0X3A5168.jpg

Ingen kommer unna politikken

 Ingen kommer unna politikken

I USA er det politikk på biblioteket, butikken og overalt. Bør vi vokte oss for en lignende utvikling i Norge? 

0X3A5168.jpg

For noen uker siden, da jeg var ute og gikk i San Francisco, snublet jeg inn i et større folkeoppbud av demonstranter, utenfor matvarebutikken Whole Foods. Demonstrantene hadde plakater med utsagn som  Neutral Is Racist.

– Vi demonstrerer mot at vi ikke får lov til å ha på oss Black Lives Matter-munnbind på jobb, fortalte demonstranten Jordan Baker meg. 

Inntil nylig var Baker ansatt på Whole Foods filialen i Berkeley. Få dager i forveien ba sjefen hennes om at hun tok på seg et slagordfritt munnbind, i stedet for BLM-munnbindet hun hadde trappet opp på jobb med. Da hun nektet, ble hun sendt hjem. Få dager senere sa hun opp. 

– Jeg kan ikke jobbe for en bedrift som ikke aktivt støtter Black Lives Matter, sa hun til meg. 

Mens politiseringen av Kunsthøgskolen var en het potet i Norge i august, så har politiseringsdebatten forflyttet seg til andre samfunnsarenaer i USA. Etter drapet på George Floyd, har sportsligaene tapetsert kamparenaene med Black Lives Matter-slagordet og selskaper som AirBnb, Microsoft og Uber flagger også sin støtte for bevegelsen. Andre har latt være, hvilket, tidtypisk nok, har skapt sterkest reaksjoner. 

Demonstrantene utenfor Whole Foods er ikke alene om å kreve at arbeidsplassen deres tar stilling og viser hvilken side de er på. Nøytralitet anses som rasisme blant mange på den amerikanske venstresiden. Ved første øyekast virker det kanskje som en selvfølge å støtte Black Lives Matter - hvilket skikkelig menneske er vel uenig i at svarte liv teller? - men de tre ordene er også knyttet til en bevegelse som fronter flere kontroversielle politiske standpunkt, blant annet at pengestøtten til politiet bør kuttes.

På Whole Foods-filialene i USA henger nå generiske bannere med slagordet "We support the black community", men matvarekjeden har ikke villet assosiere seg, eller sine ansatte, med bevegelsene Black Lives Matter . Hvorvidt dette er en gjennomkalkulert markedsvurdering basert på tommelfingerregelen "get woke, go broke" eller en prinsipiell avgjørelse, skal være usagt, men en av de som nok ville applaudert den utrendy nøytraliteten er filosofen Robert Talisse, som i fjor skrev boken Overdoing Democracy. 

I Overdoing Democracy skriver Talisse at  det er på høy tid å gå inn for mindre demokrati i Vesten. Med dette mener han ikke at folkevalgte bør få utvidet makt på bekostning av befolkningen, men at flagging av politiske standpunkt, samt polisk meningsutveksling, bør forbeholdes enkelte sosiale arenaer og holdes vekke fra andre. Å snakke om politikk overalt hele tiden er i Talisse øyne utmattende og splittende, særlig når de politiske samtalene i utgangspunktet er polariserte. I et innledende avsnitt skriver han: 

If we seek to repair our democracy, we rather need to find other things to do together, things in which politics is not merely set aside, but instead has no place. We need to devise cooperative endeavors in which politics is not surmounted, but beside the point. Thus another slogan: If we want to do democracy well, we need sometimes to do something else entirely.

Talisse beskriver også en utvikling, der stadig flere møtearenaer politiseres. Det skjer ofte på subtilt vis ved at kjeder som Starbucks gir drinkene sine kulinariske navn og dekorerer veggene med bilder av fjerne byer, hvilket trigger selvbildet til kosmopolittiske demokrater. Eller, på den andre siden, ved at Dunkin’ Donuts spiller på republikanske kjerneverdier som hardt arbeid og patriotisme gjennom slagord som “America Runs on Dunkin". 

Etter å ha bodd i Bay Area i over to år, vil jeg samtidig tillegge at politiseringen også har antatt langt mer eksplisitte former enn i Talisses eksempel. Biblioteket jeg frekventerte, før coronaens tidsalder, kunne tidvis minne om et AOC-valgkontor. Det var ikke bare de blåhårede bibliotekarene med social justice-buttons som ga meg disse vibbene. Foruten om at veggene var dekorert med regnbueflagg og utstillingshyllene bestandig dominert av queer- og feminismelitteratur, var det viet plass inne i lokalet til politisk kunst. En av de ambulerende installasjonen var et Trump-toalett. Trump-tilhengerne som kom inn her - ja, de finnes fortsatt i San Francisco, selv om de bare utgjør 9 prosent av befolkningen - må ha følt seg svært lite velkomne. Politikken var ikke hodt tilbake. Den fløt over doringkanten og ut i hele lokalet.

PIMG_5702.jpg

Motargumentet til Talisse ambisjon om at vi må skape ikke-politiske fellesarenaer, er flere. Et av dem er at politikken er uutdrivelig. Ideologiske overbevisninger kan ikke pakkes ned i en boks. De siver inn overalt, og er på et vis alt. Hva enn en matvarebutikk gjør for å være politisk nøytral, så vil verdensanskuelsene til sjefen gjenspeile for eksempel ansettelsespolitikken. Politiske identiteter er også, som Talisse selv er innom, tett sammenvevd med smakspreferanser og livsstil. En amerikansk bybeboer med forkjærlighet for økologisk mat, vil med overveiende sannsynlighet være demokrat. En bygdemann som liker biff, vil trolig være republikaner. Ethvert estetisk valg - fra fargen på logoen til størrelsen på det økologiske matvareutvalget og kjøttvardisken - vil derfor i varierende grad tiltrekke seg henholdsvis demokrater og republikanere. Ingen kommer undan politikken. 

At alt har et islett av politikk, vil likevel ikke si at vi er fritatt fra å forsøke å skape inkluderende offentlige rom, vil nok Talisse si til sitt forsvar. Det kan være hensiktsmessig å etterstrebe seg politisk nøytralitet, selv om man vet at det er uoppnåelig. Om ikke annet så kan det gjøre arbeidsplassen eller møtearenaen mindre politisert og fremmedgjørende for de som tilhører "feil side". Det er åpenbart også en gradsforskjell på at Whole Foods markedstilpasser seg kostholdsbevisste kosmopolitter, og at de eksplisitt støtter politiske bevegelser.

Ekstra ille er det imidlertid i mine øyne når offentlige institusjoner, som biblioteker og universiteter, legger seg på rygg for politiseringen. Dette er tross alt institusjon som skal tjene alle. I USA, der politiseringen i mine øyne har gått langt lenger enn i Norge, ser man også en fallende oppslutning om utdanningsinstitusjonene, som tidligere nøt nokså bred folkelig støtte. 

Dette bør være et varsku for Kunsthøgskolen. 

Så kan man sikkert komme med motargumentet - som knapt nok kan sies å være et argument - at det er et typisk høyresideargument å ville luke vekk politikken og opprettholde en avpolitisert status quo. Dette er et giftig og effektivt stikk mot alle oss som ikke vil oppfattes som hvite, dekadente drittsekker. Men er det virkelig slik at det er "de stemmeløse", som ikke har adgang til tradisjonelle politiske arenaer, som politiserer nye areanaer? 

Såvidt jeg kan se, er det nesten alltid representanter fra den politiske majoriteten som driver politiseringstrenden, enten det er i ekstremt progressive (og velstående) byer som San Francisco, eller på tradisjonelt venstrevridde (og middelklassedominerte) kunstutdannelser.

Denne saken sto på trykk i Minerva.