Apokalypse Ngo!

Andy Ngo`s bok om Antifa debuterte på tredjeplass på New York Times bestselgerliste. I boken hevder han at Antifa både er bedre organisert enn hva mange tror. 

Konservativ journalist. Provokatør. Ytre høyre troll. Ukjære barn har også mange navn, og Andy Ngo har fått flerfoldige merkelapper (og knyttnever) slengt etter seg siden han begynte å rapportere fra kulturkrigens frontlinje i Portland i 2017. 

Et av de første spørsmålene jeg stiller ham, når jeg intervjuer ham over Skype fra London der han befinner seg i et slags midlertidig politisk asyl etter utgivelsen av boken Unmasked: Inside Antifa's Radical Plan to Destroy Democracy, er hvordan han vil karakterisere seg selv.

– Karakeristikken konservativ journalist et helt grei. I starten mislikte jeg den, da jeg streber etter upartisk sannhetssøken, men jeg vedkjenner meg nå at verdenssynet mitt er påvirket av et sett med konservative grunnverdier, og det mener jeg det er transparent å tilkjennegi. Jeg synes flere journalister på venstresiden bør gjøre det samme. 

Noe av det som kanskje har gjort Ngo til en stjerne på den amerikanske høyresiden, er at han med sitt blotte vesen imøtegår venstresidens stereotypi av høyrefolk som medlemmer av en interessergruppe for hvite menn og annerledeshatende reaksjonister. Ngo har innvandrerbakgrunn og er homofil. Stemmen hans er myk og behagelig, nesten sløv, som om han har poppet en valium og får fotmassasje utenfor skypekameraets rekkevidde. 

– Du er fra Portland. Du er millennial. Alt i bioen din tilsier at du skulle hoppet på social justice-bandbussen. Hva skjedde? 

– Du har rett i at bakgrunnen min gjorde meg mottakelig for venstresidens tankegods, men jeg ble uteksaminert før 2015, altså før den mest militante venstresideideologien eksploderte på universitetene. I tillegg appelerte andre tankestrømninger til meg i mine tidlige voksenår. Jeg skal samtidig ikke nekte for at de identitetsorienterte grievance-ideologiene var tiltalende på meg, det tror jeg den er for alle som er ulykkelige og misfornøyde med livet sitt, det er jo deilig å eksternalisere problemene sine og rette et kristisk søkelys mot alt annet enn seg selv, hvilket er selve basisen for at Antifa og kritisk raseteori, men etterhvert som jeg ble mer moden, skjønte jeg at jeg måtte rydde rommet mitt først, for å bruke Jordan Petersons ord. Da jeg tok fatt i livet mitt, opplevde jeg også at offerkulturen på venstresidens var hemmende og umyndiggjørende. 

Ngo tar en kunstpause og minner meg om noe jeg også har hørt han si i tidligere intervjuer: 

– Og så er jeg nok også påvirket av foreldrene mine sin flyktningbakgrunn. De opplevde en revolusjon i 1975, da Sør-Vietnam ble oppløst og innlemmet i en kommuniststat. De så hvordan dissidenter ble undertrykt og hvordan ting kollapset. Jeg er derfor svært skeptisk til ideologier som lover utopier gjennom revolusjon og opprør.

I den 239 sider lange bakkerapporten Unmasked:Inside Antifa's Radical Plan to Destroy Democracy, tar strengt tatt ikke Ngo oss med på innsiden av Antifa, men vi få oppleve opptøyene og gatekampene i Portland fra hans mangeårige gopro-perspektiv, og han beskriver blant annet utførlig hvordan han ble overfalt av Antifa sommeren 2019, samt hvordan det var å entre den såkalte Chaz-sonen i Seattle etter drapet på George Floyd, der politiet holdt seg unna og det tidvis hersket lovløse tilstander.

I boken fremsetter Ngo også den påstanden at ytre-venstre er en vel så stor trussel mot det liberale demokratiet som militante krefter på ytre høyre, ja kanskje til og med en større trussel, skriver han. 

– Hva har ført deg frem til denne konklusjonen? Ligger det noen harde data i bunn?

– De materielle skadene opptøyene påførte amerikanske byer i 2020 var enorme. Ødeleggelsene hadde en veldig destabiliserende effekt og mange av forretningene vil aldri gjenoppstå. Rent kvantiativt kan vi også se hvor mange som har blitt drept under opptøyene. Det er en trussel i seg selv. Vi har også sett at mange folkevalgte lar seg kue av voldelige ekstremister. I Portland var borgermesteren tvunget til å flykte etter at leilighetsblokken hans ble satt i flammer. I Seattle tok ekstremistene over et helt nabolag og hvis du gikk inn dit, var du der på deres nåde. De har laget en atmosfære der mange borgere er engstelige, og på toppen av det hele så er det en uinformert kritisk masse som støtter denne ideologien og den har fått politisk gjennomslag. I Portland hadde vi en borgermesterkandidat, som sa "Jeg er Antifa" og tapte med fem prosentpoeng, den eneste grunnen til at hun tapte var at hun også konkurrerte med en kandidat til venstre for seg. Hvis hun hadde vunnet, ville politibudsjettene blitt kuttet. Dette er dramatisk, da politiet har allerede opplevd store nedskjæringer flere steder i USA det siste halvåret, hvilket har ført til en kriminell bølge vi ikke har sett maken til på flere tiår. Jeg tror mange tenker at det som truer det liberale demokratiet er sensasjonelle hendelser som stormingen av kongressen, men så glemmer vi alle de små brannene som samlet er signifikante. 

– Så argumentet ditt er at Antifa er farligere enn ytre høyre fordi de er mer spiselige for mainstreamen?

– Ja, det er en veldig viktig observasjon. Antifa er farlige fordi de får friere spillerrom til å begå ekstremistisk handlinger og fordi de har større definisjonsmakt. Da de satte fyr på bygninger der folk bodde, forsvarte mange dem og sa at de bare protesterte mot politibrutalitet. Da Michael Reinoehl drepte Aaron Danielson, var det heller ikke den samme fordømmelsen man har sett i forbindelse med andre politiske drap, ettersom Danielson var Trump-supporter og Reinoehl var Antifa. Amerikanere flest er nokså uinformerte om den venstreekstremismen som har utspilt seg i landet siden 60 og 70-tallet, og de ser på den med andre øyne enn høyreekstremismen.

–  Det amerikanske sikkerhetsdepartementet skrev i oktober i fjor at høyreekstremismen utgjør den største og mest vedvarende trusselen mot amerikanske borgere. Hva er du vet, som de ikke vet? 

– Jeg benekter ikke at voldstrusselen fra høyre er reel, den er veldokumentert og bør tas på alvor. Jeg bestrider heller ikke konklusjonene til sikkerhetsdepartementet, men vi skriver ikke om helt det samme. De ser på hvem som har tilgang til våpen og ønsker å drepe i stor skala. Dette er ikke Antifas agenda, selv om folk med bånd til dem har vært involvert i masseskytinger (masseskytingen i Dayton, red anm.). Deres agenda er heller å undergrave samfunnsinstitusjoner ved vedvarende bruk av vold og trusler, hvilket får mer alvorlige følger i det lange løp, slik jeg ser det. 

I boken betegner Ngo Antifa som en mutant av antifascistike bevegelser i Europa. Han omtaler den antifascistiske bevegelsen i Tyskland som voldelig, men også mer legitim enn den amerikanske, gitt landets historie. Han skriver også kort om antifascismen i Storbritannia og om en viss svenske, som var med å legge ned grunnsteinen for den lokale antifascistiske vekkelsen i Portland, Rose City Antifa. 

– I Norge har vi også i snart 40 år hatt en venstreradikal ungdomsbevegelse, som fra tid til annen har brukt vold og hærverk som politisk virkemiddel. Reaksjonen fra storsamfunnet har vært relativt mild, og mange har nok tenkt at hele greia er et harmløst ungdomsopprør. Flesteparten av blitzerne, som de kalles, har siden også gått videre og blitt alt universitetsprofessorer til sykepleiere, og er godt integrert i samfunnet. Frykter du ikke at økt fordømmelse en tunglabbet politirespons mot Antifa, kan ha en radikaliserende effekt?

– Jeg skjønner argumentet, men jeg mener vi må ha universelle standarder for hvordan vi reagerer på voldsbruk og jeg tror ikke det er korrekt å omtale dette som et ungdomsopprør. Mange av de 1000 Antifa-folkene som har blitt arrestert i Portland i forbinelse med opptøyene er både i 30 og 40-årene. Flere av dem har høye stillinger, og de jobber for eksempel som leger og akademikere. Til tross for at de altså er velintegrerte i samfunnen, klynger de seg til en radikal ideologi. Du har også flere stillesittende Antifa-sympatisører, som donerer mye penger gjennom ulike crowfounding-initiativ og jeg synes det de driver med er minst like urovekkende som det gateholigansene bedriver. Når det er sagt, så sier jeg ikke at disse folkene skal fordømmes for all framtid og det første grunnlovstillegget sikrer dem retten til å ha ekstreme verdensoppfatninger, men holdingen deres om at vold og herværk er et akseptabelt politisk virkemiddel er ekstrem og bør heller ikke forbigås i stillhet, slik vi i dag heller ikke ser gjennom fingrene på for eksempel rasisme. 

Ifølge Ngo er det bare tull og tøys at Antifa ikke er organisert. Eller, for å bruke president Joe Bidens ord, at Antifa kun "er en ide". Ngo referer blant annet til et studie publisert av forskere tilknyttet Rutgers-universitetet, som viser hvordan Antifa mobiliseres på Twitter og Reddit ved bruk av kodespråk. Til tross for at han vedgår at makten er desentralisert - i en slags cellestruktur, som han skriver - mener han rekrutteringe og indoktrineringen er gjennomgripende, dog på lokalt nivå. En kilde han referer til, tilknyttet den høyreorienterte (og kontroversielle) gravegruppen Project Veritas, gikk gjennom rekrutteringsprogrammet til Rose City Antifa. Ifølge Ngo inneholder opptaksprosessen både lesing av et stort bokpensum og våpentrening. 

– Rose City Antifa er del av et nettverk av åtte ulike avdelinger, som alle benytter seg av den samme rekrutteringsprosessen. Programmet varer mer enn seks måneder, altså lenger enn et vanlig kurs på universitet og for å bli innlemmet som et fullverdig medlem, må du vise at du er en ekte troende. Kilden min fikk ikke lov til å fulføre og ble aldri tatt opp som fullverdig medlem, fordi de syntes det var mistenkelig at han ikke deltok på den kriminelle aktiviteten, som blant annet innebar slåssing i gatene. Opptaksprosessen viser uanset at det foregår strukturell inndoktrinering og når du kommer ut på andre siden er veldig radikal. 

Ngos karriere skjøt fart da han ble banket opp av Antifa-aktivister sommeren 2019. Fra å være nokså obskur freelancereporter, ble han plutselig invitert på Joe Rogans podcast og The Rubin Report, samt Tucker Carlson Tonight, der han siden har blitt stamgjest. I takt med berømmelsen har han blitt et enda større hatobjekt i Portland, og han forteller i boken at både venner og familie har blitt truet, samt at han selv har blitt såkalt doxet, altså opplevd at personlig opplysninger har blitt lekket på nettet, hvilket har ført til besøk av ubudne gjester på nattestid. 

Ifølge Ngo var det aldri intensjonen å bli en del av historien og han er enig i at dobbeltrollen ikke er uproblematisk. Samtidig hevder han at han har en opprettholdt en god journalistisk standard på rapporteringene sine og han benekter at det han bedriver har utartet til å bli en form for hevnjournalistikk. 

Mange ande mener imidlertid at Ngo for lengst har blitt en aktivist, og en nokså radikal en også. Han tvitrer jevnlig mugshots av arresterte Antifa-aktivister - hvilket han forsvarer med at mediene har sluttet å gjøre det - og han har blitt beskyldt for å publisere tendensiøst redigerte videoer, der han stokker om på handlingsrekkefølgen og fremstiller høyreprovokatører som ofre. I 2019 ble han også sett sammen med medlemmer fra Patriot Prayer. En ikke-navngitt informant, som gikk undercover i ytre høyre gruppen uttalte også at Ngo og Patriot Prayere hadde en stilltiende avtale om å beskytte hverandre .

– Jeg oppfordrer både deg og leserne dine til å se på den videoen som det er linket til i den saken. Den viser at jeg er ute og går med dem, og det er det. Årsaken til at jeg fulgte etter dem, var at jeg hadde fått informasjon om at de skulle et sted der Antifa var, og jeg tenkte derfor at det kanskje ville være noe for meg å rapportere der. Journalisten som skrev den nyhetshistorien om meg, der hun knytter meg til Patriot Prayer, har hatt en langvarig vendetta mot meg og bruker i samme artikkel en ikke-navnngitt-kilde, som jeg ikke vet hvem er og derfor heller ikke fullt ut kan imøtegå påstanden til. Dessuten ga ikke journalisten meg tilsvarsmulighet. Hun er et godt eksempel på en journalist som i realiteten er en Antifas-medløper. 

– I boken har du snakket med få som bestrider verdenssynet ditt. Hva er grunnen til det? 

– Det har litt å gjøre med tilgang, da medlemmer av Antifa og flere venstreintellektuelle ikke vil vite av meg, men det har også litt å gjøre med tidsaspektet. Boken skulle egentlig ut sist høst, så det har vært knapt med tid. 

– Nesten alt du skriver handler om Antifa. Hva er grunnen til det? Du har jo åpenbart også en viss tilgang til høyreradikale grupper.

– Jeg skriver om venstreradikal ekstremisme, ikke polarisering generelt. Enhver journalist må kunne velge sin nisje og noen ganger er det et nullsumspill, ettersom det er utfordrende å researche to fraksjoner samtidig. Dessuten er det allerede så mange som skriver om de høyreradikale gruppene og jeg ser ikke noe tomrom der som jeg kan fylle. Til sist vil jeg også, benekte at jeg har så mye tilgang til de gruppene. Det er ikke tilfelle. 

Til tross for at han for tiden befinner seg i London, planlegger han med tid og stunder å dra tilbake til den amerikanske vestkysten og kulturkrigens slagmark. 

– Jeg vil dekke Antifas vei videre. Det er åpenbart vanskelig å rapportere når folk er på utkikk etter meg og innstilt på å banke meg, men jeg er i en brainstormingfase nå, der jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan løse det, uten å nødvendigvis være tilstede på bakken selv hele tiden. 

Denne saken sto på trykk i Minerva.