En bønn for de talentløse

I boka The Cult of Smart skriver Fredrik DeBoer at det vestlige aristokratiet har blitt erstattet av en virkelighetsfjern utdanningselite, som ikke vedkjenner seg sine genetiske privelegier.

Da Fredrik deBoer underviste i grunnskolen i New York, opplevde han at et budskap ble kommunisert med en nesten propagandaaktig hyppighet til elevene: Du kan bli hva som helst, hvis du jobber hardt. Mantraet hang på klasseromsveggene. Det ble gjentatt av motivasjonstalere som besøkte skolen. Elevene skulle aldri tvile på at potensialet deres var utømmelig. At de kunne bli både presidenter og vitenskapsfolk, hvis de bare ga jernet. 

DeBoer søkte omsider overgang til en annen skole, befolket av elever med adferdvansker. Der møtte han en unggutt, som hadde en trøblete fortid, men hadde skjerpet seg. Eleven var høflig og lærevillig, en suksseshistorie på mange vis, men det skortet på akademisk fremgang. DeBoer påtok seg oppgaven å lære ham divisjonsregning og stegvis gikk de gjennnom de ulike regneoperasjonene, både verbalt og visuelt. Da det buttet, spillifiserte deBoer undervisningen. Et riktig svar, ble belønnet med godteripremier. De jobbet sent og tidlig, men uansett hvilket verktøy deBoer trakk opp fra den pedagogiske verktøykassa, festet ikke kunnskapen seg. Var det noe galt med undervisningsopplegget hans? Andre lærere kom innom, men heller ikke det funket. Og eleven kunne heller ikke klandres, for han sto på som aldri før. En dag deBoer terpet på divisjonsregningen, brøt eleven sammen i gråt. Jeg får det ikke til, sa han. Og deBoer tenkte den ulovlige tanken, nemlig at han kanskje hadde rett. 

Mantraet fra den forrige skolen, om at alle kunne bli alt, lød hulere enn noensinne. Her satt han med en gutt som virkelig forsøkte å hale seg selv opp støvellissene, en gutt som tilsynelatende hadde rapperen NAS ungdomshymne "I know I can, Be what I wanna be" som modus operandi. Men kartet stemte ikke med terrenget. DeBoer har i dag sin egen hypotese på hvorfor.

– Avsenderne av dette overpostivistiske budskapet har en åpenbar bias, sier han til meg via Skype, der han sitter i et koronastengt New York med en lærerblyant bak øret. – Hvis du ser på oscarutdelingen eller lytter til et intervju med en idrettsjerne, vil du bestandig bli fortalt at du aldri skal gi opp drømmen og stå på videre, så vil alt ordne seg. Men det er bare vinnerne som får en talerstol. Alle de som jobber beinhardt og mislykkes, filtreres vekk. Jeg mener det er et samfunnsproblem. Vi har ikke noe vokabular for å snakke om alle de som får god oppfølging og prøver så godt de kan, men likevel ikke lykkes. Derfor later vi som om de ikke finnes. 

Sosiologisk revisjon av høyresidens favorittordtak Man er sin egen lykkes smed, såvel som atferdsgenetisk kritikk av venstresidens (etterhvert tynnslitte) forestilling om at vi ankommer verden som blanke ark, er ikke noe nytt, heller ikke hjemme på bjerget. Mange husker også Hjernevask, der Harald Eia og Gudmund Hernes i en episode om utdanning halte i gummistrikker mens de snakket om kognitiv plastisitet, etprogram som forøvrig var tungt inspirert av Steven Pinkers sakprosabok The Blank Slate.

The Blank Slate og Judith Rich Harris The Nurture Assumption, ser også ut til å til å ha vært inngangsnarkotikumet til deBoer, som ville finne ut hva utdanningssektoren ikke kan gjøre, for å dermed klargjøre hva som kan gjøres. Svaret han gir i boka, er at rommet for forbedrinng er trangere enn hva nokså sobre antagelser tilsier. Han henviser til flere adopsjon- og tvillingstudier, som viser at den meste av variasjonen for elevers prestasjoner kan forklares med arv. Han loser oss gjennom fjellheimer av tallmateriale, som vitner om at betydningen av skolekrets og skole er overvurdet. Blant annet viser det seg at elever som forlater skoler med et lavt karakternivå, til fordel for skoler med høyt karakternivå, skjeldent hever karakternivået nevneverdig. Hvis man ser bort fra særtilfellene, der det har forekommet grov svikt, hender det også nokså skjeldent av elever beveger seg internt i prestasjonshierarkier. Eller, sagt på en annen måte: En elev som er blant de flinkeste i førsteklasse, er nesten alltid blant de flinkeste i tiendeklasse.

Men deBoer iakktar ikke disse funnene med et sosialdarwinistisk skuldertrekk. Han stiller i stedet spørsmålet: Hva skal vi gjøre, hvis vi ikke kan utjevne forskjellene mellom elevene? Og svaret han gir er at vi må konfrontere meritokratiet - altså ideen om at det er borgeres prestasjoner skal avgjøre hvordan de belønnes. 

I en passasje av boka skriver han: 

This book is my prayer for the untalented, an attempt to show how badly our society and its people are hurt by the obsessive focus on schooling and smarts. We can build a better future, but only if we are willing to think clearly and speak frankly about who succeeds in the current system, and why.

Et annet sted skriver han også: 

This is the Cult of Smart. It is the notion that academic value is the only value, and intelligence the only true measure of human worth. It is pernicious, it is cruel, and it must change.

DeBoer mener altså at folks skoleprestasjoner, som korrelerer med visse personlighetstrekk, bør behandles litt som høyde og hårfarge - det er noe vi (i hvert fall delvis) ikke er ansvarlig for og det bør derfor heller ikke være avgjørende for livsutfall. Samtidig påpeker han at det ikke er noe hovedanliggende for ham at folk er født sånn heller enn blitt sånn.

– Mitt hovedpoeng er at vi har et system der noen må mislykkes for at andre skal lykkes, forteller han videre over skype-linja og utdyper: – Høyre- og venstresiden kommer opp med ulike unnskyldninger for hvorfor skolen produserer tapere. De ender som regel med å konkludere med at det er noe galt med lærerne eller skolene, og at det er nødvendig med en ny reform som utjevner forskjellene. Men selv om vi løfter alle elevene, slik vi faktisk har gjort i USA de siste tiårene, vil det fortsatt være like mange som ikke får toppkarakterer og like mange som ikke kommer inn på eliteuniversitetene. 

Ifølge deBoer, som selv hører hjemme på venstresiden, bør heller ikke sosial mobilitet være et mål i seg selv. 

– Selv om vi skaper et samfunn, der folk klatrer opp og ned samfunnstigen langt oftere enn de gjør i dag, så vil det til enhver tid være like mange igjen på bunnen. 

Det kan se ut som deBoer er en del av en aldri så liten vekkelse i USA, som vil meritokratiet til livs. I forfjor ga Yale-professor Daniel Markovits ut boka The Meritotocracy Trap, der han hevdet at meritokratiet skader alle, også de på toppen. En funfact Markovits trakk opp fra hatten var at bedriftsledere og toppolitikere legger ned mange ganger flere arbedistimer enn de gjorde på 40- og 50 tallet. DeBoer, som i sin bok hovedsakelig konsentrerer seg om utdanningssystemet, stiller seg bak Markovits grunntese om at meritokratiet er smertefullt for alle.

– Den meritokratiske samfunnskontrakten kondisjonerer oss til å nesten alltid være i en slags panikktilstand, der vi er av den oppfatning at vi må konkurrere, ellers vil noen ta plassen vår. Dermed får vi et system med mange ulykkelige tapere og en liten gruppe vinnere, som ikke er i stand til å nyte seieren. 

– Men dette prestasjonsjaget, som du beskriver, skaper også innovasjon. Man kan for eksempel tenke seg at USA blir et mindre innovativt land, hvis man ikke har eliteinstitiusjoner der smarte folk møtes og beriker seg av hverandres ideer. Er ikke du redd for at USA vil bli akterutseilt av Kina, hvis man ikke stimulerer til konkurranse og dermed økonomisk vekst?

– Jeg benekter ikke at det er fordeler med konkurranse, men jeg synes ikke produktivitetshensynet bør være så styrende. I mitt hode er det uansett bare et tidsspørsmål før Kina passerer USA økonomisk, og vi må innfinne oss med at vi ikke vil være nummer 1 i all evighet. Utfordringen blir heller å finne ut hvordan vi kan samarbeide med et Kina og et India som er sterkere enn oss. Ellers vil jeg si at mye av konkurransejaget ikke stimulerer til innovasjon. Foreldre i USA bruker for eksempel masse av tid og ressurser på å få barna sine inn på eliteuniversiteter. Noen bestikker også beslutningstakerne, slik vi så under den collegeskandalen som ble avdekket i 2019, der flere titalls millioner hadde blitt betalt under bordet. Dette skjer til tross for at avgangsdiplomet fra et topp 10 college ikke vil gi deg en bedre jobb eller en høyere lønn enn fra et topp 50 college. Det er mye konkurranse for konkurransens egen skyld. 

Mye av deBoers kritikk kan minne om kritikken som fremlegges i den nyutgitte norske boken Markedsmennesker, der et knippe norske venstresiderøster skriver om hvordan neoliberal tekning dominerer alle aspekter av samfunnet - fra public management og benchmarking i skolen til en markedsorientering kjærlighetslivet.

I USA er det imidlertid utelukkende høyresiden som har vist mest interesse for deBoers bok og han har blant annet fått rikelig med spalteplass i National Review og Wall Street Journal. At venstresidepublikasjonene styrer unna, tror han delvis skyldes at mange på venstresiden er redde for at utredningene hans om foreliggende kognitive forskjeller mellom mennesker, vil føre til biologisk determinisme og nyttiggjøres av rasister, som vil rettferdiggjøre økonomisk ulikhet med arv. 

DeBoer er imidlertid påpasselig med å påpeke at han ikke tror at det er medfødte kognitive forskjeller mellom etnisiteter, kun mellom medlemmene av etnisitetene. Dessuten er det et hovedpoeng for ham at foreliggende forskjeller aldri legitimerer forskjellsbehandling. 

–  Mange på venstresiden mener at det er kontraintuitiv at jeg er opptatt av genetikk. Jeg mener det er helt logisk. Vi på venstresiden snakker jo ellers mye om sosioøkonomi, kjønn, rase og andre forhold som påvirker folks muligheter i livet. Hvorfor skal da vi ikke bry oss om dette også? 

– Men tror du de som sier at de ikke bryr seg om arvelige egenskaper, er ærlige? Hvis du ser på spermbankindustrien, så er det jo godt dokumentert at det er rift om dråpene til donorer med høy utdannelse. Det er jo neppe bare folk på høyresiden som går slike steder og driver opp etterspørselen. 

– Jeg tror vel at folk er opportunistiske og at de tenker det som er beileilig for dem å tenke til forskjellige tider. Spermbankindustrien er eksplisitt eksempel på at folk ikke handler i overenstemmelse med sine uttalte overbevisninger, men vi ser mye av det samme hykleriet når folk får barn under vanlige omstendigheter. Få folk ønsker å få barn med noen med mindre utdannelse enn dem selv. Noe av dette skyldes selvsagt felles interesser, samt at man hyppigere omgås studievenner, men det forklarer på langt nær alt. Mange av de som sorterer seg etter utdannelse er liberale folk i byene som aldri i verden vil vedkjenne seg at de tror på arvelige egenskaper. Men valgene de tar røper dem. 

– Hva sier du til dem som sier forestillingen om at barn fødes som blanke ark er en løgn, men en produktiv løgn? En løgn som får oss alle til å maksimere vårt eget og andres potensial. 

– Jeg er ikke fremmed for det, selv om jeg jo mener det ofte er kontaproduktiv løgn, som rettferdiggjør urettferdighet. Som jeg peker på i boka, så beskyldes også lærere og skoler ofte for å skape forskjeller de i realiteten ikke kan lastes på. Dette fører i neste omgang fører til økt belastning på både lærere og elever i form av unødvendiger reformer. Vi har blant annet fått et ekspanisivt testregime, som stresser elevene. Jeg tror vi trenger en god dose realisme her. Når det er sagt, så har jeg fått noen interessante innvendinger, særlig fra lærere. Noen har fortalt meg at vi må late som om alle studentene har det samme utganspunktet, ellers vil de svakeste elevene bli forbigått og ikke tilgodesett med like mye ressurser som de sterkeste. Jeg forstår redselen for at noe sånt kan skje. 

DeBoer avslutter boka med en normativ del, der han dagdrømmer om den anti-meritokratiske framtidsskolen. Her er det få tester, minimalt med konkurranse og selvvalgte pensum. DeBoer har selv forsvinnnede liten tro på at drømmeskolen vil gå i oppfyllelse. 

– Jeg har ingen illusjoner. Skolene, selv de såkalt veldedige skolene, tjener mange penger på konkurranseorienteringen. Og mine ideer ideer genererer ingen penger. Målet mitt med denne boka er heller å få noen få til å tenke annerledes. I USA har vi demokrater og republikanere representert i utdannningsdebatten, men det er stor grad av konsensus om hva som er galt med utdanningssystemet og hva som må fikses. Jeg håpet at denne boken kunne bli plukket opp av noen få og at debatten kunne bli litt mer mangfoldig. En positiv trend, som jeg ser kimen av allerede, er motstanden mot testregimet som har hjemsøkt vestlige land. Ganske mange foreldre ser at denne evinnelige testingen stresser barna og har minimal akademisk utbytte. 

Denne saken sto på trykk i Mineva.