Denne saken ble publisert i Vårt Land.

 Udødelighetens PR-problem

Ira Brightman og andre transhumanister håper at folks motforestillinger til å leve evig snart vil dø ut.

På bakværelset av biblioteket står en pensjonist og roper: – Jeg vil ikke bli en av de siste menneskene som dør!

Alderdommen har satt sine merker på 79-åringen. Han luter fremover der han står og det er nesten som om man hører det knirker i leddene når han hytter med neven mot forsamlingen.

– Vi fikk atombomben på tre år fordi vi måtte. Vi kom oss på månen i løpet av sju år fordi vi trodde vi måtte. Vi får til dette også. Vi må bare bestemme oss.

Med hyppige temposkifter og sporadiske skrik, kommuniserer han at biologer har reversert aldringen hos mus. At det ikke er mer enn 150 år før man kan gjøre det samme med mennesker, men at det er for seint. Det er derfor det trengs penger - “money, money, money!” - så forskningen kan akselerere.

Omsider siger han ned igjen på stolen, som er pakket inn i plastikk, uvisst av hvilken grunn.
– Vi har utallige trillioner i statsgjeld, mumler han. – Hva gjør det om vi får noen milliarder til?

Århundrets prosjekt

Historikeren Yuval Noah Harari skrev i bestselgerboken Humo Deus at menneskeheten trolig vil gjøre et helhjertet forsøk på å leve evig i det 21.århundret. I Hararis øyne vil ønsket om evig liv stige i takt med en stadig mer ekspansiv legevitenskap.

I en undersøkelse utført av Sapio Research svarte imidlertid bare 21 prosent av alle briter at de vil leve evig og foreløpig ser udødelighetsprosjektet ut til å ha liten folkelig appell. En av grunnene er kanskje at prosjektet i seg selv er lite folkelig. Hittil har de mest profilerte forkjemperne vært techmillionærer, som har alt som kan kjøpes for penger.

Slikt sett vil nok mange akke "åh selvfølgelig" ved opplysningen om at dette møtet finner sted i Berkeley, like over bukta fra San Francisco. Mannen som nettopp har skreket det transhumanistiske gospelet er imidlertid ikke noen klassisk Silicon Valley-eksentriker, som tar infrarød badstue og injiserer stamceller i ansiktet. Ira Brightman, som han heter, er hverken techmillionær eller rik. Han har kommet med undergrunnen fra den økonomisk vanskeligstilte nabobyen Oakland.

Livets jammerdal

Brightman ønsker meg velkommen i enromsen sin en ukes tid uker etter møtet. Hyllene inni sovealkoven er lesset opp med bøker og en tilårskommen datamaskin durer bak en diger pappkasse.

Han forteller at han har mislykkes med det meste han har drevet med i livet. Han er barnløs, ugift og kvinnen han elsket stakk av gårde med en annen. Profesjonelt sett gikk også mye på tverke. Bøkene han skrev ble aldri utgitt. Vitsene han pønsket ut ble fremført på standup-klubber, men aldri på TV. Heller ikke lærergjerningen fikk han dreisen på. Som vikarlærer i New York, fikk han ofte oppdrag i de røffeste skolene i Harlem og han følte aldri han vant elevenes respekt. Likevel holdt han det gående med vikarjobbing og andre strøjobber til han fikk et nervøst sammenbrudd på 2000-tallet.

Man kan saktens spørre seg seg selv hvorfor en mann som har tråkket så lenge rundt i livets jammerdal er så desperat etter å leve evig, men før jeg rekker å parfymere spørsmålsstillingen, kommer han meg i forkjøpet.

– Da jeg traff bunnen, gikk det opp for meg at livet var det eneste jeg hadde. Jeg måtte bli suicidal for å skjønne hvor viktig livet var for meg, sier han. – Når man dør er man brått ingenting. Det er så dumt og latterlig. Jeg vil kontrollere aldringen.

Han pauser snakkestrømmen, som velter ut med brooklynks aksent, ikke helt ulikt jevnaldrede Bernie Sanders, som vokste opp bare noen kvartaler unna han i New York.

– Nå som jeg snart er 80 år ser jeg hvordan kroppen forfaller. Det er ikke noe vakkert syn, men det er interessant på et vis. Det er som om naturen gir beskjed. Den vil at du skal vekk. Den sier: "Du hadde sjansen til å reprodusere deg, men du fikk det ikke til. Ta og fjern deg!"

Imot naturen

Brightman påpeker samtidig at menneskeheten for lengst har sluttet å adlyde naturen og at han heller ikke har noe ønske om å føye seg.

– Vi er allerede i gang. Vi har pacemakere. I San Francisco lager de ekte kneerstatninger ved hjelp av stamceller.

Han knipser pekefingeren mot kneskåla.

– Kneet mitt er ødelagt, men jeg har ikke råd til et slikt nytt fancy ett med minstepensjonen min. Jeg må få meg en gammeldags protese av keramikk og metall. Du vet, teknologiske fremskritt nyttigjøres alltid først av de rike.

Bernie Sanders-likheten blir enda tydeligere når han snakker om sosial omfordeling og udødelighetsforkjempernes elitistiske image.

– Jeg satte opp en hjemmeside som het Include Everyone. Den tittelen spiller på at det er urettferdig at nålevende ikke skal få muligheten til å kontrollere alderdommen, slik fremtidige generasjoner kan. Samtidig forsøkte jeg å formidle at at de ikke er noen grunn til at aldersreverserende behandling skal være forbeholdt de rike.

– Noen vil likevel si at prosjektet ditt er egoistisk. Hvorfor dedikerer du deg til dette formålet? Det finnes nok av folk som har mer prekære problem. Noen lever ikke engang til myndighetsalder.

– Jeg står meg selv nærmest, såpass ærlig skal jeg være. Samtidig dør stadig færre av sult og kurerbare sykdommer. Fra mitt utsiktspunkt er dette det mest prekære problemet.

Navnevalg

Tilbake på møtet i Berkeley diskuterer han og de drøyt 60 andre fremmøte hvordan de skal bevege de store massene.

– Vi er kjent som transhumanister og immortalister. Vi kan ikke være en bevegelse under flere navn, sier Ira. – Vi trenger et kort og fengende navn, som Black Lives matter eller MeToo.

Diskusjonen går om hvilke avveininger som må gjøres for at de kan favne bredere. Noen av møtedeltagerne liker navnet HALE, som ordrett - med litt velvilje - kan oversettes til evigung, men også er en forkortelse for Health And Life Extension. – Vi må snakke om livsforlenging som en bivirkning av bedre helse, sier en langskjegget brite.

Han har smuglet inn en flaskeøl på biblioteket og tar seg en slurk før han fortsetter.

– Aldring er skadeverk i kroppen. Det må kommunisees tydelig.

Den langskjeggete briten er ingen hvemsomhelst. Aubrey De Grey, som han heter, er aldersforsker og har vært i medienes søkelys siden han uttalte på amerikansk fjernsyn tidlig på 2000-tallet at det første mennesket som vil bli 150 år lever i blant oss. Senere tok han luven av av den oppsiktsvekkende uttalelsen ved å komme med enda mer oppsiktsvekkende uttalelse, nemlig at vi kan leve til vi er 1000 og kanskje evig.

Aldring er sykdom

På dagtid driver de Grey senteret SENS Research Foundation i Silicon Valley, som forsker på hvordan man både kan stagge og reversere aldring.

Døren inn til forksningssenteret er åpen en dag i januar og en hund tasser rundt i resepsjonen. De Grey viser vei innover gangene, forbi noen nitrogentanker og en maskin som ser ut som en robotisert veverske. Inne på labben står en praktikant og pirker i en boks med rosa væske . Bortenfor står en annen og planter noen ampuller i en bøtte med is.

– Vi har fenomenale praktikanter her, sier de Grey og drar hånden gjennom skjegget.

Han har nådd sitt 56. år, men den biologiske alderen skal ifølge ham selv knapt være 40. Antialdringsarbeidet kan likevel ikke vente.

– 155 000 mennesker dør hver dag. 20 prosent av dem av aldersrelaterte sykdommer. Aldring er uten tvil menneskehetens største problem.

Årlig bevilges 5 millioner dollar til SENS Research Foundation, et beløp som har tredoblet seg siden oppstarten i 2009. I de Greys øyne er det fortsatt alt for lite.

– Hvis jeg hadde hatt flere investorer så hadde jeg kjøpt hele dette bygget. Jeg hadde hatt fire ganger så mange labteknikere og vi hadde hatt flere prosjekter på gang. Vi gjør store fremskritt her, men fremskrittene ville selvsagt vært større om vi var flere.

Ut flatning

De Grey mener at folk flest er i en proaldrings-transe og ikke vet sitt eget beste når de sier at de ikke vil leve evig.

– Aldring er så uhyggelig at folk skyver det vekk. De lurer seg selv til å tro at det egentlig er positivt at vi har en begrenset tid på jorden. At det gjør levetiden mer meningfull. Dette er selvsagt bare noe sprøyt. Saken er den at vi alltid vil leve lenger. En 80- åring vil bli 85. En 85-åring 90. Slik fortsetter det oppover. Når vi alltid vil bli litt eldre, så betyr det til sjuende og sist at vi vil leve evig. Gitt at helsa er god.

For få år siden publiserte forskeren Jan Vijg en rapport i Nature, der han foreslo at menneskeheten nærmer seg et slags overlevelsesplatå, altså et slags toppunkt for levealder. Vijg la til grunn statistikk, som viste at levealderen økte betraktelig på 1970 og 1980-tallet, men at progresjonen siden har stagnert, til tross for medisinske fremskritt.

– Årsaken til at mange forlenget levelalderen sin i de første tiårene etter 1950 var at vi gjorde noen uvurderlige framskritt vedrørende ernæring, sier de Grey. – Og som ved alle store fremskritt, så var effekten størst i starten. Deretter dabbet det av. Kurven Vijg viser tiltil er for så vidt korrekt, men det er ingenting som tilsier at kurve har flatet ut for godt. Den har flatet ut for en liten periode, inntil det kommer nye betydelige fremskritt.

Hunden har flatet ut på gulvet utenfor kontoret og De Grey har funnet seg en ny flaskeøl, som han løfter til munnen.

– I løpet av de neste fem årene vil vi ha forskning, som vil få flere ut av denne antialdringstransen. Folk vil ønske nye terapier velkommen, fordi de ønsker å holde seg selv og sine nærmest friske. Motviljen vil forsvinne, både blant vanlige folk og myndighetene.

På forskjellig planeter

Inntil videre har ikke engang bevegelsen engang noe navn. HALE er et populært navneforlslag på på møtet, men tiden løper i fra Brightman og fortsatt henger et par hender i luften når klokken nærmer seg seks.

Brightman har en mistanke om at mange av nykommerne funderer på det samme og kaster ut spørsmålet som ikke har blitt stilt.

– Hvor skal vi gjøre av alle folkene når ingen dør og verden bli overbefolket? Vi kan kolonisere nye planeter, sier han.

– Å gud, ikke si det, sier de Grey og tar seg til hodet, som en fotballspiller som nettopp har sett lagkameraten blåse et straffespark over mål.

Brightman er overrasket over motbøren fra meningsfellen, men fortsetter:

– Vi kommer til å leve evig før eller senere. På ett eller annet tidspunkt må vi finne ut av hva vi skal gjøre med folkene. Problemet forsvinner ikke.

– Ja, men når du sier sånt får du folk imot deg, sier de Grey. – Forresten er det flere praktiske utfordringer ved å kolonisere andre planeter. Andre planeter har ikke ubegrenset med plass .

– Vi kan dra til andre galakser, kvitterer Brightman.

Der slutter diskusjonen. På møteværelset på hovedbiblioteket i Berkeley, trygt plassert på planeten Tellus.

Selv om Brightman har blitt to timer eldre, så er han trygg på at han ikke er to timer nærmere døden. – Nå starter det, sier han på vei ut døra.

(