Denne saken sto på trykk i Aftenposten A-magasinet. Link til PDF her.

 Sorteringssamfunnet

Republikanere og demokrater misliker hverandre mer enn før. Nå bosetter de seg også langt fra hverandre. 

– Er det noen her fra Los Angeles eller San Francisco? 

Det er dørgende stille på rodeostadion.

– Hva med New York eller Chicago? Kom igjen, vær ærlig! Bozeman, da?

Et enslig hvin høres omsider fra en av de bakre benkene.

– Velkommen til Amerika? kvitterer speakeren. 

Publikumslatteren dempes ikke av hverken munnbind eller sosial distansering. Til tross for stigende smittetall i Nord-Dakota, sitter folk tett i tett, drapert i amerikanske flagg. En av de som humrer i barten av speakerens vittigheter er Jeremy Strommen. Rancharbeideren har kona Rachel til venstre for seg, sønnen Rowdie til høyre og et tårn med boksøl mellom beina. I likhet med resten av tilskuerne sto han oppreist da nasjonalsangen ble spilt. 

– De som kneler for flagget er respektløse, sier han. – Jeg har venner som har satt liv og helse på spill for det flagget. Når du ikke respekterer flagget, spytter du dem i ansiktet.

– En gjeng med drittsekker

Dagen etter rodeostevnet, viser Strommen fram oksen som lunter rundt i innghegningen på ranchen til svigerforeldrene, noen mil øst for Mandan i Nord-Dakota. 

– Dette er Grealey. Han er far til sikkert 100, sier Strommen.

I tillegg til å jobbe på ranchen, driver Strommen med avl og hvert år selger han omlag 100 kveg til andre rancher rundt omkring i landet. 

Før 38-åringen giftet seg med kjæresten Rachel i 2012, var han en omreisende altmuligmann, som jobbet som alt fra wrangler i Nebraska til dørselger i Minnesota. Til sammen ble det 15 jobber i ni delstater etter at han droppet ut av college i 2002. Selv om omflakkingen gikk over mange bredde– og lengdegrader, var han aldri bosatt i en by.

– Jeg tilbrakte litt tid i Minneapolis, men det var ikke min greie. Det var alt for mange liberale drittsekker der.

Han gir Grealey et klaps på baken. 

– Men de liberale folka der, har sikkert ikke alt for høye tanker om en cowboy som meg heller. 

Til polene

Polariseringen mellom demokrater og republikanere diskuteres jevnlig i USA. Mange enes om at polariseringen er verre enn før, men de lærde strides om hva den innebærer: Er amerikanere mer politisk uenige enn før? Eller misliker de hverandre bare mer? 

Sikkert er det at de gjør det siste. En undersøkelse fra forskningssenteret Pew viser at flere republikanere og demokrater karakteriser medlemmer fra den andre siden som "umoralske" og "trangsynte" enn hva de gjorde i 2016. I en annen undersøkelsefra i april i år, svarte 47 prosent av alle republikanere og 71 prosent av alle demokratene at de trolig ikke, eller definitivt ikke, kunne gått på stevnemøte med noen fra motsatt politisk leir. Hvis de likevel hadde krysset partigrensen for kjærligheten, er det heller ikke sikkert at det hadde falt i god jord. 35 prosent av alle republikanere og 45 prosent av alle demokrater oppgir at de ville synes det var trist om barna deres giftet seg med en fra den andre politiske leiren.

Forfatteren Bill Bishop var blant de første til å identifisere polariseringstrenden i boka The Big Sort, som utkom allerede i 2008. Han mener polariseringen delvis skyldes at demokrater og republikanere nå bosetter seg forskjellige steder. 

– Amerikanere har bestandig flyttet mye rundt, men før migrerte folk fra sted til sted på jakt 

etter økonomiske muligheter. Nå er migrasjonstrømmene basert på smakspreferanser og livsstil. Folk flytter til en by som har en viss type musikkscene, eller en bygd der det finnes en viss type menighet. Summen av dette er at stadig flere bor rundt likesinnede, også politisk, sier han. 

Bishop understreker at folk sjeldent velger bosted av rene politiske motiv. 

– Den politiske segregeringen er en sideeffekt av andre valg folk tar.

Politisk balkanisering

Til vanlig jobber Bishop for nettmagasinet The Daily Yonder. Her har han også skrevet om hvordan flere valgdistrikt i USA har blitt såkalte valgskredfylker, der et av partiene vinner med mer enn 20 prosentpoengs margin. 

I 1992 bodde 38 prosent av USAs befolkning i et valgskredfylke. Ved sist presidentvalg, i 2016, hadde prosenten steget til over 60 prosent. Dette betyr at færre republikanere har demokrater som naboer. Og motsatt.

– Mange amerikanere snakker nå kun med folk de er enige med. De hører historier og fakta som befester verdensbildet deres. Fra sosialpsykologien vet vi at likesinnede grupper marsjerer mot det ekstreme. Plutselig finner de ut at coronaviruset er en bløff, eller at det er flott ide å avskaffe hele politet, sier Bishop.

De siste tiårene har begge de politiske partiene drevet med såkalt gerrymandering. Fenomenet innebærer at politikere flytter på valgkretsgrensene for politisk vinning. Ved å for eksempel isolere mange demokrater i en valgkrets, kan man kan tippe valgresultatene i andre. Bishop avviser at dette forklarer valgkskredutviklingen. 

– Gerrymandering har i verste fall hatt en mikroskopisk effekt. Vi ser at demokrater i økende grad klumper seg sammen i byer, uavhenngig av hvor valgkretsgrensene går . I de rurale områdene skjer det motsatte.

By og land, klan mot klan

Bishop beskriver også en annen trend, nemlig at landsbygda blir stadig mer republikanske, samtidig som byene blir mer demokratiske. 

– Tidligere var det like mange demokrater som republikanere på landsbygda. Nå er nesten alle de rurale distriktene republikanske og nesten alle de urbane distriktene demokratiske. Vi ser også at politiske identiteter stadig oftere henger sammen med religion, utdannelsesnivå og interesser. 

Bishop lister opp noen av kjennetegnene ved henholdsvis demokrater og republikanere: Demokrater tilbringer mye tid med venner i parker. De har høy utdannelse og spiser økologisk mat. Hvis de flagger, så flagger de med regnbueflagget. Republikanere på sin side har sjeldnere college-vitnemål og går ofte i kirken. De liker NASCAR-billøp og samler seg fortsatt rundt det amerikanske flagget.

Forfatteren Amy Chua, som i 2018 publiserte boka Political Tribes, mener at verdigrunnlaget til hvite, urbane demokrater og hvite, rurale republikanere, er så ulikt at gruppene kan forstås som forskjellige etnisiteter. Fullt så langt vil ikke Bishop gå. 

– Men vi kan snakke om politiske klaner. Det lever ulike liv og forstår hverandre dårligere enn før.

Modige engler 

– Hold opp det blå kruset hvis du er demokrat, og det røde hvis du er republikaner, sier møtelederen på workshopen til Braver Angels. 

I takt med at USA blir stadig mer politisk segregert, har de politiske integreringstiltakene blitt flere og Braver Angels er en av organisasjonene som arrangerer samtalemøter for republikanere og demokrater. 

I coronaens tidsalder har imidlertid aktiviteten søkt tilflukt på internett, og et hundretalls demokrater og republikaner deltar på videokonferansen denne lørdagen. I en av zoom-boksene sitter en dame med en papegøye på skulderen, som nettopp har fortalt de andre deltagerne at hun har problemer med å kommunisere med barnebarnet "som bor i Portland og river ned statuer". Hun parres med en demokratisk dataingeniør og de to sendes inn i et separat chatrom, der de skal diskutere politibrutalitet. I forkant har begge blitt drillet i konstruktiv dialogform. Overdrivelser og retoriske spørsmål er fy, fy. De skal stille åpne spørsmål og avstå fra å avbryte.

– Målet vårt er ikke å få republikanere og demokrater til å bli enige. Vi prøver å få dem til å forstå hverandre bedre, slik at de kan snakke om politikk på en mer konstruktiv og skikkelig måte, sier møtelederen Lopato noen dager etter workshopen. 

Lopato er pensjonert psykiater med tilholdssted i San Francisco. 85 prosent av innbyggerne i byen hennes stemte på Hillary Clinton ved sist presidentvalg. 

– Jeg fikk en oppvåkning i 2016. Jeg fattet ikke at så mange kunne stemme på Trump. Samtidig ville jeg ikke investere tid i å hate republikanere. Jeg er jødisk og klar over hvor ille det kan bære av sted når man demoniserer hele grupper. Jeg bestemte meg i stedet for å forsøke å forstå den andre siden. 

Siden 2016 har hun derfor vært aktiv i Braver Angels, hovedsakelig på lokallagsnivå i San Francisco og hun omgås nå jevnlig med republikanere, både på deltager og arrangørsiden, hvilket var utenkelig i hennes "forrige liv".

– Jeg kan fortsatt ikke si at jeg har noen nære venner som er republikanere, men jeg har møtt flere republikanere som jeg liker og respekterer. 

Politisk utenforskap

En av republikanerne Lopato liker og respekterer er Paul Norris, som også er møteleder for Braver Angels. 

Norris var hippie i San Francisco på 60- og 70-tallet, og innbitt motstander av daværende California-guvernør Ronald Reagan. Men så, på 80-tallet, spiste han ifølge seg selv "den røde pillen" og han endte med å stemme på Reagan under presidentkandidaten i 1984.

– Jeg fant raskt ut at det er ensomt å være republikaner i San Francisco. Mange ser på republikanere som onde. Du må selvsensurere deg, hvis du skal unngå sosial utfrysning.

Hvorvidt han skal stemme på Trump i november, vil han ikke gå ut med. 

– Hvor skal dette på trykk igjen? Jeg sier ikke sånt høyt i denne byen, sier han der han står ved Lands End i San Francisco og skuer utover Stillehavet. 

Under oss bråker bølgene og over oss henger et dusin måker i vindkastene. Norris fisker opp smarttelefonen fra lomma og viser en skjermdump fra nabolagsappen Next Door, der en kvinne ber naboene som stemmer på Trump om å "krype tilbake i de mørke hulene sine". Norris forteller at han kjenner flere republlianere som har flyttet fra San Francisco fordi de føler seg uglesett. 

– Men røttene mine i San Francisco er så dype at de går gjennom jordskorpa og hele veien til Kina. Kona mi er født her og barna mine bor her. Jeg flytter ikke.

Lopato sier at hun også kjenner til at republikanere opplever ubehageligheter i San Francisco, men påpeker samtidig at det også kan være utfordrende å være demokrat i et konservativt utkantstrøk av USA. 

– Jeg kjenner liberale folk i konservative deler av Tenneesse og Texas som er svært forsiktige med hva de sier om abort og homofili. 

Kom ut av skapet i kirka

Hjelper så arbeidet til Braver Angels? 

Enkelte kritiker mener at dialogorienterte initiativ er ineffektive. Blant dem er Bill Bishop.

– Å plassere folk rundt et bord for å snakke om politikk, er som regel en katastrofe. Studier har faktisk vist at det gjør vondt verre. Folk forstår ikke den andre siden bedre et. De blir bare bedre til å forsvare egne synspunkt.

Bishop mener det er langt mer produktivt at folk gjør ting sammen. 

– Når folk har et fellesprosjekt, så lærer deg seg å se forbi politikken og samarbeide. Problemet i vår tid er at vi har få nasjonale fellesprosjektet som knytter folk fra by og land sammen. Tidligere var militærtjenesten et slikt sosialt lim. Når er det stort sett bare rurale gutter som verver seg. 

Lopato påpeker også at det er vanskelig å folk til å gjøre ting sammen, når de bor stadig lenger unna hverandre. Dessuten sier hun at arbeidet til Braver Angels også handler om å bekjempe politisk utenforskap. 

–Vi hadde en workshop i en kirke i San Francisco, der en republikansk dame bestemte seg for å komme ut av skapet og fortelle familiemedlemmene hvor hun sto politisk. Det var rørende å se hvordan hun vokste i løpet av workshopen. 

Soloprosjekt

Tilbake på ranchen i Nord-Dakota, står Jeremy Strommen klar til å vise frem hvordan man kan bestige en usalet hest.

Han napper tak i manen og stirrer hesten i hvitøyet til den står stille, så slenger han seg ut i et sidelengs krumspring, som med nød og neppe ender på hesteryggen. 

– Jeg har lagt på meg 10 kilo siden sist jeg gjorde dette, sier han og retter på cowbohatten. 

Ettermiddagstillheten har senket seg over prærien. Bortsett fra hestene som jafser i seg høy, kan man bare høre kvekkingen fra froskene i sivet, og en og annen kuhale som svisjer gjennom gresset. I denne rurale delen av USA er det få folk, og enda færre demokrater. Strommen sier han bare har en god venn som er demokrat.

– Men jeg snakker ikke med ham akkurat nå. Vi kutter alltid kontakten noen måneder før presidentvalget og så tar vi den opp igjen noen måneder etter. Det blir bare krangling om vi snakker om politikk.

Strommen sier han ikke forstår at noen kan finne på å stemme på Biden. 

– For meg er det som å tørke seg i rumpa før man setter seg ned på do. Det gir ingen mening. 

Denne saken sto på trykk i Aftenposten A-magasinet.