Denne saken sto på trykk i Minerva.

– FNs klimarapport er unødvendig alarmistisk

 Prisvinnende miljøaktivist og forfatter Michael Shellenberger mener FNs klimarapport fordekker positive miljøtrender og tegner et apokalyptisk bilde av klodens fremtid. 

Å kjøre gjennom California-byen Berkeley, føles tidvis som å reise gjennom et fremtidslandskap, der en politisk borgerkrig nettopp har funnet sted og bare de wokeste iblant oss har overlevd.  

ABOLISH THE POLICE! STOP HAVING KIDS! HIKING IS RACIST! Plakatvifterne i sentrum svikter deg ikke, hvis du er en identitetssøkende student med hang til sivilisasjonskritikk og selvpisking. Etter å ha passert aktivistoppbudet, stanser jeg ved et stopp-skilt, der noen har sprayet DRIVING under de hvite bokstavene. Jeg går ut for å knipse noen bilder og mens jeg står der på gatehjørnet, skimter jeg en spire til politisk uenighet: To naboer flagger med forskjellige flagg! Flaggdiskusjonen i Berkeley går ikke på om man skal la stjernebanneret eller regnbueflagget vaie i vinden, men om man skal flagge med regnbueflagget, transflagget eller progressflagget. Lokale twitteraktivister har funnet ut at transflagget og regnbueflagget er utdaterte, ettersom de ikke kommuniserer at svarte og brune LGBTQIA-folk står i en særskilt offerposisjon, slik progressflagget gjør med et innfelt triangel oppå regnbuestripene. Mens jeg kjører videre oppover Berkeley-åsen, konstaterer jeg at progress-flagget blåser i medvind og de ser også ut til å bli hyppigere etter hvert som hagene og husene blir større, som om beboerne bruker dem som skjold mot husokkupanter, etter å ha sett BLM-nabolagsmarsjene i Seattle siste sommer. 

Men på toppen av haugen bor en mann som ikke kan sies å være noen værhane i de progressive vindene som blåser gjennom Berkeley. Michael Shellenberger har siden utgivelsen av essayet The Death of Enviromentalism i 2007 markert seg som en miljøvern-kontrærer. Han ble i 2008 kåret til Time Magazines Hero Of The Enviroment og har blitt invitert til TED-scenen for å snakke om kjernekraftverk. Samtidig har han blitt beskyldt for å være en lakei for kapitalismen, blant annet fordi han medforfattet et økomodernistisk manifest, som insisterer på at verden kun kan reddes med innovasjon, ikke moralisme. Miljøvernorganisasjoner har tilsynelatende aldri helt funnet ut hva de mener om ham. Tidligere Greenpeace-sjef John Passacantando har for eksempel kjeftet på ham for å være hard i klypa, men samtidig berømmet ham for å ha brakt viktig fakta til torgs. Shellenbergs etterrettelighet har det nemlig sjeldent blitt satt spørsmålstegn ved, i hvert fall inntil nylig. Fjorårets utgivelse Apocalypse Never, en sakprosabok som kan karakteriseres som en slags massehenrettelse av populære klimamyter –miljøvernere reddet blåhvalen, vi lever i en sjette utryddelse, naturkatastrofene blir verre: bang! bang! bang! – skapte nemlig furore blant forskere og beskyldninger om cherry picking, og det som verre er. Men mer om det senere. 

Det første selvopplevde provet om at Schellenbergers avvik fra normalen, fikk jeg allerede da jeg kontaktet ham på e-post tidligere i uka. Amerikanere er stadig mer påpasselige med å ikke utlevere personlige adresser av frykt for å bli doxet (altså at personlige opplysninger lekkes ut på nettet) og intervjuer avholdes derfor sjeldent på private adresser. Men Shellenberger inviterte meg hjem til seg, sendte adressen på ukryptert e-post og fortalte meg hvordan jeg kunne snike meg inn hageveien. Etter å ha tatt meg forbi en smijernsport, snublet ned en trapp og rotet litt rundt i hagen, ser jeg ham på betongplattingen utenfor kjelleren. 

 Til tross for at han har blitt beskyldt for å være en sellout blant sine egne, har han fortsatt framtoningen til en evigstuderende HF-student med DNT-medlemsskap, der han står med tredagerskjegg og ullgenser.  

– Come on in, brother! sier han. – Du kan ta av deg maska hvis du er vaksinert. 

Han kverner kaffebønnen «på europeisk vis» og heller den nytraktede kaffen opp i en raus amerikanksk mug. Vi snakker om hans kommende bok, San Fransicko, som handler om hjemløsheten i San Francisco Bay Area og hvorfor rike, progressive byer i USA ikke klarer å gi fattige folk med rusproblemer verdige liv. Shellenberger mener progressive politikere i USA har henfalt til en kontraproduktiv offertenkning, søm fører til «tillært hjelpesløshet». Han mener også at avmaktsfølelsen, som han mener brer om seg på det den amerikanske venstresiden, har smittet over i klimadiskusjonene, der løsningene overskygges av alarmismen. Og apropos alarmisme, så er det nettopp dette som får han til å væpne stemmebåndet for første gang, en time ut i samtalen: 

 –Absolutt horribelt. All PR-arbeidet, alle uttalelsene.. alt sammen var upassende alarmistisk, utbryter han. 

Jeg har spurt ham om første del av FNs klimarapport, som kom ut 9. august. Shellenberger ble invitert til å lese den 3600 sider lange delrapporten og ga sine anmerkninger. Tilbakemeldingene hadde ifølge ham selv «null påvirkningskraft».

Han presiserer at han ikke motsetter seg vitenskapen og det statistiske grunnlaget for rapporten, men de beskrevne scenarioene som avstedkom fra beregningene i rapporten. 

– Rapporten forespeiler hva som vil skje med en seksdobbel økning i kullforbrenning. Det er fullstendig urealistisk. Kullbruk har vært i nedgang i rike land i flere tiår. Vi vil se en lignende utvikling snart i fattige land. Vi er også i midten av en naturgassrevolusjon. En annen ting jeg reagerer sterk på, er at FNs klimapanel bruker et karbonbudsjett. Energibruk må ses i et kost-nytte-perspektiv. Energibruk gjør planeten varmere, men det gir oss bedre forutsetninger til å leve gode økonomiske liv og til å være mer motstandsdyktige i møte med naturkatastrofer, legger han til  

I boken hans, Apocalypse Never, referer Shellenberger til MIT-professor Kerry Emanuel, som en gang sa at man kan redusere karbonutslippet i verden i 2070, hvis man lar indere brenne mer kull i dag. Poenget hans er at økt energiforbruk fører til økt velstand, som igjen fører til at folk tar steget opp i middelklassen og får færre barn, hvilket fører til mindre utslipp. 

 Shellenberger lener seg fram i stolen. 

– Vi bør aldri enøyd bruke temperaturmål som fundament for hvilke politiske tiltak vi trenger, sier han

Den mangeårige miljøaktivisten refser generalsekretær i FN, António Guterres, for å si at det er «kode rød for menneskeheten», men også direktøren i FNs miljøprogrogram, Inger Andersen, som sa at«ingen er trygge». 

– Dette er alarmistisk og apokalyptisk. Vi er tryggere enn noensinne. Budskapet burde vært at menneskeheten gjør det bedre enn noensinne.  Det har vært en 90 prosent nedgang når det gjelder folk som dør av naturkatastrofer de siste 100 årene. I Bangladesh har nedgangen vært på 99 prosent, bare de siste 40 årene. Vi har aldri produsert mer mat, i øyeblikket har vi et overskudd på 25%. Gassrevolusjonen gjør at det er nesten utenkelig at vi vil gå over tre prosent tempeturstigning sammenlignet med pre-industrielle nivåer. 

 Også i Apcalypse Never bruker Shellenberger behørig med plass på å opplyse om de positive endringene kloden gjennomgår. 

 Han skriver blant annet at det bare er tull og tøys at verden gjennomgår en sjette utryddelse, som Elizabeth Kolbert foreslår i sin Pulitzer-prisvinnende bok Den sjette utryddelsen, hvilket Shellenberger begrunner med at teorigrunnlaget Kolbert bygger boken sin på – nærmere bestemt E.O. Wilsons og John MacArthurs species area model fra 1967, som beskriver forholdet mellom artsmangfold og habitatsområder – for lengst er  motbevist, blant annet i en omfattende rapport i Nature fra 2011. 

 Andre underkommuniserte hurranyheter Shellenberger legger vekt på, er at karbonutslippene sank med 23 prosent i Europa mellom 1990 og 2018, og med 15 prosent i USA mellom 2005 og 2016, hovedsakelig på grunn av fremveksten av fracking (!), som gjorde at amerikaner skiftet ut kull med olje. 

 Men akkurat nå har jeg hengt meg opp i dette Shellenberger sier om naturkatastrofer og jeg leser opp et sitat fra pressemeldingen FNs klimapanel publiserte 9 august:

 Climate change is intensifying the water cycle. This brings more intense rainfall and associated flooding, as well as more intense drought in many regions.

 – Dette høres ut som mer ekstremvær for meg.  

 – Ja, men la oss se nøyere på dette. Det som kort oppsummert står her, er at noen deler av verden vil bli varmere, andre kaldere. Det er sant, det. Men hva betyr det? Betyr det at vi vil produsere mindre mat? Nei. Vil det bety at flere folk vil dø av naturkatastrofer. Nei. Vil det si at vi vil få flere orkaner? Nei. Den best tilgjengelige vitenskapen vi har, foreslår at nordatlantiske orkaner vil bli 25 prosent mindre hyppige. Samme studie sier riktignok også at de vil tilta fem prosent i styrke, men de vil altså inntreffe 25 prosent sjeldnere, sier Shellenberger. 

 Han unner seg en aldri så liten utredning om tørken i California, før han konkluderer: 

 – Vil vi ha mer av enkelte typer ekstremvær? Ja, helt klart. Men motstandsdyktigheten vår gjør opp for det, og vel så det.

 Apocalypse Never, såvel som essayet Shellenberger publiserte rett før utgivelsen, har høstet en del kritikk, blant annet fordi Shellenberger mener naturkatastrofene har blitt mildere, ikke verre. Flere forskere har vært ute og sagt at dette er feil. 

 – Du skriver at det har blitt mindre ekstremvær..

 – Nei, jeg skriver i boken at naturkatastrofene ikke har blitt verre. FNs klimapanel og alle andre seriøse forskningsaktører måler naturkatastrofer på to måter: dødelighet og ødeleggelser. Det er alt, det er veldig spesifikt.  Naturkatastrofene kan derfor bli mindre ille, selv om vi får mer ekstremvær. Flere av de som anmeldte boka mi, refererte til det jeg skriver om at naturkatastrofene hadde blitt mindre ille, og så sa de: «Se her, se her!», og så refererte til ekstremvær-statistikker. Det er en bevisst manipuleringsstrategi, for den gjennomsnittlige lytter vet ikke forskjellen på naturkatastrofer og ekstremvær.

 – Ikke jeg heller, tydeligvis.

 Shellenberger smiler med plirende øyne. Aviser et anrop på telefonen og gir meg sjansen til å se meg rundt i rommet.

 Oppå en bokstabel, der en av bøkene har den kledelige tittelen Deception, står en dødningsskalle. Det slår meg at den ser nokså lykkelig ut, selv om den hverken har hud eller hår. Den smiler med full tanngard og reflekter sollyset som detter inn vinduet, hensetter kjellerrommet i lysere stemning enn hva man kunne vente seg, omstendighetene tatt i betraktning. 

– FNs klimapanel har skiftet fokus fra naturkatastrofer til ekstremvær i denne rapporten, fortsetter Shellenberger litt senere. – På den måten kan de komme med alarmistiske uttalelser, som de ikke hadde hatt dekning for om de fortsatt refererte til naturkatastrofer. 

– Hvorfor gjør de det? 

– For å være alarmistiske.

– Og hvorfor vil de være alarmistiske? 

– Vel, det er det de tre siste kapitlene av boka mi handler om, da. 

De siste tre kapitlene av Apocalypse Never ta opp om alle interessekonfliktene som foregår i kulissene av klimakampen. Han skriver om dobbeltmoralen de store oljeselskapene (inkludert Equinor) utviser når de støtter fornybar energi og bedriver lobbyvirksomhet imot kjernekraft, vel vitende om at fornybare energi ikke vil dekke opp for energiunderskuddet og følgelig garanterer fortsatt salg av fossilt brennstoff. Han skriver om hvordan kjendiser og kongelige bygger merkevaren sin ved å jetsette rundt i verden og snakke om måtehold. Og han beskriver klimaforskernes hang til å opptre som «falske guder for tapte sjeler». 

 – Se det for deg. Du er en nerdete forsker som jobber med klimamodeller dagen lang. Så, hvert fjerde år, har du aller verdens ører og du vet de vil lytte ekstra godt etter hvis du kan gi dem frysninger, sier Shellenberger. 

Han gjør stemmen svak, som om en inneblek gen-z`er med Mikke Mus-sokker og blått hår nettopp har tatt bolig inni ham. 

– Hva skal vi gjøre store vitenskapsmann? Vær så snill, fortell det til meg, sier han og skjelver aspeløvaktige med hendene.  

Shellenberger stopper opp, himler med øynene, som for å stadfeste at han er tilbake i sitt gode skinn. 

 – Som vitenskapsmann elsker du posisjonen du er i når du møtes med en slik underdanighet og respekt. Du elsker makten. Men når det er sagt, så er de fleste forskere alarmistiske når det gjelder eget fagfelt. De ønsker jo å være relevante. Klimaforskere er ikke i en særstilling her. 

 Shellenberger er også kritisk til hvordan media dekker miljøspørsmål og gjennom den veldedige, økomodernistisks stiftelsen Enviromental Progresshar han bedrevet forskning i så henseende.

 – Vi gjorde nettopp en google undersøkelse, der vi spurte et representativt utvalg om de trodde naturkatastrofer hadde blitt bedre eller verre. Vi hadde 1500. Majoriteten trodde at omkostningene når det gjelder naturkatastrofer hadde blitt verre. Folkeopinionen er fullstendig villedet på dette området. Folk har blitt hjernevasket av klimaalarmisme. Etter 30 år med klimadekning i media, bør alle vite at dødeligheten og ødeleggelsene ved naturkatastrofer har blitt mindre, ikke større. 

 – Men samsvarer ikke dette med stort sett alle skrekkinngytende fenomener amerikanske medier dekker?If it bleeds, it leads, som man sier. Folk tror jo sikkert at det blir flere kidnappinger og at vi lever i midten av en politidrapsepidemi, selv om det har vært en sterk nedgang av begge deler i flere år. 

 – Joda, det er jo sånn. Og det er som sagt ikke bare pressen som kaster ved på bålet. Det var forresten også en britisk forsker som sa at vi var håpløst uforberedt. Jeg gikk i konfrontasjon med ham på internett og minnet ham om at vi er bedre forberedt enn noensinne. Jeg stilte han også spørsmålet på hvilket tidspunkt i historien vi hadde vært bedre forberedt. Han fant seg selvsagt en fluktrute fra den første uttalelsen og sa at vi var håpløst dårlig forberedte, sammenlignet med hva vi burde vært.  Men hva er det han driver med? Skjønner han ikke hvordan det vil høres ut? Skjønner han ikke at skoleungdom vil engste seg unødig når han sier det på den måten?

 Han slår ut med armene. 

 – Media har blitt en nevrotisisme maskin. På den andre siden liker folk å være nevrotiske. 

 Flere fremstående offentlig intellektuelle i USA, som blant andre Jonathan Haidt og John McWorther, har de siste årene skrevet mye om det de anser som nyreligiøse tendenser blant antirasister på den amerikanske venstresiden. Ifølge sistnevnte gir dette seg blant annet til kjenne ved at begreper som «hvit synd» og «the day we will come to terms with racial injustice» har erstattet tidligere oppfatninger om arvesynd og dommedag. En annen ting som ofte har blitt trukket fram, er antirastienes nypuritaniske

 I Apocalypse Never foreslår også Michael Schellenberger at miljøsaken har blitt et slags religiøst substitutt for mange.

 – Vi trenger alle en grunn for å være i live. Noen sier at de er i live fordi de vil oppdra unger eller bidra i den lokale kirken. Det er beskjedne ambisjoner. Men for en narsissistisk generasjon, er ikke det nok. De vil redde verden. Og for å redde verden, så må vi jo i utgangspunktet ha en verden å redde. Akkurat der er nok forskere, kongresspolitikere og enkelte skolebarn i Sverige nokså like, sier Shellenberger 

 Fra kjellerleiligheten er det utsikt over San Fransisco-bukta og den sotgrå skylinen bak. Den misfargede, oransje skogbrannsolen er i ferd med å drukne ute i Stillehavet et sted. Jeg stiller han et spørsmål, som kanskje ikke har noe med intervjuet å gjøre, men som jeg likevel ikke klarer å holde inni meg.

 –Hvordan er det å bo i Berkeley som miljøkontrær? Har du noen venner igjen?

 – Hva mener du?

 Jeg famler meg ut i hektisk og springende utdypning, der jeg på famlende ola-engelsk sier at utallelsene hans må vekke en viss porsjon reaksjoner i nabolaget. 

 – Jeg har mistet venner. Vel, jeg har strengt tatt mistet mange venner. Men jeg har også beholdt venner. Så det er OK. Jeg spiller fotball med noen karer hver uke. Jeg har kjent dem i flere år og de synes det er helt greit at jeg er for kjernekraftverk, sikkert fordi de er yngre. Jeg ser en holdningsendring der. Men de likte ikke at jeg stilte opp på Tucker Carlsons show. Da jeg sa at jeg var avhengig av å selge bøker, sa en av dem at jeg var en «sellout». 

 – Jeg ville sagt at jeg mener det er viktig å snakke med folk som er uenig med meg. Det er det jo. 

 – Jeg sa det også. Da sa en: Så hvis Hitler hadde et talkshow, ville du stilt opp på det?

Shellenberger drar knokene over skjeggstubbene og kaster et blikk på dødninghodet. 

– Jeg svarte: Ja, jeg hadde nok stilt opp på det.  Men er ikke han opptatt med å krige mot både Storbritannia og Sovjetunionen?