Vil lyse opp verden

Den britiske lyskunstneren Bruce Munro vil få folk til å drømme i fellesskap.

 Å drømme er for de fleste en privatsak. Vi synker ned i drømmene når verden gir oss fred og våkner opp fra dem når verden kaller. Hvis du er utstyrt med en viss porsjon skamvett, du også lært deg til å ikke snakke høyt om drømmene etterpå. Ingen bryr seg nemlig om dem. De har nok med sine egne. 

Den britiske kunstneren Bruce Munro mener vi må drømme mer i fellesskap. Ute i naturen, med øynene åpne. 

–Det er for mye jeg i verden og for lite vi, sier han når han skal forklare hvorfor han har plassert 58 500 fiberoptiske kulelamper utover en 60 mål stor åker i California.

 ut-av-deg-selv-opplevelser

Drømmehagen ligger utenfor vinbyen Paso Robles, halvveis mellom San Francisco og Los Angeles. Den blomstrer opp når solen går ned og får sin fulle fargeprakt når det er mørkt. De langstilkede kulelampene er rotfestet til generatorer, alle sammen forsynt av solcellekraft. Lampene lyser rødt det ene øyeblikket. Blått det neste. Så grønt og rosa. Alle sammen skinner de med samme fargepaljett, men ikke til samme tid. Fargene hopper rundt, fra felt til felt, nærmest som klinkekulene på et kinasjakkbrett.  Munro sier at verket handler om menneskelig samhørighet. Han vil få oss til å forstå at vi er like hverandre, selv om viser forskjellige ut, fra det ene øyeblikket til det neste.

– Vi har bare en verden og vi deler den. Ingen kan være her bare med seg selv eller gruppen sin.

Om ikke det glødende godhetspostulatet er åpenbart for det blotte øye, så kan installasjonen også få en til å føle at en ramlet inn på filmsettet til Avatar. Eller at man har blitt "beamet" opp i et romskip og fraktet til en annen galakse. Lysopplevelsens er utenomjordisk, men også nesten undersjøisk. Den tynt befolkede vinbyen har en høyst presentabel stjernehimmel, og når man tråkker rundt nede i åkerjuvet, på stiende mellom de fargerike vekstene, føles det nestes som om man flyter rundt på havbunnen med morilden over seg.

 Dugnad

  Det var ikke bare plasskrevende, men også arbeidskrevende å oppføre Field Of Light, som installasjonen heter. 20 frivillige var i sving over 5 uker og Munro sier at ferdigstillelsen lå vel så mye i deres hender som i hans egne. Tidvis følte han seg som en teaterinstruktør. 

  – Det dukker alltid opp overraskelser når man setter opp store lysinstallasjoner. Mange ting skal klaffe og naturen overrasker deg. De bølgende åssidene her i Paso Robles tegnet opp en egen optisk opplevelse jeg ikke forutså. Men jeg var veldig fornøyd med slik det ble, altså. 

 Sluttresultatet oppleves kanskje som veldig californisk, slik det i sin LED-pulserende storslåtthet er en klassisk steampunk-symbiose  av teknologi og kunst, men installasjonen er en videreføring  av Forest of Light og en tidligere variant av Field of Light, som Munro først satte opp i Storbritannia og som siden har finne flere steder rundt om i verden. 

 Ideen til installasjonen dukket opp i Uluru-ørkenen tilbake til 1992. Stående ved foten av en sandsteinsklipppe, som var hellig for urbefolkningen, følte Munro at det var en energi som steg opp fra ørkensanden. Opplevelsen festet seg i hukommelsen og han begynte å lefle med tanken om å visualisere opplevelsen. Det tok likevel noen år før Munro, som på denne tiden designet kommersielle neonskilt, viet seg til kunsten. Først på 2000-tallet kjøpte han seg et hus med en åkerlapp og begynte å eksperimentere med lys i landskap. 

 Installasjonene ble lokale attraksjoner og Munro har senere gjort seg bemerket med flere store offentlige lysinstallasjoner. I 2012 omgjorde han en gresslette til en blinkende innsjø av CD-plater i.  I 2016 dro han tilbake til Uluru-ørkenen i Australia og satte lys på den 24 år gamle følelsen. Installasjonen ga han et navn på den internasjonale kunstscene og det ble nylig annonsert at installasjonen skal stå helt frem til 2020. 

Velværesenter            

Field of Light-installasjonen i Paso Robles, som er større enn noen av forgjengerne, skulle egentlig tas ned i begynnelsen av januar, men nå vurderer eiendomsutviklerne Bobbi Hunter og Ken Hunter, å gjøre den til en permanent del av velværesenteret Sensorio. Foruten om konferansesenter, restaurant og vinbar, skal Sensorio bestå av en kunsthage, Garden of The Mind, der det skal være kunstig fossefall og diverse VR-opplevelser. 

Munro på sin side skal i midlertid  videre og lyse opp andre avkroker av verden. 

– Mitt neste prosjekt heter Mettabhavana. Det skal bli en paviljon som skal stråle  vennlighet. Ideen kom i en drøm i 1995 og drømmen har heller aldri sluppet taket. Paviljongen skal lyses opp av solen av dagen og av vokslys om kvelden. Jeg er 60 nå og dette er et prosjekt jeg må få gjort før jeg dør.

Denne saken sto på trykk i D2.