Denne saken sto på trykk i Bergens tidene. PDF her.

 Mannen som la lokk på alt

Da jeg var liten spurte jeg min mor om vi hadde noen rikfolk i familien.

Min mor fortalte da at min oldemors bror eide flere hermetikkfabrikker i California. Knut Hovden, som han het, var så høyt på strå at han fikk personlig telegram fra Franklin D. Roosevelt, men hvor pengene tok veien da han døde, visste hun ikke.

I 2018 dro jeg til Monterey i California på jakt etter familiearven. På Cannery Row, kjent fra John Steinbecks roman med samme navn, møtte jeg en historiker. Han sa at Knut Hovden ikke flyttet, men flyktet til Amerika. På byens akvarium møtte jeg tidligere fabrikkarbeidere, som fortalte at Knut var medskyldig i sardinindustriens kollaps i etterkrigstiden. På en bar bortenfor der igjen, møtte jeg en manusforfatter som skrev en gangsterfilm med Knut Hovden i hovedrollen. Stemmene fra Cannery Row surret seg sammen til en legende, som strekker seg tilbake til Ålesundbrannen i 1904.

Del 1. Brannen

Lørdag 22.januar i 1904 står Knut Hovden inne i røykeriet på Aalesund Preservering Co.  

Han er 24 år og nyansatt som røykeribestyrer. Ålesund er byen der livet hans skal begynne, der han skal skape seg et navn i hermetikkbransjen, så han omsider kan vende tilbake til Bergen og åpne sin egen fabrikk. Vinden piper i veggene, men det er ellers lørdagsstille. Ingen sjauing fra lagerrommet eller damperiet. Det nærmeste Knut kommer arbeidskamerater i røykerihallen, er noen tønner med trebiter. Han bruker fridagen på å røyke skinke til eget bruk. Han hekter kjøttet på plass i røykassa og fyrer opp sponhaugen i bunn av ovnen. 

Det bør være ferdig til neste dag og flammen skal slukke av seg selv. Han lar døra til lagerrommet stå åpen og begir seg ut i januarkvelden. Vinden er så kraftig at han må gå sidelengs for å ikke velte overende. Han stavrer forbi bodegaen og oppover skråningen. Hjemme på kvistværelset sovner han på slagbenken.

Den natta våkner ikke Knut av sin egen hoste eller at han er kald på føttene. Han våkner av drønnene fra kanonene i byparken. Før han rekker å flekke på seg klærne, ljomer tre brannskudd ut i natta. Han springer ned trappene og ut ytterdøra. Nede på gata klirrer gatelyktene i vindkastene og han ser at himmelen er rød over Aalesund Preservering Co. 

Røyken tetner for hvert smug han løper gjennom. I Nedre Strandgate fyker gnister  gjennom lufta og brannhestene steiler foran røykteppet. Brannhestene må til sist drives med piskeslag mot den rødglødende fabrikken. 

Knut kommer seg rundt på baksiden og får veltet pengeskapet ut av kontorbygget. Han tar ut sedlene. Når han er tilbake på framsiden, har flammene jafset tak i treverket på latinskolen og slaktergården. 

Det er ikke nok vann i brannslangene. Byen er som en ovn og husene gløder som knusktørre vedkubber. Orkanen er som en blåsebelg, som jager flammene gjennom smug og opp trappeløp. Ut av trehusene styrter mødre og fedre med verdisaker i hendene og barn om halsen. Ungdom løfter gamle opp på håndtaller og trekker dem oppover fjellryggen. Skrukkete hender foldes mot himmelen. Aldri før har så mange bedt Gud om nåde midt på natta i Ålesund. 

Alt er rødt og svart i byen på øyene. Så blir alt grått. Tusenvis av mennesker er husville og noen av dem begynner å tråkke avgårde til slektninger i innlandet. Gjennom asketåken kommer D/S Rauma dampende inn fjorden. Alexander Kielland, som er amtmann i Romsdal, deler ut ulltøy og mat. 

Knut tar ikke imot matrasjoner og innlosjerer seg ikke på overnattingsskipene som kommer seilende. Om nettene graver han seg ned i askehauger og om dagen går han hvileløst rundt mellom de forkullede husskjelettene på Aspøya. 

Knuts drøm har gått opp i røyk og navnet hans er for alltid brennemerket i den norske hermetikkbransjen. Mest smertefullt er det likevel å tenke på de nøysomme foreldrene hjemme på Nautnes i Øygarden. Faren brukte sine siste kronestykker på å sende ham på fiskerifagskole. Fiskerne i vågen sa at ha ga havre til en død hest. Knut var på folkemunne kjent som Knut Hosten. Siden han var guttunge hadde han sjanglet rundt mellom naustene som et Munch-maleri og harket. Han var for kortpustet til å ro og trekke garn. Han haddde ikke engang krefter til å hjelpe mora med husarbeid. Han ekje best so fiske mest, sa faren likevel. Han hadde sett at den lungesyke sønnen hadde et godt hode. 

Nå har Knut skuffet det eneste mennesket i verden som hadde tro på ham. Skal han i tillegg skjemme ut faren med å ende sine dager i et fangehull?

Han er blant de første kalles inn til avhør og byfogdjuristen videreformidler vitneskildringen om at brannen oppsto i røykeriet. Knu sier at ovnene på røykeriet var ildsikre og at gnister ikke kunne sprette fra den. Ja, det er logisk umulig, sier han. Dessuten sto en kran åpen og gulvet var vått. Ifølge vitnemålet, som gjengis i Søndmørsposten 24. februar 1904, peker Knut også ut maskinist Andreassen under avhøret. Andreassen er en beryktet begersvinger og har tidligere hatt drikkelag på fabrikken. På den 22. ranglet han rundt med butikkjomfru Tømmeraas til langt på natt. Knut sier han har hørt at han skiftet klær etter brannen brøt ut. Var ikke det merkverdig oppførsel? 

Få dager etter avhøret hopper Knut på dampbåten til England. Bare en gang, 16 år senere, besøker han igjen fødelandet. 

Del 2. Sølvrushet

– Vi ses på den andre siden, skriver Knut til en tysk pike ombord på RMS Oceanic.

Passasjerskipet har glidd ut fra dokken i Liverpool. På en sjenkestue i Hull overhørte han noen engelske sjømenn snakke om den nedbrente norske byen, der sykdommene florerte og plyndringer var dagligdagse. En svenske blandet seg inn i samtalen. Han sa at han hadde hørt at barn spiste rotter og at gravide kvinner kastet seg i sjøen i Ålesund. 

Den eneste måten Knut kan unnslippe marerittene fra Ålesund er å holde seg våken. Han står alene på dekk hver natt og skriver brev til piken, som han møtte da han jobbet som skipslastbestyrer noen år før. Han skriver at han har begynt å drømme med øynene åpne. At alle passasjerene  på skipet er sotete i ansiktet. At alle barna i mathallen spiser levende rotter med kniv og gaffel. 

Han stirrer ned i den blåsvarte sjøen. Han er bare et hopp unna å forsvinne, men noe holder han tilbake. 

På den andre siden av Atlanterhavet, postlegger han brevet og etter tre ranglenetter i New York bestemmer han seg  for at han vil se Masonic Temple i Chicago. Han reiser oppover Hudson River med dampbåt og siden langs Eeriekanalen og over de store sjøene. I Chicago møter han på slump en gammel forretningsforbindelse, som anbefaler ham å teste lykken i California, men pengene rekker ikke lenger enn til Columbiaelvens munning. Der tjener han seg opp en liten formue på å røyke laks og ørret.

Og så, tidlig i 1905, glir et tog inn på stasjonen i Monterey. 

Monterey er ingen stor by, men Monterey er verden. Monterey er China Point, Tortilla Flat og Spaghetti Hill. Portugisere som spidder knølhval, japanere som dykker etter sjøsnegler og sicilianere som skrøner om sjøuhyrer. Og Monterey er nå også en nordmann, som haster gjennom det som engang var Californias første hovedstad og banker på døra til den eneste hermetikkfabrikken i byen. 

– I can can everything, jeg kan hermetisere alt, sier han på strileengelsk til sjefen Frank Booth.  

Booths har hørt om den norske fiskerieksperten via slektningen i Chicago. Han viser Knut bakgården, der laks soltørkes, samt fabrikkhallen, der loddekarene fortsatt arbeider med blikksakser og bolter som ser ut som etterlevninger fra den fransk-prøysiske krigen. Ute i bukta ligger en tilårskommen fiskeline og vugger i bølgeslagene. 

Knut blir Booths høyre hånd. Alt vest for Appalachiafjellene ligger ikke vest for hukommelsen, men arbeidet okkuperer tankene og bildene fra Ålesund dukker opp sjeldnere og sjeldnere til han omsider får nattesøvnen tilbake.

Han hyrer en sicilianer fra Sacramentoelven som fisker med algeriske lamparanett. Sicilaneren bes om å se etter lyset, og med lyset mener Knut fosforlyset, som stiger opp fra sjøen om natta, når de sølvblinkende pilchardsene, stillhavssardinene, stimer sammen under vannskorpa. Lamparafisket gir straks større fangst enn linefisket og søkklastede lamparabåter siger inn til land i grålysninga. 

Den tyske piken har blitt en kvinne og flytter etter han til Monterey. De gifter seg i 1909 i London. Ekteskapet legger ikke noen demper på Knuts arbeidskapasitet og snart følger en raptus av oppfinnelser. I 1910 konstruerer Knut en falsemaskinen, som gjør at hermetikkboksene ikke lenger må loddes for hånd. Året etter det tegner han en tørkemaskin og året etter det igjen en mekanisk sardinkoker. Lillebroen Ole, som har drevet et røykeri i Øygarden, flytter etter han til Amerika. Sammen konstruerer de en hale- og hodekuttemaskin i 1913.

Knut eksperimenterer dessuten med å hermetisere akkar.

– I can can everything, sier han og Frank Booth nikker. 

Til sist har Booth nikket så mange ganger at han føler seg som en nikkedukke. 

En dag det kommer en leveranse med frosne harer fra Central Valley, stiller han seg foran Knut på fabrikkgulvet

– No you cant can everything, sier han på harselerende strilengelsk med skarrende trykk på eveRRRything. 

Knut er gift og snart skal han forsørge en småbarnsfamilie, men han beklager seg ikke. 

For Knut er det mirakel hvordan man kunne legge lokk på mat og finne den i samme forfatning måneder og år senere. Det er som om lurer tiden, skaper et rom av evighet og overvinner tidens forråtnende tann. En dag vil han tilberede en treretters restaurantmiddag og sende den i en spesialkonstruert bokstårn til faren på Nautnes.  Han har ikke tid til folk som ikke tenker utenfor den tradisjonelle hermetikkboksen og strekker ut hånda. 

– Thank you for everything, sier han med enda mer skarrende trykk på eveRRRything. 

Dagen etter møter Knut en investor. Året etter åpner han sin egen hermetikkfabrikk.   

USAs inntreden i første verdenskrig kommer beleilig for den belånte nordmannen. Soldatene på slagmarken trenger proteinrik proviant og sardinfabrikker i Europa er satt ut av spill. I 1916 forlater 23 000 kasser med hermetikk Knuts fabrikk. I 1918 har tallet steget til 150 000. Inntektene reinvesterer han og snart hermetiserer han også frukt i Alamedia og tunfisk i San Diego.Ved utgangen av første verdenskrig er Knut The King of Cannery Row, som Michael Kenneth Hemp skriver i sin historiske gjennomgang av sardinindustrien i boka The History of John Steinbecks Old Ocean Avnue. 

Han utvider stadig sortimentet og på den gastronomiske verdensutstillingen Le Grand Prix i Paris vinner Portola-sardinene hans førstepremien i klassen for hermetikk. 

Samtidig har det lenge pint hans nøysomme vestlandshjerte å se hvor mange hoder, haler og innvoller, som går til spille under produksjonen. Han begynner derfor å lage fiskeolje og fiskemel, som han han selger til kyllingfarmer og svineoppdrettere. Fra fiskeskrottene utvinner han også gjødsel, som han selger til landbruket i Salinasdalen. 

Produksjonen blir snart mer enn en bigeskjeft og det svarer seg snart å omgjøre hele fisk til mel. Konkurrentene følger etter og blir flere.
Knut fryktet rovdrift og skriver et innlegg i fagtidsskriftet Americas Fisheries Society. Der advarer han mot at det ble fiskes om våren mens sardinene feter seg. Han foreslår også at de fabrikkeiere, som ikke har grunnleggende opplæring i fiske og hermetisering, bør nektes fortsatt drift. Kritikken faller mange tungt for brystet. 

I 1921 står K. Hovden Company i brann. Brannbilene fra både Monterey og søsterbyen Pacific Grove kommer skramlende nedover bakken, men flammene lar seg ikke temme og fabrikken brenner ned til grunnen. Skadene er på 225 000 dollar og Knut sitter igjen med en gjeld på 65 000 dollar.

Politietterforskningen viser at en sigarett ble kastet ned i en fiskemeltank og en pyroman siktes. Knut mistenker at den siktede er hyret av konkurrentene, men etter et lite utbrudd i lokalavisa, vifter han ikke mer med pekefingeren. Han har fått telegram fra Norge om farens bortgang og bestemmer seg for å hedre minnet ved å vende det andre kinnet til. 

Han får leaset et nytt fabrikkbygg og moderniserer driften. Han inviterer konkurrentene inn på fabrikkgulvet og viser dem hvordan han nå dampkoker sardinene. I Knuts øyne bør de berike seg på hverandres fremskritt. Han gjentar også formaningen om unødig forurensing og for tidlig fiske.  

Men så, i 1924, står fabrikken hans i flammer. Igjen kommer brannvesenet, men igjen kommer de for sent. Det brenner i fire dager.

Knut forstår at det ikke er bærekraftig å snakke om bærekraftighet i Monterey. Han kritiserer aldri konkurrentene offentlig igjen. Fiender har han nemlig nok av allerede. 

Del 3: Krigen mellom krigene

De glade 20-årene er grimme i Monterey. 

Forbundstiden gjør spritsmugling til storbusiness og bandekrigene raser langs vestkysten. I Monterey kalles kaiområdet for The Bad Lands og her ligger illegale spritsjapper, opiumskafeer og gamblingbuler tett i tett. I Storied Land beskriver John Walton revolverslagsmål i Monterey. Med et bordell som nærmeste nabo hører Knut daglig hylene av lovløshet og også sardinindustrien blir skitnere.  Prisen på hermetiske sardiner stuper etter krigen og fiskemelproduksjonen er industriens livline. Tynget av gjeld etter to fabrikkbranner og med småbarn hjemme, griper Knut linen, men ikke uten å tøye loven og ikke uten at lokalpolitikerne skaper bølger i sjøen. 

Først vil de produksjonen til livsfordide mener det er hedensk å omgjøre fisk til dyrefor. Senere stikker de kjepper i hjulene hans fordi de frykterproduksjonen fører til overfiske.  Stanford University sitt marine laboratorium, John Hopkins Station, ligger på Montereyhalvøya. Forskerne der rapporterer til fiskeridirektoratet om spillvannet som strømmer ut av fabrikkrørene bortover Ocean Avenue, senere kjent som Cannery Row. Ikke bare sardinene, men også andre sjødyr lider, hevder de. Knut fnyser av kritikken og argumenterer for at det er umulig å utrydde sardinbestanden. Når mennesker forgjeves har forsøkt å utrydde byrotter i århundrer, hvordan i all verden skal de klare å utrydde fiskene som svømmer fritt i havet? 

Eierne av Hotel Del Monte klager på stanken fra fiskemeltankene. I flere tiår har det fasjonable hotellet huset presidenter og finansfolk. Nå kan ikke lenger celibritetene spille golf og polo inne i pinjetreskogen uten at den gebrekkelige stanken slår dem i ansiktet. Rommene står tomme og Montereys kronjuvel ruster. Knut hevder sardinindustrien er byens nye juvel. Men det er folkets juvel, ikke fiffens. Og stanken, ja det er stanken av velstand, sier han.

Knuts overtalelseskunst utfordres av en ny generasjon. John Steinbeck skriver romaner, som mellom linjene misjoner miljøbevissthet. Ed Ricketts driver sitt eget laboratium og spaserer mellom tidevannsdammene og observerer de bittesmå krypene som lever og dør i skyggen av hermetikkfabrikkene. Han utvikler sin egen filosofi om hvordan alt til lands påvirker alt til havs. Boka Between Pacific Tidesskal senere bli en akademisk bestselger.

Ricketts og Steinbeck arrangerer parisiske salonger i Ricketts laboratorium. Omgitt kvinnelige og mannlige beundrere sitter de to herrrene ut i de små timer og rødvinsfabulerer om samspillet mellom livet på land og til havs, samt hvordan rovfisket vi bli et dystert ekko av jordbrukskrisen The Dust Bowl, som herjer innlandet. Knuts kone frekventerer salongen. 

Lover kommer på plass, som regulererer hvor mye fisk som kan omgjøres til fisk, men Knut omgår reglene over en lav sko. I 1925 får han foretaksstraff fordi han har kokt mer fisk til fiskemel enn tillatt. I 1932 stenges fiskemelfabrikken hans ett helt år fordi han har omgjort 79 prosent av fangsten til fiskemel, fiskeolje og gjødsel, hvilket er mer enn det dobbelte av det tillatte.

Samtidig klarer han å få firt på reguleringene, delvis ved å bestikke utsendinger fra fiskeridirektoratet. Ifølge skuespiller og manusforfatter Lewis Rhames får Knut stadig spissere albuer i mellomkrigstiden. 

– Hovden var en gangster. Han beveget i lovens skyggesoner og hvis loven kunne kjøpes, så gjorde han det.

Samtidig minner Rhames om at Monterey lå langt vest for loven i depresjonsårene. 

– Harde tider fostrer harde menn.

Knut har folket i ryggen, særlig den sicilianske befolkningen, som underskriver opprop mot reguleringer. Til tross for stadige streikekonflikter, der Knut er kompromissløs, er fiskerne og fabrikkarbeidere smertelig klar over at Knut driver med små marginer og at det ikke finnes jobbalternativer i det sandstormherjede innlandet. Dessuten verdsetter de Knuts pioneerånd og oppfinnerglød, som stadig gjør jobben deres enklere. 

Knut er pådriver for at fiskerne skal gå over til snurpenot, senere fra snurpenot til ringnot, hvilket øker fangsten. Han finner også opp en flytepramaktig lossestasjon, kjent som hoppers, som gjør at fiskerne ikke lenger trenger å navigere mellom steinrabbene inn til land hver gang de må losse. Flyteprammen, som har påmonterte sentrifugalrør i bunn, suger fisken hele veien inn til fabrikkene. 

Den hardeste nøtten for Knut å knekke er marinbiologen Julia Platt, som er borgermester i Pacific Grove. Platt kjemper gjennom et charter, som gjør det ulovlig å omgjørefiskemel og fiskeolje innenfor bygrensene, hvilket berører Knuts fabrikk som ligger på bygrensen mellom Monterey og Pacific Grove. 

Knut svarer med å anskaffe seg en fiskeskøyte, som han utstyrer med tørkeovner og sender til sjøs. Slik fortsetter han fiskemelproduksjonen utenfor lokallovgivningen og Platts kontroll. Derskøyta ligger og vugger ute i havgapet, synlig fra land med sin kraftige tønneformede ovner og kneisende pipe, ser den ut som knyttneve med langfingeren i været.

Knut vinner den politiske kampen, men han mister dem han i utgangspunktet gikk i krigen for. I 1935 tar Marieut skilsmisse og æreskjeller han i avisen. 

Når verdenskrigen kommer, får Knut endelig fred. 

Del 4: Sardinmorderen

Krigen er Knuts beste år. 

Japanere deporteres til interneringsleire i innlandet og sicilianerne forvises til østsiden av Highway 1. Yankeene verver seg og forsvinner fra fabrikkgulvet.Sardinindustrien er dermed skadeskutt på alle bauger og kanter, men likevel føler Knut seg bedre enn noensinne. 

Minnene går tilbake til Alexander Kielland, som ankom Ålesund etter bybrannen. Diktereren, som var nyutnevnt amtmann, virket så lykkelig der han spaserte mellom ruinene og delte ut ulltøy til brannofrene. Knut observerte han sippe galeas i smug og klappe seg på magen. Dengang virket oppførselen hjerterå, men nå forstår Knut endelig Kielland. Han hadde følt seg nyttig, verdifull.  

Så snart bombene droppes over Pearl Harbour, stiger etterspørselen på hermetiske sardiner og Knut tegner verdifulle  kontrakter med militæret. Plutselig velsignes geskjeften hans som patriotisk. I fraværet av sine vante arbeidskarer, ansetter han unggutter og fortauskantslitere til å betjene maskinene og det  bor mer i dem enn Knut hadde trodd. I 1944/1945 sesongen drar fiskerne opp 240 000 tonn med sardiner, som blir til 1.7 millioner kasser med sardinbokser. Monterey er ikke bare Amerikas, men også verdens sardinhovedstad.Om ettermiddagene går Knut ned på fabrikkgulvet for å takke pakkerkonene og maskinistene for innsatsen og en av disse dagene stanser han ved en av ungguttene, som betjener falsemaskinen. Unggutten har erstattet storebroren, som befinner seg i en japansk tropeskog. Knut foreslår at de skal sende broren noen velfortjente dråper til 25-årsdagen, men ungutten minner om at det er forbud mot å sende soldater alkohol i felt.

– I can can everything, sier Knut og setter seg seg til rette ved falsemaskinen. 

Tre ovale bokser, fylt til randen med bourbon, får lokk over seg. Deretter den verdenskjente Portola-etiketten klistet til siden. 

Noen år senere vender storebroren tilbake til Monterey sammen  med alle de andre soldatene. Japanerne kommer også tilbake fra deporteringsleirene.Det er nå det virkelig starter, tenker Knut. Verdenskrigen har gitt markedet smaken på stillehavssardinen og han signerer kontrakter med importører på andre siden av Atlanterhavet. Heretter skal ikke bare hermetikken transporteres med lasteskip, men også med fly. "Takes fish into the sky", skriver lokalavisen Monterey Peninsula Herald.

Til tross for at Knut nærmere seg pensjonsalderen, bobler han over av virketrang og endelig ligger økonomien til rette for at han kan realisere noen av skissetegningene som har hopet seg opp i skrivebordsskuffen. Han ansetter to unge ingenører, som blant annet skal perfeksjonere en fiskeskøyte, som sanker fisk ved hjelp av elektrosjokk. Patenten tok Knut allerede i 1939 og nå er tiden inne for å sjøsette den revolusjonerende oppfinnelsen. Han har finregnet på hvor mange svimeslåtte sardiner elektrosjokkskøyten kan sope til seg i løpet av en natt og kalkylene er lovende.

Men så, helt ut av det blå, er sjøen tom for sardiner. Notbåtene siger inn til land i grålysninga uten fisk. Fabrikkfløytene, som i årevis har vekket fabrikkarbeiderne om morgen, gir ikke lenger fra seg en tone. Tusenvis av fiskere, fabrikkoner og maskinister har plutselig ikke noe arbeid å gå til. Knut klandrer militærets dumping av giftig ammunisjon for sardinenes bortgang. Han minner også  om viktigheten av skiftende havtemperaturer og planktonforekomsten i sjøen, men plutselig er det ingen som lytter. 

Det er nye takter i tiden og John Steinbecks bestselgerroman Cannery Row, har gjort Ed Ricketts, som går under navnet Doc, til en kultfigur. Nå vil alle lære om marinøkologi og på sjenkestuene snakkes det om at mennesker ikke står over naturen, men er en del av den. 

Folk lurer på hvor livsgrunnlaget deres har blitt av og Ricketts svarer villig. Hvor har sardinene blitt av? I bokser! uttaler han. I et innlegg i Monterey Peninsula Herald 2. april 1948, kommer han også med flere sarkastiske stikk til Knut: Ikke hør på ekspertene. Hør på den jordnære og fonuftige fabrikkeieren. Han som sier at det er umulig å fiske sjøen tom for sardiner.

I  Cannery Row, går Knuts fabrikk under navnet Mordens. Nabofabrikken kalles Hediondo, som betyr stinkende på spansk. Snart får folk nyss om at Morden bare er en endestavelse unna ordet morder på Knuts morsmål.

Sardinmorderen. 

Elektrosjokkskøyta sjøsettes aldri.

Del 5: Den siste flukten


Hvis Ålesund var et trist syn etter brannen, så er Montereys industielle død enda sørgeligere. 

Det var en verdighet over kremasjonen til byen ute på øyene. Venner og kjente kom for å bistå de etterlatte. Monterey derimot er en mann som har levd over evne og dør i sitt eget oppkast. Langs Ocean Avenue luter det ene kråkeslottet etter det andre livstrøtt ned mot de oljestenkte fjæresteinene. 

I det største av kråkeslottene sitter Knut. Foran ham på skrivebordet ligger årsregnskapet. Tallene, som alltid har gitt ham så mye glede, vekker nå bare vemmelse. De ligner blodutsugende krypdyr og Knut ville heller tenke på om det var noen kryp nede på sjøbunnen han kan hermetisere. Hva med sjøsnegler? Blekksprut? Sjøløver?

– I can can everything, sier han til seg selv, men ingen lytter. 

Vannet har funnet veien gjennom taket og stadig vekk ser han noe nytt, som løsner eller smuldrer opp. Det skal ikke mer enn et lite vindpust til, så dunker plankene i en evigvarede frijazzlåt. 

Han har ikke råd til å renovere. Etterkrigsoptimismen har kostet ham dyrt og hver inntjente dollar skal skattemyndigheten ha kloa i. Utenfor ser han en måke stupe ned i sjøen og grafse til seg noen fiskeslintrer, som en fisker har kasta over ripa. 

– I can can everything, sier Knut igjen. 

Ut i lufta. Alene på kontoret. Og nå ler han. Han ler så han hikster og når han får igjen pusten, løfter han opp telefonrøret. 

Historiker Tim Thomas har snakket med advokaten, som svarte i andre enden. Ifølge Thomas informerer Knut advokaten om at han godtar et stående tilbud om å selge fabrikken for 100 000 dollar. Han bemerker samtidig at han vil ha pengene i kontanter, så han slipper å gå i banken å heve en sjekk, hvilket umiddelbart vil føre til at skattemyndighete varsles. 

Oppkjøperne besøker banken neste dag og samme ettermiddag får Knut overlevert pengene i kontanter. Kontrakter signeres, hender trykkes. Så går Knut ned på fabrikkgulvet.

Han ruller sedlene på tvers, så de ligner ferdigsløyde sardiner og legger dem pertentlig inntil hverandre oppi en av sardinboksene på samlebåndet. Når samlebåndet er fylt av pengefylte bokser, starter han falsemaskinen. 

Neste morgen setter han seg i cadillacen og kjører ut av Monterey. Han vurderer å droppe noen sardinbokser hos sønnene, men slår det fra seg. Han tenker tilbake på sin egen far, som brukte sine siste kroner på å sende ham på fiskerifagskole. Hvis det er en ting livet har lært han, så er det at gode handlinger ikke alltid gir gode resultat. 

Verden er vrang, skjebnen lunefull. Brannen i Ålesund førte til at byen ble gjenoppbygd til å bli en av nord-Europas vakreste. Gudene vet hva som vil skje med Monterey og sønnene. Knut følger måkeskrikene nedover Highway 1. Kjører vekk fra fra Half Moon Bay, Moss Landing, Decoto og alle de andre småstedene han har omgjort til yrende industrisamfunn. Videre forbi brorens ranch i Pasadena og tunfiskfabrikken i San Diego 

Ved grensen til San Ysidra stanser grensevakta han og inpiserer baggasjerommet, som er fulllastet med sardinbokser. Hvis vi skal tro legenden, så var de siste ordene hans på amerikansk jord: Jeg har intet annet å fortolle enn mitt geni.