Denne saken sto på trykk i Bergens tidene.

 I fyr og flamme

Torild Stay har tegnet to bilder som omhandler World Trade Center. Det ene ses hver dag av 9000 og har blitt dokumentarfilm. Det andre våger hun ikke vise fram. 

En plastduk og en isoporbit ligger i en sølepytt på fortauet i Brooklyn. Torild Stray løfter det opp. 

– Det har jo blitt helt vanlig å plukke opp boss nå.

En forbipaserende newyorkerinne ser det annerledes. Hun himler med øynene ved synet av den søledryppende plastduken. Slår en vid bue rundt Stray, som om bergenskunstneren var en hjemløs plastsamler på heltid. 

Stray skviser skrotet ned i et søppelspann. Springer inn i galleriet. Til tross for at den fjordfriske dugnadsånden ikke mottas med takksigelser, føler hun at hun er i sitt naturlige habitat. 

Metamorfosen

Stray har vært en del av kunstscenen i New York siden hun kom hit som ung student i 1990, men det var først etter at hun flyttet hjem til Norge at hun opplevde karrierens kanskje største høydepunkt. 

I fjor besluttet 9/11 museet å kjøpe den 1.60 meter høye og 5 meter lange kulltegningen hennes av New Yorks skyline. New York Metamorphosis, som verket heter, tegnet hun på slutten av nittitallet fra 85.etasje av det ene tvillingtårnet. Forevigelsen av den tapte utsikten er nå en del av den permanente utstillingen.

Stray medgir at "det åpnet dører" at arbeidet hennes ble innlemmet i en av USAs nasjonale samlinger og en av de som åpner nå dørene er galleristen Michael David. På den ene langveggen inni galleriet hans i Brooklyn henger sju bilder signert T.Stray.

– Jeg har oppfordret Torild til å arbeide på mindre flater i forbindelse med denne utstillingen. Hun har laget mange store bilder før. Det blir spennende å se hvordan publikum reagerer på det. Jeg vet det kommer viktige kunstkritikere hit i dag, sier han.

Bergengelsk

Stray er allerede i full gang med å gjøre rede for bildene sine til en norsk studentdelegasjon. Med fektende armer forteller hun at tre av bildene på veggen er gjengivelser av et pressefoto som sto på trykk i New York Times. Fotoet var av en kvinne tatt til fange av ISIS, som satt i et skur. Stray tegnet bildene i et lite stabbur på Østlandet. Hun sier at hun tegnet så lenge på bildet at portrettet ble et selvportrett, at kvinnens traume ble hennes eget. Ordene flommer ut på norsk og engelsk, en slags bergengelsk ispedd kalfarske jeg`er. 

– Joda, jeg er språkforvirret, sier hun idet hun svinger bortom vinbordet litt senere. – Men jeg er enda mer språkforvirret når jeg skriver tekstmeldinger. Det er noe galt med autokorrekturen på telefonen min. Uansett hvilket språk jeg velger, så blir det et mess. Folk tror jeg er dyslektisk. But hey, that´s not the case! 

Rundt bildene stimler nye vernissagegjengere. Hun tror noen av dem har kommet på grunn av New York Metamorphosis-bildet. Det er få dager igjen til 11. september og Stray sier at hun forventer å få høre noen betroelser. Hvor de var, hva de gjorde, hva de tenkte før og etter. Det er alltid sånn på denne tiden av året. 

Hun kommer ikke til å fortelle hele 11.september historien sin. Det gjør hun aldri. Hun har nemlig en hemmelighet pakket ned inne på ateliet i Bergen. Mer om det senere. 

Aids og Giuliani

Neste morgen sitter Stray med nesa ned i menyen på en italiensk fortausrestaurant i East Village.

– Jeg får lyst på alt, sier hun.

Etter en liten tenkepause ender hun med å bestille et avokadosmørbrød med egg og ansjos.

Hvitvinens etterdønninger har lagt en demper på snakkestrømmen, men Stray på slow motion er fortsatt en en gjennomsnittlig pratmaker på fast forward.Hun snakker om konseptkunst og popkunst. Abstraktekspresjonisme. Willem de Kooning, Jackson Pollock og Andy Warhol. Og 1990, året hun kom hit som ung kunstudent.

Maten kommer på bordet og hun gafler i seg.

– Jeg var tiltrukket av New York, sier hun mellom to tygg og banker håndbaken i bordet.

Hånden treffer gaffelen, som står fast i smørbrødet. Gaffelen stuper kråke og sender en halvkokt eggeplomme opp på skjortebrystet hennes.

– Men det var ikke en enkeltgrunn til at jeg kom akkurat hit, sier hun så snart hun har skrapt vekk det gule fra det blå dongeristoffet. – Jeg brukte vel en slags elimineringsmetode. Berlin var for hardt. London for konservativt og Paris hadde sett sine bedre dager.

Ifølge Stray var ikke New York særlig livlig den gangen. Økonomisk stagnasjon og dødsfallene etter aidsepidemien, lå som en mørk sky over byen. Det var nabolag man holdt seg unna. Siden streitet byen seg veldig opp. På godt og vondt.

– Mye skjedde da Rudy Giuliani ble borgermester. Politiet ble mer synlige i gatene. Han åpnet også for at de store kjedebutikkene kunne etablere seg i byen og mange av de gamle familiebutikkene forsvant. New York ble tryggere, men mistet også litt av særpreget. Men det fikk et nytt særpreg. Sånn er det alltid med New York.

I Murdochs samling

Stray sier at billedkunsten som hun interesserte seg for helle ikke fikk særlig oppmerksomhet i New York på starten av 90-tallet. På galleriene var det "colabokser og romdrakter", men hun fant omsider sin lille kunstenklave.

– Jeg fikk skolestipend av New York Times og søkte meg videre til New York Studio School i 1992. Der var alle lidenskapelig opptatt av billedkunst. Lærerne mente at et bilde kunne forandre verden. Det var inspirerende. Det var der jeg fant malerspråket mitt. Jeg lærte meg å tegne ting jeg hadde observert på en helt ny måte.

Hun bodde på et loft ved City Hall, men tilbrakte mesteparten av tiden på skolen. På en studentutstilling kom mediemongulen Rupert Murdoch innom.

– Jeg husker han gikk inn i rommet der bildet mitt sto utstilt. Han fanget raskt interessen for det. Så signaliserte han at han ville ha det og sånn ble det.

Multimillardærens investering gjorde henne imidertid ikke rik.

– Nei, det var en fundraiser-utstilling, så jeg satt ikke igjen med mer enn noen par tusen dollar, men det var nå greit. Jeg lurer på hvor bildet er nå.

Torild i tårnet

Ute i gaten har en syklist begynt å hytte med neven mot en gul drosjebil. Ukvemsord fyker gjennom lufta oppå et sedvenlig New-Yorksk lydteppe av tut og skrammel. 

Stray plukker med seg nettet og sikter seg inn mot en forretning tre kvartaler unna der hun kan kjøpe seg kullstifter. Forteller om årene etter kunstskolen. Småutstillingene og strøjobbene. Debututstillingen på galleri Bouhlon i Bergen 

I 1997 hadde hun gjort seg såpass bemerket som kunstner I New York at et kunstråd inviterte henne til å jobbe i et atelier i nordtårnet av World Trade Center. Hun var der ett år. 

– World Trade Center var både et fantastisk og et forferdelig sted å være. Luftkvaliteten var elendig. En kunne ikke åpne vinduene. Jeg husker også at det var en sånn summelyd der hele tiden. Mbzzzzz! Og så var det et voldsomt trykk oppover i etasjene. Jeg husker første gangen jeg tok heisen opp. Jeg skulle på visning i ateliet. Trykket var så hardt at en plombe hoppet ut av tannen. 

Hun er framme i forretningen. Roter litt rundt i noen skuffer etter riktige kullstiftene. 

– Men så var det jo også fantastisk, da. Jeg husker folk ble veldig imponert da jeg sa at jeg jobbet i toppen av tvillingtårnet. Helt der i toppen, liksom. Det var også en naturopplevelse å være der oppe. Det var superurbant, men også superorganisk. Tårnene sto aldri stille. Man vugget i vinden og var veldig i elementenet. Hvis det var mye vind, så kjempet heisen seg sakte oppover. Da jeg hadde jobbet der en stund, forsto jeg at jeg måtte gjøre et bilde av utsikten. 

Ateliet hennes var i 91.etasje, men det var panoramautsikten i 85. etasje hun endte med å vie nesten hele arbeidsåret til. 

– Det var noe spesielt ved utsikten der oppe. Man var ikke høyt over de andre bygningene. Heller ikke tett innpå dem. Distansen var riktig. Ettervhert som jeg sto der i det svaiende tårnet og tegnet begynte jeg også å se på de ande bygningen som levende. 

Resultatet ble en gigantisk kulltegning som i ettertid har blitt kalt uskyldig og dommedagsaktig, ja til og med profetisk.

Nullpunktet

Noen transaksjoner og undergrunnstturer senere, er vi fremme med Ground Zero.

Rundt oss speiler gjenlevende og nyutsprungne skyskraperne seg i hverandre. Aller høyest av dem er One World Trade Center, også kjent som frihetstårnet, som sto ferdig i 2014. I lysningen av den tettvokste skyskraperjungelen er to kvadratiske fontener. Vann sildrer nedover innerveggene til

det som engang var ytterveggene til tvillingtårnene.

– Det er en slags renselse dette her, sier Stray.

Hun var ikke her, men på andre siden av East-river, da tårnene falt i 2001. Hun hadde vært hos kjæresten, som nå er ektemannen hennes.

– Jeg var i Williamsburg. Himmelen var knallblå og så skjedde det. Det var et forferdelig syn. Noen puertoricanere kom etterhvert ned til sjøkanten der med en ghettoblaster og vi hørte nyhetssendingen på radioen mens vi så tårnene falle. Jeg gikk fram og tilbake på fortauet og bannet. Jeg var skikkelig forbannet.

– Hvorfor var du forbanna?

– Vi var jo angrepet. Jeg var forbannet på Bush. På meg selv. Jeg kjente at det var i Norge jeg ville være og jeg var forbannet for at jeg ikke hadde dratt i tide. Jeg trodde jeg aldri ville seg Europa igjen.

– Trodde du at det ville bli verdenskrig?

– Jeg vet ikke om jeg tenkte så langt, men jeg tenkte at ingenting ville bli det samme igjen og det hadde jeg jo rett i. Det er jo på mange måter et før og etter 11. septemper.

Hun ble boende i New York i ti år til. Stadig vekk hadde hun et slags bilde som virvlet opp i besvisstheten, der hun sto alene i toppen av tårnet mens betonggulvet under henne raste sammen.

– Mange trodde jeg var død etter terroraksjonene. Selv har jeg mange ganger tenkt at det kunne vært meg. Jeg har veldig empati for de som hoppet, sier hun.

Storbesøk

Like bortenfor, foran minnesmuseet, er køen flere titalls meter lang. Hvis besøkstallet er som det pleier, vil omlag 9000 løse billett og gå ned i utstillingen, der Strays bilde henger.

Hun sier at hun er stolt, men først og fremst takknemlig for at "bildet er hjemme". I årene etter 11.september levde verket et omflakkende liv. En stund oppholdt det seg under sengen til en vennine. Senere i et skap. Etterhvert reiste også bildet rundt på mange utstillinger og hun sier at hun fikk flere lukrative tilbud fra kunstsamlere.

– En gang var jeg fristet til å selge, det skal jeg innrømme, men jeg ville hele tiden at det skulle bli tilgjengelig for offentligheten. Jeg syntes bildet tilhørte New York og newyorkerne.

For tiden sluttfører regissør Eivind Tolås arbeidet med dokumentarfilmen om bildet.

– Filmen handler på et vis om når bildet ble mer enn et bilde. Jeg laget det i 1998, men ble meningen skapt da eller etter 11.september?

Destruksjon

Neste kveld har hun funnet seg en ny utsikt å forevige. Hun er på taket utenfor ateliet til den norsk-amerikanske kunstneren Kyrre Mogster i Brooklyn.

Mogster sier kunsten til Stray er litt som Stray selv, overalt i alle retninger. Men noe går likevel igjen:

– Hun tar ofte utgangspunkt i dokumentariske biter av verden og destruerer dem i bildene sine. Hun gjør det kjente ukjent. River ned for å bygge opp, men ja, destruksjon er kanskje et nøkkelord.

– Destruksjon ja, gjentar Stray.

Ordet blir hengende i lufta.

– Tegnet du noen gang de destruerte tvillingtårnene?

– Jeg hadde ikke tenkt til å fortelle dette...

Sola er på vei ned bak Manhattan skyline og Stray skyggelegger en skyskraper i det døende dagslyset.

– Noen få dager før ellevte september, jeg tror det var femte eller sjette, tegnet jeg tvillingtårnene. De sto i brann. De var røde på midten. Jeg kan ikke forklare det, men sånn var det. Jeg har bildet pakket ned. Jeg har bare våget å se på det et par ganger siden.

Hun legger fra seg kullstiftene.

– Det er min 11. september historie.