyre ved Vestkanten senter.

– Du vet, loddefjordslauren trengte et eget kodespråk.

Hvis du spør Larsen hva en slaur er, så får du et annet svar enn om du hadde tastet inn de fem bokstavene på ordnett.no. En slaur i det larsenske vokabular er en slags livskunstner som lever i nuet og aldri gjør seg selv noe bedre enn han er. Og ja, det er som regel en han. Dessverre eller heldigvis.

En formativ opplevelse

– Der startet det, sier Larsen og vifter med tommelen.

Han har kjørt seg fast inni blokkbebygelsen. Foran ham på gangveien trekker en krokbøyd dame en trillebag etter seg

– Det var noen gutter som skulle banke meg der borte da jeg var ti eller elleve. De tømte ut alt som var i ranselen min, men da bøkene fløt rundt på asfalten, så oppdaget de tegningene mine. De syntes de var så kule at de glemte å banke meg. Jeg tror det var da jeg skjønte at jeg hadde talent.

Til tross for tegneinteressen, var ikke Larsen noen typisk innegutt. Han viser frem taggeveggen ved Storavatnet, der han reiste sitt første dødninghode som femtenåring, samt huset der ungdomskjæresten bodde. 

Alle veiene i Loddefjord leder imidlertid tilbake til senteret, som Larsen kaller "Loddefjords hjerte".

– Det var der ting skjedde på 80-tallet. Det var der du fikk opplysninger og eldre gutter til å kjøpe øl for deg, sier han. 

Dragrace

Larsens mor var senterleder på det som dengang het Loddefjord Torg. 

– Jeg husker hun hadde ansvar for Røde Kors-automatene. Etterhvert ble folk alt for gode til å knipse på den klinka og tømte automatene for penger. 

Noen av sentergjengerne "hacket" angivelig også maskinene med hyssingtråder og andre hobbyredskaper. 

– Til slutt måtte min mor skru opp maskinene og gjøre noen endringer. Da ble det plutselig nesten umulig å vinne.  

Med drømmene øyne minnes Larsen også at alle røyket inne på senteret. På parkeringsplassen i underetasjen var det ofte dragrace på lørdagene.

– Det kom bikere helt fra Fyllingsdalen og Åsane. Mange av de hadde sånne Suzuki gsx`er. De ga bånn gass og så var det om å gjøre å stanse nærmest mulig murveggen. 

Slauregjeting

– La meg vise noen av de drabantbytrynene jeg preiker om. 

Larsen har parket utenfor Esso ved det som nå er Vestkanten senter og klyver over autovernet ned mot Bjørndalspollen

Gangtunellen mellom senteret og fjordarmen er murt igjen.

– Senterledelsen var vel lei at folk tok med seg øl fra senteret og gikk ned hit, sier Larsen. – Vi får se om det er noen trofaste slitere  igjen her nede. 

Det er folketomt på andre siden av veien, men en enslig mann med rosa allværsjakke står mellom en parkbenk og et søppelspann. Han skifter vekten fra det ene beinet til det andre. 

– Ikke vift med kamera. Politi og presse er lite populært her ute, sier Larsen og får brått en slags haltende gangsterswag etterhvert som han nærmer seg mannen. 

Det er noen år mellom de to, men de triangulerer seg raskt fram til felles kjente. 

Praten går raskt om lokale  "klenodieplasser". Mannen nevner det okkuperte huset, "Uterestauranten", som til slutt fikk kjenne tyngden av Olav Thons dampveivalser. Larsen forteller om matbutikken Fokus, som alle kalte "Fokkeren". Og begge husker de godt baksiden av torget, som introduserte flere generasjoner for rusens hemmeligheter.

– Det var gode tider og gode folk, men alt for mange av dem er døde, sier Larsen. 

Mannen har dratt ned glideren på allværsjakka og tar seg ikke lenger bryet å skjule tuborgen på innerlomma.

– Og enda flere av dem endte opp på psykriatriske, sier han. 

5071

– Jeg elsker den slaurementaliteten der, sier Larsen etterpå, inne på Vestkanten senter. 

Han står ved glassvinduet og peker ned på mannen, som nå bare er en liten rosa prikk ved den kalde og blå fjordarmen.

– Ekte slaur, så ekte som du får dem, sier han. 

– Men kan ikke den slaurementaliteten du framelsker også bli en en sauementalitet? Dere endte med å snakke om alle som hadde endt opp på gravlunden.  

– Jeg liker ikke nødvendigvis at  han sto der og drakk. Jeg liker måten han preiket på. Han gjorde seg ikke til. La du ikke merke til det? Han sto der rakrygget, som den slauren han var. 

Til høyre på veggen er en bildecollage fra Loddefjordfestivalen i 2009. Larsen var festivalkunstner og laget en Hollywood-inspirert skulptur av stedets gamle postkode, 5071, som  ble reist på Lyderhorns vestside, blant lokaljente kalt Steinalderen.

– Det er gøy å se at de unge, som ikke engang var født da 5071 sluttet å være postnummer for hele Loddefjord, hedret tallene. Patriotismen her ute er fabelaktig.

Selv har han  inititialene til gamle Loddefjord Torg tatovert på overarmen. 

– Slaurene gir noe tilbake til Loddefjord. Streitingene bare stikker og vil ikke si at de er herfra.

Han går ut igjen i bilen. Mannen med allværsjakka har kommet seg over veien og banker på ruta. De betror hverandre flere gamle røverhistorier. 

– Men ja, det vel på tide å komme seg videre, sier Larsen til slutt.

Ut av skyggenes dal

Riksveien glinser tomt i formiddagssola og inne i sentrum venter en gallerisjef på Larsen.

– Verden er tilfeldig og kunstverden er enda mer tilfeldig, sier han. – Jeg tror det er flaks at folk får øynene opp for tingene mine nå. Og tror det er uflaks at det ikke har skjedd tidligere. 

Han gir også ordblindheten sin en del av skylden for at suksessen har latt vente på seg. 

– Du bør helst være litt byråkratisk i dagens kunstverden. Du bør være flink til å skrive søknader. Det er ikke jeg. Men nå begynner jeg heldigvis å få litt folk rundt meg som kan hjelpe meg med den biten. 

Etter han kom seg på instagram, har han fått mange hyggelige tilbakemeldinger, men det er ikke den type tilbakemeldinger han verdsetter høyest. 

– Jeg stoler ikke på preik. Jeg stoler på penger. Penger sier at de er verdt 100 kroner eller 1000 kroner og de juger aldri. Preik kan være helt verdiløst når det kommer til stykket. 

Han nynner på Rage Against The Machine. Fuck ya, I wont do what ya told..

– Jeg har forresten lyst på 20 millioner. Hvis jeg får det en eller annen gang i livet, så skal jeg sløse helt vilt. 

Et lass med kunst 

Når motoren kveles utenfor Kunstagaragen, vekkes et minne til live. 

– Hellane, vet du hvordan jeg introduserte meg for de damene som driver Kunstgarasjeen? Jeg hadde noen bilder jeg ville bli kvitt for noen år siden, så jeg slang dem på en tilhenger og kjørte det bort hit og spurte dem om de hadde lyst til å si se på kunsten min.  

Han gnir vekk rødmen i fjeset. 

– De sa ja, høflige som de var, men i stedet for å gi dem en laminert portefolie med arbeidene mine, så dumpet jeg hele haugen med bilder innenfor døra. Jeg ville jo bare bli kvitt mest mulig fortest mulig. 

Noens skrot, var heldigvis andres skatt.

– De likte greiene og plutselig var jeg medlem.

Du verden 

Larsen napper ut to treskulpturer fra baggasjerommet og kakker dem mot hverandre. Holder dem opp foran gallerisjef Heidi Jaeger så snart han er innenfor dørene. 

– Jan Henning treffer tiden nå, sier Jaeger. – Pop art er i vinden, men Jan Hennings kunst har en tilleggsdimensjon ved at han kombinerer moderne motiver med eldgamle arbeidsteknikker. Og så er det noe med fargebruken hans, som er veldig, veldig spesielt. 

Jaeger mener også det er egenartet fandenivoldskhet ved både Larsens vesen og virke. 

– Kunsten er som ham. Det er mye på en gang. Men selv om kunsten er umiddelbar, så er det nok av ting å dvele ved i den. 

Selv har hun flere ganger tilbakt lang tid foran bildene til Larsen.

– Du blir ikke bare observert av bildene, men også slukt av dem. Og jeg føler meg  alltid bedre etterpå. Du finner noe både å le og gråte av i bildene til Jan Henning.

Jaeger synes også det er gøy å se at han også har startet å lage treskulpturer. 

– Nå gjør han akkurat det han vil. Og han gjør det bra. 

På utstillingen på Kunstgarasjen vil han kombinere nye og gamle arbeider. Opp på veggen kommer imidertid ikke Verdensbildet. 

– Nei, verdensbildet mitt er ikke til salgs. 

Han stopper opp og begynner å protestere på sitt eget utsagn.

– Jovisst er det til salgs, hva er det jeg snakker om? Jeg prøvde jo å selge det til en ungdomsskole for noen år siden. 

Skolesjefen på Askøy satte dengang foten ned. Det var kanskje for mye religon og terror, ifølge Larsen. 

– Jeg vil gjerne gi verdensbildet mitt videre, faktisk. Da kan jeg selv starte med blanke ark. Det er aldri for seint å skape seg et nytt verdensbilde.

(Denne saken sto på trykk i Bergens tidene i mars 2019.)