Stayer-mentalitet

Utvandringen til Amerika tappet Norge for individualister og gjorde oss mer kollektivistiske, ifølge en ny doktoravhandling.

Amerikansk selvforståelse har lenge vært sammenvevd med stamfedrenes strabasiøse ferd til den nye verden.

I 1893 presenterte Frederick Jackson Turner The Frontier Thesis, der han foreslo at  ekspansjonen vestover definerte den amerikanske tenkemåten. Villmarken avlet hardføre individualister, som tråkket opp egne stier, og dess lenger vest de gikk, dess mer egenrådige ble de.

Andre har insistert på at amerikansk individualisme skyldes at det var en viss type folk, som lot seg lokke av gjetord om gull i California og gratis dyrkningsjord vest for Missisippielven, selv om fattigdom utvilsomt var en pull-faktor, særlig for unge menn uten odelsrett til familiegården. Antagelsen henter støtte fra den sosialpsykologiske hypotesen om frivillig bosetning, som argumenterer for at det er lettere for individualister enn kollektivister å la seg rykke opp etter røttene og starte et nytt liv et annet sted.

De som aldri dro

Det er den sistnevnte hypotesen Anne Sofie Beck Knudsen overprøver i sin doktoravhandling om den skandinaviske utvandringen mellom 1850 og 1920. I stedet for å se på de som dro, har hun imidlertid sett på de som ble igjen.

For hvis utvandrerne var overveiende individualistiske, var de gjenværende overveiende kollektivistiske? Ja, svarte Beck Knudsen, da hun forsvarte doktoravhandlingen på København Universitet i desember. Aller tydeligst var tendensen i Norge, som gjennomgikk den mest gjennomgripende utvandringen av de skandinaviske landene. I Norge utvandret 38 prosent av befolkningen mot 26 i Sverige og 15 i Danmark. 

– Nordmenn var opprinnelig mer individualistiske enn sine skandinaviske naboer, men dette endret seg i emigrasjonstiden og de nærmet seg da svensk og dansk nivå. Endringen har bestått, da kulturelle verdier, til en viss grad, går i arv fra generasjon til generasjon, sier Beck Knudsen. 

Hun  minner samtidig om at Skandinavia, såvel som resten av verden, har blitt mindre kollektivistisk de siste århundrene. Altså var utvandringen en slags demper på den eller individualistiske stemningen.

–  De skandinaviske landene ble  mer kollektivistiske enn vi ellers ville vært.

 Navnet røper deg

Individualisme, slik Beck Knudsen definerer det, kjennetegnes ved at folk heller vil skille seg ut enn å passe inn. 

For å måle dette karaktertrekket hos henholdsvis utvandrere og bofaste har hun gått gjennom en million skandinaviske fornavn, gjengitt i passasjerlister og folketellinger, som de siste årene har blitt digitalisert.

– Psykologisk og sosiologisk forskning viser at alminneligheten til et døpenavn reflekterer hvor konforme foreldrene er, altså graden av kollektivisme i et barndomshjem. Der er selvfølgelig andre ting, som også påvirker navnevalgene, blant annet hvilke folk foreldre omgås, men dette tar jeg høyde for. 

Knudsens understreker at individualister og kollektivister former ulike sosiale relasjoner og samfunn, da de har ulike forestillinger om hvor mye de trenger andre mennesker. 

– Fra et økonomisk perspektiv er det både fordeler ved individualisme og kollektivisme. Innovasjon og entreprenørskap er ofte mere utbredt i individualistiske samfunn, mens samarbeid ofte er lettere i kollektivistiske. Konforme befolkninger er ofte mer harmoniske, men de er samtidig mer tilbøyelige til å følge en sterk mann, fordi folk gjerne vil passe inn i gruppen. Både ekstreme kollektivister og individualister vil være imot omfordeling-  og velferdspolitikk. I det første tilfellet fordi de uansett vil ta hånd om hverandre. I det andre tilfellet fordi folk gjerne vil klare seg selv.

Sosialdemokratienes opphav

Når man ser på grafene i Beck Knudsens avhandlingen, får man raskt øye på at ikke bare de ulike landene opplevde ulik grad av utvandring, men også de ulike landsdelene. 

Arbeiderparti-bastionen Oppland mistet, kuriøst nok, flest av sine borgere. Vestlandsfylkene, der Arbeidpartiet tradisjonelt har stått svakt relativt sett, gjennomgikk en mildere utvandring.

Hvorvidt det var utvandringen som bidro til Arbeiderpartiets østlandshegemoni og skapte de skandinaviske sosialdemokratiene, vil Beck Knudsen ikke felle en dom over. 

– Det er et veldig spennende spørsmål, men ikke et spørsmål jeg kan besvare ennå. Det krever mer forskning. Erik Prawitz og Mounir Karadja har et forskningsprosjekt, der de allerede har observert at områder i Sverige, som opplevde stor utvandring, samtidig hadde sterkere fagforeninger. Dette tolker de dithen at at arbeiderne fikk mer makt under lønnsforhandlinger fordi det var færre igjen av dem.  Men igjen, både ekstremt kollektivistiske og individualistiske samfunn motsetter seg veldferdsordninger, så kollektivisme er ikke nødvendigvis synonymt med sosialisme og sosialdemokrati.

– I våre dager er det mer innvandring enn utvandring i de skandinaviske landene. Vil dette på sikt korrigere den kollektive dreiningen vi opplevde under emigrasjonstiden? 

–Nei, det er ikke sikkert. For det første har vi ikke bevis for at nåtidens migranter er mer individualistiske enn sine landsmenn. I dag har vi strengere reguleringsmekanismer, der vi langt på vei velger hvem vi vil ha. De fleste migrantene kommer dessuten fra land, som har mer kollektivistiske kulturer enn i Skandinavia. Selv om de kanskje bringer en mer individualistisk versjon av sin kultur, så er det dermed ikke sikkert  at de er individualistiske sammenlignet med de som allerede bor her.

(Denne saken sto på trykk i Minerva januar 2019.)