Serhii Plokhii-#69 (1).jpg

Kjernespørsmålet

Denne saken sto på trykk i Minerva. 

Kjernespørsmålet  

 Den ukrainske historikeren Serhii Plokhy mener vestlige land bør tenke seg nøye om før de bygger nye kjernekraftverk.  

En statue av Prometheus, titanen som stjal ild fra gudene og skjenket den til menneskene, ble oppført i byen Pripyat noen år før Tsjernobyl-ulykken i 1986. Skulpturen symboliserte menneskehetens seier over naturkreftene og var kilde til lokal stolthet i den sovjetiske byen.  

 Spol så fram noen år: Statuens symbolikk er nå like totalforandret som byen den står i. Den halvnakne, flammelekende Prometheus-statuen er et vitnesbyrd om menneskelig arroganse heller enn fortreffelighet.  

 Med denne betraktningen starter den ukrainske Harvard-historikeren Serhii Plokhy boka Atoms and Ashes, der han skriver om seks av de verste kjernefysiske katastofene i historien. 

 – Prometheus-statuens symbolske transformasjon er fremdeles relevant. Går vi nå bakover i tid? Er vi igjen i ferd med å bli like hovmodige som en var i Sovjetunionen før Tsjernobyl-ulykken? spør han seg selv når jeg intervjuer ham. 

 Jeg har han med en skypelinje fra Wien, der han for tiden gjesteforeleser på byens universitet.  

 – Noe av kjernekraftutopismen vi så da, finnes fortsatt, til tross for ulykkene jeg beskriver i boken og det faktum at atomkraft har underprestert som instrument for ikke-spredning av atomvåpen. Det ble jo ikke slik, som Eisenhower forespeilet den berømte atomer for fred-talen i 1953, at utbredelsen av kjernekraftverk ville forhindre spredningen av kjernefysiske våpen, tvert imot.  

 Blant de seks kjernekraftulykkene Plokhy skriver om i Atoms and Ashes, er Three Miles Island ulykken i 1979, Tsjernobyl i 1986 og Fukushima i 2011. De tre er ulike når det gjelder årsak, utfall og omfang, men har til felles at de utløste massevakueringer og mediespetakkel, samt utstrakt atomfrykt, både lokalt og internasjonalt. I månedene og årene etter katastrofene, mens det kostbare og tidkrevende opprydningsarbeidet pågikk, ble utbyggingen av flere kjernekraftverk bremset, og, i noen tilfeller, avviklet. I kjølvannet av Fukushima besluttet Angela Merkel også å legge ned alle Tysklands 17 kjernekraftverk.  

 Foruten om disse ulykkene, som hadde politiske ringvirkninger, har Plokhy også gått tre mindre kjente, militære ulykker etter i sømmene. Først ut er 1954-testen av en amerikansk hydrogenbombe ved Bikiniatollen i Stillehavet, som forurenset lokalmiljøet og gjorde urfolk hjemløse. Senere skriver han om de to ulykkene i 1957, som inntraff henholdsvis den sovjetiske plutoniumfabrikken nær Kyshtym i Russland, og Windscale i Storbritannia, der øyrikets første atomreaktor sto utplassert.  

 Det er rystende å lese om hvordan radioaktiviteten spredte seg over beiteland og boligområder mens lokale myndigheter nølte med å informere lokalbefolkningen om at de var i faresonen. Uansvarlig hemmelighetskremmeri fra myndighetshold har i følge Plokhy kjennetegnet krisehåndteringen av mange av de største kjernekraftkrisene gjennom tidene. Slik han beskriver det, er ikke dette tilfeldig, all den tid industrien har for vane å være svært lite meddelsomme om sitt indre liv, delvis av berettigede sikkerhetshensyn, men også fordi kjernekraftverk ofte er prestisjeprosjekter for politikere. Fristelsen til å dekke over «små komplikasjoner» kan derfor være stor.  

 Man kan likevel spørre seg hvor Plokhi har skrevet denne horrorfortellingen i seks akter. Hva avdekker en ved å håndplukke tilfellene der det gikk galt, snarere enn å forsøke å danne seg et mer helhetlig bilde av kjernekraftindustrien? I forordet peker han betimelig nok på at kjernekraftforkjempere de siste årene har fått vind i seilene. Mens både vindkraft og solenergi er væravhengig, samt betinget av en batterirevolusjon om det skal bli skalerbart, bidrar kjernekraftindustriens 440 reaktorer allerede med 10 prosent av verdens totale energiforsyning. I tillegg legger teknologien beslag på betydelig mindre landområder enn de to forannevnte energiformene. Så hvorfor ikke satse på kjernekraft? 

 Vel, som Plokhy anfører, er det ikke til å komme utenom at kjernekraftindustrien er farlig, både for mennesker og naturmiljø. Det er derfor viktig å se på tilfellene der det gikk galt, før man igjen satser på atomkraft. Å investere penger i atomkraft innebærer også at man redusere utviklingen av fornybar energi, i følge Plokhy.  

 Mye av dette skurrer i ørene mine. Slik jeg ser det, kan kjernekraft kjøpe oss tid, slik at vi etter hvert, om nødvendig, kan utvikle andre energiformer. Men ja, så er jeg også en kjernekrafttilhenger, som jeg også har informert Plokhy om før intervjuet. Et stykke ut i samtalene velter sågar også et harangaktig spørsmål ut av meg, som har bygget seg opp siden jeg først leste bokprosjektets premiss:  

 – Du skriver at atomkraft er "iboende usikkert, ikke bare på grunn av teknologiske årsaker, men også på grunn av risikoen for menneskelige feil". Dette impliserer at kjernekraft er mer usikkert enn andre energikilder, men det er ikke tilfelle. Vi vet at millioner av mennesker hvert år dør på grunn av luftforurensning, som skyldes forbrenning av fossilt brensel. Vannkraft er også risikabelt. Hvis en demning kollapser, kan det ta titusenvis av menneskeliv og ha fatale følger for naturlandskapet, slik vi har sett flere ganger de siste tiårene. Hvis du ser på den verdensomspennende dødeligheten etter energikilde per tusen kilowattime, er kjernekraft også tryggere enn kull og sol- og vindkraft. Hva er din reaksjon på dette argumentet?  

 – Jeg bestrider ikke at det er risiko forbundet med andre energikilder, men denne boken er ikke en komparativ analyse av energiformer. I denne boken har jeg sett nærmere på risikoen knyttet til atomkraft spesifikt. Jeg inviterer andre til å gjøre den sammenlignende analysen. Dette er ikke den siste boken som blir skrevet om emnet.  

 – Men i bokens innledning tar du sikte på å besvare spørsmålet: Hvor sikkert er kjernekraft? Noen vil si at du ikke kan svare fullt ut på det spørsmålet uten å se nærmere på alternativene. 

 – Jeg vil si at de tar feil. Denne boken er et enkelt innlegg i en pågående debatt der flere stemmer med ulik bakgrunn bør bli hørt. Mitt ydmyke bidrag som historiker er å bringe noen av de verste atomulykkene frem i forgrunnen og analysere deres teknologiske, politiske og kulturelle kontekst. Hvordan kunne det skje? Kan det skje igjen? Ikke på noe tidspunkt i boken sier jeg: "Hold deg unna atomkraft." Men jeg oppfordrer folk til å ta lærdom av det som har skjedd før. Jeg erkjenner også at betydelige sikkerhetstiltak har blitt tatt i løpet av årene, og at enhver ulykke sannsynligvis har gjort industrien tryggere. Likevel skjer atomulykker, igjen og igjen, og industrien er ikke lenger i sine uskyldige barndomsår. 

 Mens Plokhy i boken lar seg forbløffe over at det fortsatt finnes mange kjernekrafttilhengere, til tross for alle ulykkene, har jeg flere ganger latt meg forbløffe over at det finnes så mange innbitte kjernekraftmotstandere, til tross for at ingen av ulykkene har vært særlig dødelige, bortsett fra Tsjernobyl, som tok 90 menneskeliv, skjønt tallet er omstridt.  

 En del av forklaringen, tror jeg skyldes at atomkraft får mange til å tenke på atomvåpen, hvilket igjen får dem til å tenke på Hiroshima og Nagasaki, kald krig og trusselen for menneskeartens utslettelse. Dette er en forståelig reaksjon, men ikke nødvendigvis særlig fornuftig. For det første er det ikke gitt at atomvåpen har gjort verden farligere. At våpnene i seg selv er farligere enn konvensjonelle våpen er det riktignok ingen tvil om, men man kan langt på vei argumentere for at det historisk sett har hatt en avskrekkende og deeskalerende effekt, for eksempel på den kalde krigen, som aldri ble varm. I tillegg fremstår det – i hvert fall i mitt hode- som en tankefeil å sause sammen kjernekraft og kjernefysiske våpen. Formålet er ikke det samme. Teknologien er annerledes. Det er heller ikke de samme institusjonene som overser kjernekraftverkene og de kjernefysiske våpnene. 

 Her er åpenbart Plokhy og jeg uenige. I Atoms and Ashes har Plokhi har han bevisst sammenblandet kjernekraft og kjernefysiske våpen. De seks kjernekraftulykkene han har sammenfattet i boka er av både sivil og militær art.  

 – Jeg er veldig stolt av avgjørelsen min, faktisk. Historien har vist at du ikke kan skille "atomer for krig" og "atomer for fred". Nesten hver atomreaktor som er i bruk i dag ble bygget etter et design som opprinnelig var militært. Selv om nye reaktorer i dag utvikles for sivile formål, fører det ene ofte til det andre. Som tilfellet var under den kalde krigen, fungerer utviklingen av kjernekraftens infrastruktur som en inngangsport til anskaffelse av kjernefysiske våpen. De pakistanske militærmyndighetene og de nordkoreanske dynastene brukte kjernekraften som et springbrett til å utvikle sine atomvåpenprogrammer. Kjernekraft har fremmet, snarere enn hindret, spredningen av atomvåpen. 

 Til tross for dette, understreker Plokhy at han ikke er noen kategorisk motstander av kjernekraft.  

 – Jeg er ukrainer og landet mitt får en betydelig del av energien sin fra atomkraftverk. 

Å forlate alle disse plantene i morgen ville slavebinde oss til russisk olje, noe jeg  absolutt ikke vil støtte.  

 Det har vært en hektisk vår for Plokhi. Etter Russland invaderte hjemlandet hans, har historikeren som har Ukraina som spesialfelt, snakket mer om krigen enn om boka, blant annet på Litteraturfestivalen i Lillehammer, der han ble intervjuet av Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup.  

 – Boka kom ut kort tid etter at Russland invaderte Ukraina. Hvordan har det påvirket bokutgivelsen? 

 – Boka kom ut i mai, nesten tre måneder etter at invasjonen startet. På det tidspunktet hadde jeg bearbeidet noe av det første sjokket som ble utløst av hvordan Russland krenket ukrainsk suverenitet og territoriell integritet. Etter hvert som krigen har utartet, har jeg håndtert den svært alvorlige situasjonen vi er oppi ved å holde meg opptatt som akademiker. Et aspekt ved den russisk-ukainske krigen jeg har fulgt nøye med, er selvfølgelig den kjernefysiske trusselen, inkludert risikoen knyttet til okkupasjonen av eksklusjonssonen i Tsjernobyl. Tsjernobyl var på veien for de russiske troppene som flyttet fra Hviterussland-grensen til Kiev, og de virvlet bevisst opp strålestøv da de rykket inn med stridsvogner og annet utstyr. Før boken gikk i trykken, la jeg inn et avsnitt om hvordan framrykningne økte strålingsnivåene i Tsjernobyl. Det vi så da, samt nå, er at russerne med overlegg skremmer Ukraina og verden. Dette er kjernefysisk terrorisme.