Denne saken sto på trykk i Minerva.

På innsiden av mangfoldstrening

Mangfoldstrening virker ikke og skjerper gruppemotsetninger. Likevel hopper norske bedrifter på trenden fra USA. 

– Jeg vil gjerne bli litt mindre hvit, sier Robin DiAngelo 17 minutter ut i det zoom-overførte webinaret Seeing The Racial Water. 

Bikkja hennes bjeffer i bakgrunnen og hun tvinner en lokk bak øret, der hun sitter i annekset av villaen i Seattle, eller Duwamish-folkets land, som DiAngelo kaller hjembyen for å minne tilhørerne om fortidens urett. 

 – Hva mener jeg når jeg sier at jeg vil bli litt mindre hvit? Jo, jeg mener at jeg vil bli mindre undertrykkende. Jeg vil bli mindre ignorant og arrogant. Jeg vil bli mindre skadelig, sier hun videre til de 300 webinardeltagerne. 

DiAngelos er kvinnen bak White Fragility, som har ligget 133 uker på New York Times bestselgerliste og var den åttende mest solgte boka på Amazon i 2020. Boktittelen henspiller på at hvite folk i DiAngelos øyne alt for ofte går i forsvarsposisjon når de blir beskyldt for å være rasister. Selv mener hun at rasisme er i lufta, i vannet, ja tilsynelatende i hver eneste partikkel av kroppene til USAs drøyt 200 millioner bleikfiser. Alle folk med kaukasisk blod er kort sagt rasister by default og lindring mellom folkegrupper er kun mulig om hvite tar et oppgjør med sin indre rasist. Hvilket de, beleilig nok, kan gjøre ved å melde seg på kurset for 100 dollar og oppover, som riktignok bare er et lite steg på pilegrimsferden mot social justice, skal vi tro DiAngelo og hennes våpendragere. 

I spann med forfattere som Ibram X. Kendi og Ta Nehisi Coates er DiAngelo en del av en bølge antirasister, som forfekter at idealet om fargeblindhet må skrotes til fordel for rasebevissthet. Svarte og hvite amerikanere har ifølge trekløveret en så ulik forhistorie at forskjellsbehandling er nødvendig om man vil oppnå  likebehandling. Ifølge DiAngelo må hvite bære tidligere generasjoners synder på sine skuldre og trekke seg tilbake fra visse samtaler og sosiale arenaer. I et essay på Medium foreslår DiAngelo at hvite ikke bør snakke til BIPOC (Black, Indigenous, People of Color)  på samme måte som de snakker til andre hvite:  

I am coaching a small group of white employees on how racism manifests in their workplace. One member of the group, Karen, is upset about a request from Joan, her only colleague of color, to stop talking over her. Karen doesn’t understand what talking over Joan has to do with race; she is an extrovert and tends to talk over everyone. I try to explain how the impact is different when we interrupt across race because we bring our histories with us.

Den afroamerikanske lingvisten og Columbia-professor John McWorther er en av flere som har kritisert DiAngelos rasebevisstte tilnærming. Han skriver i et essay i Atlantic i 2020 at hun også  er nedlatende overfor svarte og han reagerer særlig på DiAngelos fremstilling av svarte som en  monolittisk offergrupe, der alle tilsynelatende alltid føler det samme og uvegerlig hjemsøkes av fortidens spøkelser. Kritikken har imidlertid ikke stukket  kjepper i hjulene for hverken boksalget eller foredragssuksessen. 184 demokratiske kongressmedlemmer deltok sommeren 2020 på et av DiAngelos videooverførte foredrag og hun har holdt webinaret Seeing The Racial Water for de ansatte hos Google, Facebook og Gates Foundation. Ifølge agenten hennes må Facebook & co  punge ut mellom 5000 dollar og 100 000 dollar for tjenestene. 

At det er gode penger i bedriftsrettet mangfoldsarbeid er ikke en ny utvikling. Tilbake i 2003 omsatte den såkalte D.E.I-sektoren, som også arbeider for å bryte ned stereotypier mot kvinner og seksuelle minoriteter, for omlag 8 milliarder dollar, ifølge en forskningsartikkel ført i pennen av blant andre MIT-professor Thomas A. Kochan. Samme mann skriver i en e-post at det er så godt som umulig å estimere industriens omfang i dag, blant annet fordi mye av mangfoldstreningen utføres av heltidsansatte med mangfold som spesialfelt. Det man imidlertid vet er at industrien er i stor vekst. En undersøkelse fra 2019 viste at flesteparten av  USAs 500 største børsnoterte selskaper hadde trappet opp ansettelsene av mangfoldsspesialister kraftig mellom 2016 og 2019. Jobbsiden Indeed rapporterte også i mars i år at jobbutlysninger som inkluderte "diversity, inclusion and belonging" har økt med 123 prosent  siden George Floyd tok sitt siste åndedrag. 

Også i Norge har store aktører kastet seg på trenden fra USA. Equinors pressetalsperson Erik Haaland informerer om at de nå tar grep for å gjøre arbeidsmiljøet mer inkluderende og mangfoldig:

– Blant tiltak som gjennomføres er kursing i det som på godt norsk heter «mitigating unconscious bias», hvor en trenes i å forstå og unngå de fordommer og forutinntatte tanker som vi alle har, skriver han i en epost. 

Også Posten-Norge tar grep: 

– I år har vi planer om å gjennomføre opplæring i diskriminering, mangfold, inkludering og ubevisste tankemønstre/fordommer til ulike målgrupper, skriver pressesjef Kenneth Tjønndal Pettersen.

Og private aktører, som Storebrand, vil ikke være noe dårligere: 

– Vi ser mangfoldsarbeid som helt essensielt for å skape en sterk innovasjons- og endringskultur, og inkluderende ledelse er nøkkelen til å få det til i praksis. Derfor gjennomfører vi nå flere opplæringsopplegg for å heve kompetansen på dette området. Vi starter med kurs for ledere rett over påsken, og resten av medarbeiderne vil få et tilsvarende tilbud i løpet av 2021. Dette er nybrottsarbeid, men vi gleder oss til å sette i gang og har tydelige mål for dette området, skriver kommunikasjonsrådgiver Stian Falk. 

Hva nybrottsarbeidet innebærer gjenstår å se, men hvis kursene utformes etter samme mal som i USA, kan de ansatte vente seg en god porsjon ordrevisjonisme. På halvdagsseminaret til den nordamerikanske antirasismen kanskje viktigste premissleverandør og ledestjerne, Robin DiAngelo, får i hvert fall kursdeltagerne en grundig gjennomgang av hvordan ord som som rasisme og hvitt overdømme skal forstås. I likhet med andre med en fot innenfor kritisk raseteori mener DiAngelo at ordet rasisme må forstås i et maktperspektiv. 

– Svarte folk kan ikke være rasister, for de har ikke makt. For å være rasist, må du ha et system i ryggen som gjør det mulig for deg å sette ut rasismen din i praksis, sier huh. 

DiAngelos forståelse av rasisme er beslektet med det Ibram X. Kendi skriver i How To Be An Antiracist? Den tilbakevendende påstanden i boka hans er at alle  handlinger  som på et eller annet nivå fører til en skjevfordeling mellom grupper, er rasistiske, uavhengig av intensjon. Hvis en politiker eksempelvis prioriterer å bygge en vei mellom to byer der det bor ørlite flere hvite enn i landet forøvrig, så er han eller hun en rasist. 

Men DiAngelo gir seg ikke der. Litt senere under webinaret sier hun at den klassiske definisjonen av rasisme, som foreslår at det i innebærer at man tillegger folk egenskaper basert på en etnisk gruppetilhørighet, i seg selv er rasistisk. 

– Den definisjonen opprettholder et rasistisk system og renvasker hvitt overherredømme, sier hun og hiver ut en annen definisjon av hvitt overherredømme, som innebærer at man, bevisst eller ubevisst, hyller det hvite som et ideal. 

Hvordan skjer dette i praksis? Vel, DiAngelo viser snart frem en bildecollage av bryllup der både bruden, brudgommen og flesteparten  av gjestene er hvite. 

– Dette er rasisme, sier hun og oppfordrer seerne til å bli modigere, hvilket åpenbart innebærer at man skal slenge ut rasismeanklager som ukokte riskorn på kirketrappa. 

Hun legger også  fram et rammeverk for ydmykhet (kort oppsummert: hold kjeft og lytt til BIPOC!) og minner oss om hva white fragility, hvit sårbarhet, egentlig er:

– Det er at du stiller spørsmål ved temaene jeg tar opp her. 

Ingen stiller imidlertid spørsmål under webinaret til DiAngelo. Mikrofonenen til kursdeltagerne er mutet og hun snakker uavbrutt i fire timer. Helt på slutten åpner hun riktignok for spørsmål, men bare et par håndplukkede spørsmål besvares.  DiAngelo liker det slik. I likhet med den Ibram X. Kendi møter hun sjelden aldri kritikere til debatt.

Så hvilke resultater kan så DiAngelo og og de andre mangfoldscoachene skilte med? 

Definisjonen av suksess avhenger selvsagt av hvilke kriterier man legger til grunn, men nesten uansett hvordan man måler det, så ser mangfoldstrening ut til å ha vært en gigantisk flopp i USA de siste 20, 30 årene.

Ifølge et metastudie uført av sosiologen Alexia Kalev og Frank Dopp, bidrar  ikke mangfoldstrening til at stereotypier svekkes, snarere tvert imot, som de også skriver i et essay fra 2018: 

Field and laboratory studies find that asking people to suppress stereotypes tends to reinforce them — making them more cognitively accessible to people. Try not thinking about elephants. Diversity training typically encourages people to recognize and fight the stereotypes they hold, and this may simply be counterproductive. 

Mangfoldstrening skaper også mer segregerte arbeidsmiljø, da de ansatte vegrer seg for å interagere med folk som er annerledes dem selv, da de er redde  for å tråkke feil. Og på toppen av det hele, så er det  heller ingenting som tyder på mangfoldstrening øker mangfoldet. I boken Diversity Inc skriver Pamela Newkirk snarere at det fungere som en sovepute og også dette understøttes av nevnte Kalev, som etter å ha gått 830 mellomstore amerikanske bedrifter i sømmene, fant ut at de ansatte betydelig færre svarte og kvinner i toppstillinger etter å ha holdt mangfoldskurs. 

Så hvorfor fortsette da store bedrifter, amerikanske som norske, å leie inn mangfolds-coacher? 

Det optimistiske svaret er at mangfold er viktig og at det er noe man bør etterstrebe. Ikke bare fordi en bedriftskultur med diskriminering er skadelig for  individer og grupper, men også for bedriftene selv, som går glipp av verdifullt talent om ikke døra er vidåpen for alle. Det finnes etterhvert også en god del forskning som viser et sammenfall mellom hvor mangfoldige bedrifter er (mangold her forstått innenfor kategorier som hudfarge, kjønn og seksuell orientering) og hvor produktive de er. Men om intensjonen er god, så står fortsatt spørsmålet ubesvart: Hvorfor fortsette med noe som ikke funker? Det har blitt foreslått at kursformen er ung og fortsatt må vokse av seg barnesykdommene (en sannhet med modifikasjoner, da den har eksistert siden 60-tallet) og at resultatene vil komme med tiden. 

Det mer kyniske svaret, som sosiologen Musa Al-Gharbi legger for dagen er at innkjøpernes egentlige motivasjon  er PR-relatert. De bryr seg strengt tatt ikke om det funker, så lenge de garderer seg mot kritikk og fremstår som tilstrekkelig woke. Da rasismeabeskyldningene haglet mot Starbucks  for noen år siden - etter at en deres ansatte hadde ringt til politiet på grunn av to mørkhudede oppholdt seg i restauranten uten å kjøpe noe - svarte også kjeden sende sine ansatte på mangfoldstreningkurs, hvilket må sies å ha vært en vellykket strategi, da kritikken har stilnet og ingen nevneverdige rasismeanklager har heftet ved kjeden siden.

Professoren Shelby Steele, som i tre tiår har skrevet om rasesensitive emner, har også sin forklaring på hvorfor mangfoldstreningsindustrien fortsetter å bre om seg, til tross for sviktende resultater. 

– Hvit skyldfølelse er en valuta i USA. Nå som mangfoldstreningen har blitt institusjonalisert avhenger også manges jobber av den og mangfoldsindustrien har blitt flinke til å utnytte tragiske nyhetssaker. De fleste som ansetter disse coachene kjenner forskningen, de vet at det ikke hjelper, men de er redde for sanksjonene som venter om de stiller seg i veien for noe som liksom skal være bra og ingen våger å si at keiseren er naken, sier han.

På slutten av det zoom-overførte seminaret benytter DiAngelo anledningen til å henvise tilhørerne videre til hjemmesiden til Education for Racial Equity, der de kan melde seg på andre kurs som Facing The Toxic Trends of Whiteness og coachingprogrammet Somatic Abolitionism Program. Pris? Fra 5000$ dollar til 8000 dollar for White Bodies, fra 3000 til 6000 dollar for Black Bodies and Bodies Of Culture. En interessant prisdifferensiering ettersom DiAngelo selv tar seg langt bedre betalt enn afroamerikanske foredragsholdere hun deler scene med. 

Helt på tampen benytter også DiAngelo anledningen til å annsonsere sin neste bok Nice Racism med undertittelen How Progressive White People Perpetuate Racial Harms. Man kan  spørre seg om hun burde valgt en mer selvbevisst tittel.